Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Frp har de siste månedene hatt en dalende kurve på meningsmålingene…

…eller har de egentlig det?

Det er journalistene Lajla Ellingsen og Harry Tiller som i dagens utgave av Adresseavisen skriver at «Frp har de siste månedene hatt en dalende kurve på meningsmålingene.» Og de er ikke alene blant norske journalister om å skrive dette. Men virkeligheten er en annen. Tar vi en titt på nettstedet Poll of Polls (som samler alt av norske partimålinger) ser vi at Frp de siste månedene har hatt denne utviklingen på gjennomsnittet av alle målinger:

Mai 22,6
Juni 23,5
Juli 22,3
August 22,8
September 22,6

Og går vi tilbake til valget i september 2009 finner vi at Frp da hadde 22,9 %. Med andre ord en bemerkelsesverdig stabilitet og månedlige svingninger som er langt innenfor feilmarginen.

Nå kan jeg kanskje ikke forlange at journalister er like opptatt av meningsmålinger som oss tallnerder, men dette eksemplet er bare et av mange på uholdbare konklusjoner basert på meningsmålinger i media.

For en tid siden kunne jeg lese en overskrift som sa at Arbeiderpartiet gikk frem. Forsåvidt hadde de sine ord i behold ettersom AP gikk frem med 0,1 %, men med feilmarginer på 2-3 % for de største partiene sier det seg naturligvis selv at å snakke om fremgang for et parti på 0,1 % blir meningsløst. I nettutgaven av Adressa i dag kunne vi lese om «AP frem, Høyre og Frp tilbake:» For Høyres del var det snakk om en tilbakegang på 0,2 % som første til denne overskriften…

Meningsmålinger svinger fra måned til måned. Enkeltmålinger er derfor nesten uinteressante uten å se dem i sammenheng med andre målinger og en langsiktig trend. I dette perspektivet har vi følgende hovedtrender blant partiene i Norge:

* Høyre går kraftig frem og er omtrent like store som AP.
* Arbeiderpartiet går kraftig tilbake
* Frp ligger bemerkelsesverdig stabilt
* SV om mellompartiene svekkes ytterligere.

Et eksempel på noe som ser ut som tilfeldige utslag på enkeltmålinger er VG’s målinger i august og september for frp. De tre siste målingene viser 24,1%, 19,2% og 25,7%. Ingen andre meningsmålinger viser tilsvarende sterke utsalg for Frp den samme perioden. Det er altså grunn til å tro at Frp har ligget ganske stabilt og verken gått sterkt ned i august eller sterkt opp i september. Men avisen later som om det ikke finnes andre målinger og trekker bastante og dårlig begrunnede konklusjoner basert på egne tall. Oppgangen i september begrunner de for eksempel med at Carl I Hagen stilte som ordførerkandidat i Oslo. Ettersom VG’s egne målinger viser at sittende ordfører Fabian Stang er langt mere populær som ordfører i Oslo enn Carl I Hagen virker det usannsynlig at Hagens kandidatur skulle ha gjort noe særlig utslag på Frp’s tall.

Hver måned offentliggjøres ca 10 nasjonale meningsmålinger. I tillegg kommer et enormt antall lokale kommunemålinger i tiden frem til valget. Vi vil oppleve at avisene fortsatt vil komme med dårlig begrunnede analyser og manglende vilje til å forsyne oss lesere med bakgrunnstall.

Det er synd.

Reklamer

17/09/2010 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , | 3 kommentarer

Trondheimheimsvelgerne vil ha forandring

Torsdagens partimåling for Trondheim i Adresseavisen gir tydelige utslag. Velgerne er lei av Arbeiderpartiet og det rødgrønne styret og Høyre er det foretrukne alternativet. Mens Arbeiderpartiet var tre ganger så store som Høyre ved siste kommunevalg. Nå er forskjellen mellom de to partiene bare 6 prosent. Vi kan ikke se bort fra at Høyre kan ta opp kampen med Arbeiderpartiet om å bli byens største parti ved kommunevalget 12.september 2011!

I Adresseavisen er man visstnok overrasket over de store utslagene selv om de stemmer ganske godt med nasjonale tall. Det burde man ikke være. For min egen del er jeg godt fornøyd med å ha beregnet AP på 32 % og Høyre på 25 % før jeg ble kjent med resultatene. Adressas kommentator og politiske redaktør Siri Wahl-Olsen skriver at ” På den andre siden synes de sterke tallene særlig for Høyre, men også Frp, å være noe mer enn fortjent.” Eller med andre ord: Velgerne vet ikke sitt eget beste. Avisen må naturligvis gjerne få mene det, men kanskje har velgerne en annen oppfatning enn redaktøren av hvem som har gjort en god jobb.

Jeg tror at AP i dag fortsatt drar nytte av å ha den mest kjente bystyrepolitikeren i ordfører Rita Ottervik. I det øyeblikk Høyre har valgt sin ordførerkandidat og kan markedsføre denne aktivt som det vil avstanden mellom de to partiene minske ytterligere.

For øvrig er det såpass få som er spurt i denne undersøkelsen (ca 600) at feilmarginen er betydelig. For de største partiene tror jeg man har truffet godt. Derimot tror jeg SV ligger noe lavere mens Rødt og Pensjonistpartiet ligger høyere enn det denne målingen viser.

Først noen tallfakta hentet fra www.pollofpolls.no:

Oppslutning i prosent. Antall mandater i parentes. Kommunevalg Trondheim.

Valg Ap Høyre Frp SV Sp KrF V Rødt Andre
2007 43.9 (37) 15.0 (13) 14.7 (13) 8.2 (7) 2.7 (2) 3.5 (3) 4.0 (3) 3.4 (3) 4.6 (4)
2003 30.6 (26) 20.3 (18) 11.6 (10) 17.7 (15) 3.1 (3) 3.6 (3) 2.8 (2) 2.7 (2) 7.5 (6)
1999 28.5 (26) 33.4 (30) 8.6 (7) 9.4 (8) 2.2 (1) 5.3 (4) 3.7 (3) 3.9 (3) 5.1 (3)
1995 24.5 (22) 40.3 (36) 7.1 (6) 6.2 (5) 4.1 (3) 4.7 (4) 3.9 (3) 3.1 (2) 6.2 (4)
1991 25.2 (22) 32.6 (29) 5.0 (4) 13.8 (12) 6.5 (5) 5.4 (4) 2.4 (2) 3.1 (2) 6.0 (5)

Sammenligner vi dagens måling med valgresultatene på 90-tallet har Høyre fortsatt noe å gå på, mens Arbeiderpartiet på ingen måte har nådd bunnen. Men perioden på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet med borgerlig flertall og ordførerne Marvin Wiseth og Anne Kathrine Slungård fra Høyre er i et historisk perspektiv mer unntak enn regel i Trondheim. Det vanlige har vært et klart sosialistisk flertall med et stort og dominerende Arbeiderparti. Når Senterpartiet i tillegg har sluttet seg til den sosialistiske/rødgrønne fløyen er det en sterk prestasjon for de fire ikke-sosialistiske partiene å greie flertall. Det tyder på at velgerne er svært misfornøyd med styret til Rita Ottervik og på at partiene på høyresiden med Høyre i spissen har presentert et troverdig alternativ.

Usikkerheten er imidlertid stor. Ifølge målingen blir verken Pensjonistpartiet eller Demokratene representert i bystyret. I dagens bystyre stemmer disse partiene i hovedsak borgerlig. ”Firkløverpartiene” på borgerlig side har kun et flertall på et mandat og med små forskyvninger vil partiene kunne bli avhengig av støtte fra Pensjonistpartiet eller Demokratene. Det vil gi et mer usikkert styringsgrunnlag. Hvis Rødt kommer på vippen, hvilket er svært sannsynlig basert på dagens måling vil det være enda mer usikkert hva slags styre vi får. Vil de rødgrønne partiene være villige til å basere seg på et valgteknisk samarbeid med Rødt? Eller vil kanskje Senterpartiet ta ansvar og krysse streken over på borgerlig side for å skape et styringsdyktig flertall?
En ting er i hvert fall sikkert. Vi står overfor 452 dager med spennende valgkamp før det hele er avklart.
Målingen er også interessant på en annen måte. Ved kommunevalget i 2007 ble Høyre bare marginalt større enn Fremskrittspartiet (15.0 % for H mot 14.7 % for Frp). Begge fikk 13 representanter i bystyret. Til tross for at også Frp har hatt fremgang siden den gang er Høyre nå ubestridt det største partiet på borgerlig side, ca 50 % større enn Frp. Dermed er det ingen tvil om hvem som vil lede en borgerlig koalisjon. Dette gjør det også lettere for Venstre og Krf å gå inn i et forpliktende borgerlig samarbeid.

Vi skal også være klar over at den rødgrønne siden har hatt en stor fordel i å ha den sittende ordføreren. Folk kjenner til Rita Ottervik. I 2007 var det åpenbart en stor fordel og ordføreren trakk mange ekstra stemmer til Arbeiderpartiet. Mange søker seg mot partier som kan vise at de er styringsdyktige. Men mye tyder på at Ottervik ikke er den samme velgermagneten for AP nå.

Det forhold at Høyre nå klart har tatt ledelsen på borgerlig side vil skape ekstra interesse rundt nominasjonsprosessen i Høyre. I midten av oktober skal Høyre velge sin ordførerkandidat. Mange vil peke på Yngve Brox, som har gjort en flott jobb for å markere partiet siden han overtok som gruppeleder for noe over 2 år siden. Men prosessen har bare så vidt startet, og det er først i disse dager at nominasjonskomiteen innkaller de mest aktuelle toppkandidatene til intervju.

På rødgrønn side er det i realiteten avgjort at Rita Ottervik stiller som deres ordførerkandidat. Først når Høyre har gjort sitt valg i oktober stiller de borgerlige partiene med Høyre i spissen på like linje. Det vil gi Høyre enda bedre muligheter til å markere seg. Valgene på 90-tallet viser at Høyre fortsatt har et uutnyttet potensiale blant velgerne.

Valganalytiker Svein Tore Marthinsen har gjort flere analyser av situasjonen i Trondheim siden valget i 2009. Første gang i desember i fjor. Interessant nok har han hver gang konkludert med at det ligger an til rødgrønt flertall. I desember var hans prognose slik (forutsatt 85 plasser i bystyret som i dag. Siden er bystyret vedtatt redusert til 67) :

Rødt 3,4 +0,1 3 mandater
MDG 2,1 +0,1 2 m
Ap 38,7 -5,2 33 m -4
SV 7,9 -0,3 7 m
Sp 2,4 -0,3 2 m
V 3,9 -0,3 3 m
KrF 2,7 -0,8 2 m -1
H 19,5 +4,5 16 m +4
Frp 17,6 +2,9 15 m +2
PP 1,2 -0,3 1 m
Dem 0,6 -0,3 0 m -1

I skutten av mai har han presentert korrigerte tall:

R 3,5 (+0,1)
SV 7,8 (-0,4)
Ap 39,0 (-4,9)
Sp 2,4 (-0,3)
KrF 2,7 (-0,8)
V 3,9 (-0,1)
H 21,2 (+6,2)
Frp 15,7 (+1,0)
Andre 3,8 (-0,7)

Begge ganger viser valganalytikerens beregninger et klart rødgrønt flertall. Problemet er at slike beregninger i hovedsak forutsetter at det enkelte partis fremgang og tilbakegang er den samme over hele landet. I tillegg kan det se ut som om Marthinsen tror at Rødt er en del av det rødgrønne flertallet, mens han ikke har fått med seg at Miljøpartiet De Grønne er med i denne koalisjonen. Dermed fører mangel på lokalkunnskap til feil slutninger. Men nå må det sies at det ikke er enkelt å følge utviklingen i Trondheim. Adresseavisen foretar svært sjelden slike lokale målinger sammenlignet med mange andre steder i landet. Dermed blir det vanskelig å følge utviklingen. Det øker også usikkerheten ved Adressas måling denne gang. Enkeltstående målinger kan ha stor feilmargin og tilfeldige utslag. Like fullt bekrefter målingen at valgkampen blir spennende og muligheten for et politisk skifte større enn på lenge.

Oppe i det hele er det morsomt at et Unge Høyre i voldsom fremgang arrangerer sitt landsmøte i Trondheim i helga.

17/06/2010 Posted by | Lokal politikk, Uncategorized | , , , , , , , , , | 1 kommentar

Kan vi stole på Politiken og Adresseavisen?

Den danske avisen Politiken sier unnskyld for krenkelsen av muslimer etter at de trykket Muhammed-tegningene, og har inngått forlik med etterfølgerne til profeten Muhammed. I Norge er Adresseavisen blant avisene som har basert sin utenrikspolitiske dekning på Politikens korrespondentnettverk. Er det nå blitt slik at disse korrespondentene ikke vil publisere innhold som kan tenkes å fornærme muslimer eller andre? Kan vi stole på at Politiken – og Adresseavisen – bringer den hele og fulle sannhet? Svaret er sannsynligvis nei.

Jeg har ikke vurdert om Politikens trykking av Muhammedtegningene var nødvendig eller riktig ut fra en redaksjonell vurdering, men Politikens redaktør har tidligere uttrykt en kritisk holdning til Jyllandspostens opprinnelige publisering av tegningene. Samtidig har han sagt at når Politiken har valgt å trykke slike tegninger har det vært nettopp ut fra en slik redaksjonell vurdering. Da innebærer dagens snuoperasjon at Politiken beklager at de har publisert innhold som de har ment det var riktig å trykke.

– Forliket ser fremover og uttrykker meget fornuftige synspunkter. Det kan kanskje være med på å minske noen av de spenningene som har vist seg å være meget seiglivede. Det gir uttrykk for et håp om at Danmarks – og ikke minst danske mediers – forhold til den muslimske verden kan forbedres, sier Politikens sjefredaktør Tøger Seidenfaden til sin egen avis. Med andre ord har disse momentene vært viktigere enn hensynet til ytringsfriheten.

Hvis dette er avisens holdning er det ingen grunn til å forvente at avisen, eller dens korrespondenter, vil opptre annerledes i fremtiden. Dette er korrespondentene som skal formidle verden til trønderske lesere av Adresseavisen. Hva mener Adresseavisen om dette? Og hva vil avisen gjøre for at leserne skal være sikret en tillitsvekkende utenriksdekning? Er dette, som Kurt Westergaard sier, et første skritt mot sensur?

Paradoksalt nok var det Jyllandsposten som tidligere var Adressas samarbeidspartner på utenriksstoff. Jyllandsposten har sagt nei til et slikt forlik som Politiken nå har inngått. Og nå går Ekstrabladet til hardt angrep på Politikens handlemåte.

Jeg har forøvrig plassert bloggen min i Norske Bloggkart.

26/02/2010 Posted by | Utenrikspolitikk | , , , , | 7 kommentarer

Hastverk er lastverk – også i politikken

Rockheim, det spennende nye pop- og rockemuseet som bygges i Trondheim, skulle åpnes den i august 2009. Godt timet til å passe inn i Trond Giskes og Arbeiderpartiets valgkamp. Tidspunktet var planlagt allerede året før. Men så viser det seg at det blir forsinkelser. Men Arbeiderpartiets valgkamp må gå sin gang, så torsdag den 20. august overleverer kulturminister Trond Giske nøklene til Rockheim til direktør Suzette Paasche i Museene i Sør-Trøndelag samtig som et kobbel av artister er engasjert for å markere åpningen. Dagen etter er det ny åpning: Da er det statsminister Jens Stoltenberg som skal åpne den virtuelle delen av Rockheim.

Men så viser det seg at hastverk ofte er lastverk. Den 25. september har Dagbladets anmelder Martin Bergesen prøvd det virtuelle Rockheim, og : – Føles som en dårlig coverversjon av «Second Life». Virtuelle Rockheim er utålelig.

Adresseavisen er mer lojal mot det som mange av oss håper skal bli Trondheims stolthet. De venter et par måneder med sin anmeldelse for å se an om Beta-versjonen av virtuelle Rockheim vil bli forbedret. De skal få en ekstra sjanse. Men anmelder Frode Singsaas er ikke mye mer positiv. Under overskriften «Virtuell Tåkeheim» skriver han at «Rockheims «virtuelle» museum er så elendig at en ikke vet om en skal le eller gråte.»

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere kvaliteten på Virtuelle Rockheim, og jeg er heller ikke den rette til å vurdere hvorvidt andre, for eksempel fagfolg ved NTNU, kunne gjort dette bedre. Jeg har også stor tiltro til at Arvid Esperø, som er prosjektleder for Rockheim, er en dyktig mann som vil være i stand til å skape en museumsopplevelse av de sjeldne. Ideen om Rockheim er god, det var riktig å legge museet til Trondheim og Trond Giske har gjort en uvurdelig jobb for å få realisert prosjektet.

Men hastverk er lastverk. Ved å åpne den virtuelle delen av museet for tidlig, bare for å bidra i Arbeiderpartiets valgkamp, kan museets renomme ha fått en ubotelig skade. Flere kan tenke som Dagbladets anmelder: «Faktisk utsletter Virtuelle Rockheim all lyst til å besøke det ferdige museet.»

Det er flere trønderske statsråder som har hatt hastverk for å skaffe seg en god valgkampsak. Bjarne Håkon Hanssen har annet å tenke på nå, men på Stortingets siste dag før sommerferie og valg den 19.juni la helseministeren frem «samhandlingsreformen». En gigantisk og viktig reform av et norsk helsevesen hvor utgiftene løp løpsk samtidig som køene økte. Etter at den siste borgerlige regjeringen ahdde gjort forarbeidet lå alt til rette for at Stoltenberg-regjeringen kunne videreføre arbeidet med en stor helsereform. Men det tok tre år før regjeringen tok tak i saken. Da fikk den hastverk og det avspeiles også i de mange kritiske synspunktene fra fagfolk etter at saken ble lagt frem.

Nå ligger saken til behandling i komiteen i Stortinget. Men kommunalminister og SP-leder Liv Signe Navarsete vil åpenbart ta omkamp i regjeringen. Hun er redd for at reformen forutsetter kommunesammenslåinger, større og mer kompetente kommuner. Riktignok var hun med på behandlingen av reformen i juni, men nå har hun fått kalde føtter. Og paradoksalt nok: Samtidig som regjeringen inviterer til et bredt forlik om helsereformen ønsker hun en ny behandling i regjeringen. Hva skal opposisjonspartiene forholde seg til?

Spørsmålet dukker også opp i denne saken: Burde regjeringen brukt mere tid på å legge frem en god og gjennomarbeidet sak fremfor å rushe saken slik at de kunne bruke den i valgkampen. Er valgkamp viktigere for Arbeiderpartiet enn et godt helsevesen for folk?

Konklusjonen synes å være at hastverk er lastverk – også i politikken.

10/11/2009 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hvorfor skal vi verne skattekikkerne?

Tiden er inne for alle slags media å sette opp lister over hvilke kjendiser som tjener mest og minst. Det er visstnok en viktig samfunnsoppgave for aviser og nettsteder å fortelle oss hvilke politikere, fotballspillere, næringslivskjendiser og kunstnere som er rikest og fattigst. At listene ofte er misvisende og forteller bare halve sannheten spiller liten rolle.

Mediene er også samstemte i at denne åpenheten er viktig, saueflokken er samlet: Her finnes det ikke mange innvendinger. Stavanger Aftenblads Sven Egil Omdal er unntaket. Hans medieblikk er vanligvis tankevekkende lesning. I forrige uke skrev han en kommentar under overskriften «På tide å avsløre skattekikkerne«. Her viser han blant annet til en aprilsnarr i sin egen avis for noen år siden:

«1.april 2005 satte aftenbladet.no den rekorden som ennå står som all time high, og det var én artikkel lesere fra hele landet ble trukket til: Ved å klikke på en lenke kunne alle få vite hvem som hadde vært inne og sett på ligningstallene deres. Vi skrøt på oss at vi hadde koblet søkene i skattelistene opp mot IP-adressene til hver enkelt datamaskin, og at vi dermed kunne fortelle hvem som hadde snoket deg i selvangivelsen. Kanskje det er på tide å ikke ta spøk kun for spøk.»

Om ideen kom fra aprilspøken i Stavanger Aftenblad vet jeg ikke, men Høyre har foreslått noe lignende. Jan Tore Sanner argumenterte i Stortinget for en ordning som ligner på den vi har for kredittopplysninger, dvs at den som blir sjekket får vite hvem som har søkt. Adresseavisa avfeier imidlertid dette konstruktive forslaget med å skrivet at «Men kredittverdighet er noe ganske annet enn hva man betaler i skatt.» . Jeg forstår ikke helt at dette skal være noe argument mot ordningen, men forstår ihvertfall at for Adressa er det viktig å verne skattekikkerne.

Sven Egil Omdal forklarer på en god og pedagogisk måte hvorfor dette vil være en god ordning som ikke er i konflikt med åpenheten:
«Når et kredittkortselskap – eller en journalist – foretar en kredittsjekk eller et rollesøk i Brønnøysundregistrene, får den som blir undersøkt varsel om hva som skjer, og hvem som spør. Legg ligningstallene bak en sperre som krever innlogging, for eksempel med den statlige MinID som alle myndige personer i landet har, eller med organisasjonsnummer og tilhørende passord for bedrifter. Med et slikt vern vil alle som har aktverdig grunn fremdeles kunne kjøre søk som kan avsløre at en uformuende embetsmann som tjener seks prosent av det en søkkrik aksjemegler hover inn, likevel betaler 13 prosent mer i skatt, et eksempel Kåre Willoch har brukt som begrunnelse for åpenhet om ligningstallene. Søkene må være gratis, slik at økonomi ikke hindrer mediene i å utøve sin samfunnskontroll.»

Vi har hatt flere nyhetsoppslag i nettopp Adressa som viser de negative sidene med åpne skattelister:

* Sjekket skattelistene før eldreran.
* Flere utsatt for pengeutpressing.
* Listene brukes av tyver.

Det har tidligere også versert historier i media om barn med fattige foreldre som mobbes på grunnlag av informasjon i skattelistene. ID-tyverier gjøres også enklere. Omdal beskriver hvordan dagens internetteknologi kan benyttes:

«Enkelte nettaviser har allerede eksperimentert med å koble ligningstallene sammen med eiendomsregisteret og med Google maps. Det er en overkommelig oppgave å trekke inn Facebook-profilen, Twitter-kontoen, legge til et personsøk på pipl.com (det mest grundige av personsøkene på nettet, finner ting du håpet alle hadde glemt) eller andre tilgjengelige baser, og gi en profil av hver enkelt av oss som ville fått Stasi til å sikle. Hvem er vel mot et åpnere samfunn? Har du noe å skjule, kanskje?»

Disse argumentene synes ikke å gjøre inntrykk på Adressas lederskribent. Er det slik at det er så viktig å verne identiteten til de som snoker at man skal måtte leve med ulempene?

26/10/2009 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Det viktigste først

Adresseavisen bruker slagordet «Det viktigste først». Et godt slagord for en avis. Ihvertfall hvis avisen er i stand til å prioritere hva som er viktig. I helga var utenriksminister Jonas Gahr Støre på besøk i Trondheim for å diskutere utenrikspolitikk med Høyres leder og medlem av utenrikskomiteen Erna Solberg foran en fullsatt sal i på Samfundet. Og Adresseavisen skrev om utenriksministerens besøk, om besøket på rockefestivalen Pstereo og om utdeling av roser på Prix. Men når landets to fremste utenrikspolitikere diskuterte utenrikspolitikk var avisen fraværende. Så vet vi altså at avisen mener at utenrikspolitikk ikke er viktig.

Når en iransk kvinne er fortvilet over at regjeringen ikke gjør noe for de mange iranske opposisjonelle som holder til rett over grensen i Irak bør det interessere Midt-Norges storavis. Gahr Støres ønske om dialog på bekostning av menneskerettigheter eller mangel på engasjement i EU-saken bør også være viktige tema. Men åpenbart ikke for Adresseavisen.

24/08/2009 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , | 2 kommentarer

Halleluja!

Halleluja brukes vanligvis i religiøs sammenheng. Men det var ordet jeg først tenkte på da jeg mot slutten av forrige uke leste Adresseavisens ukritiske omtaler av Arbeiderpartiets valgkampåpning sist uke i Trondheim. Adressas kommentator Trygve Lundemo skrev det forresten godt selv i en kommentar om Jens Stoltenbergs besøk: «Han er i sitt ess når han får opptre på denne måten, uten påtrengende, kritiske spørsmål.» Adresseavisen innrømmer derfor selv at journalistene deres har sviktet: Hvor er de kritiske spørsmålene?

Journalistene elsker Trond Giske som intervjuobjekt. Han portretteres og intervjues til stadighet. Under valgkampåpningen sist fredag på tomta på Kattem hvor man bygger nytt sykehjem fikk han også slenge ut påstander uten særlig kritiske spørsmål: «Han mener vi ville hatt en massiv privatisering av skoler, dårligere økonomi på St. Olavs Hospital (skjevfordelingen ville ikke blitt rettet opp) og at pop- og rocksenteret ville ligget i Oslo, ikke Trondheim.» Sannheten om Helse Midt-Norge er jo den stikk motsatte. Høyre og flere andre opposisjonspartier ville rette opp skjevfordelingen 100 % fra 2008. Dette møtte imidlertid sterk motstand i store deler av Arbeiderpartiet og kompromisset ble til slutt at man rettet opp skjevfordelingen over 2 år. I forhold til Høyres forslag innebar det at Helse Midt-Norge tapte rundt 600 millioner kroner. Det eneste kritiske i Adressa var overskriften på saken: Fra garanti til vage løfter.

Når det gjelder Rockheim er det all mulig grunn til å takke Giske for en iherdig innsats til glede for Trondheim, men påstanden om at Trondheim ikke ville fått dette senteret med et borgerlig flertall er naturligvis meningsløs. Rockheim har lenge vært planlagt åpnet i august 2009. Ingen som kjenner Giskes taktiske og strategiske evner er i tvil om at denne timingen ikke var tilfeldig. Det er valgkamp! Men så gikk det med dette prosjektet som mange andre prosjekter: Det ble forsinket. Likefullt skal Rockheimåpningen markeres nå. Litt pussig kanskje? Ikke for oss som følger med i politikken. Og media? De vil nok rope halleluja.

Så kom det en sak i dag som gir et håp om at også Giske skal behandles som andre politikere: Med kritiske øyne. Giskes sendrektighet i saken om grasrotmidlene som misbrukes ble omtalt i Adressa i dag. Og på kommentatorplass skriver Gunnar Okstad under tittelen Pinlig Giske. Kanskje det er håp for resten av valgkampen?

19/08/2009 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tidenes kulturminister

Adresseavisen utroper nærmest Trond Giske til tidenes kulturminister i dagens lederartikkel. Og ingen bør bestride at Giske har gjort en kjempejobb, ikke minst innad i regjeringen, for å øke kulturbevilgningene. Det gleder en som representerer kulturpartiet Høyre. Men er store bevilgninger det viktigste kriterium hvis vi skal peke ut tidenes viktgste kulturminister. Å bruke penger er neppe det vanskeligste en politiker kan få i oppgave.

Adresseavisen nevner selv en annen kulturminister som har utmerket seg. Lars Roar Langslet (H) var landets første kulturminister i den daværende Willoch-regjeringen. Å få et eget departement var i seg selv et stort sprang for kulturen, og det var ikke tilfeldig at det var en Høyreledet regjering som tok dette steget. Siden den gang har alle regjeringer brukt mere penger på kultur enn den foregående. Slik vil nok også den som overtar etter Giske bruke mere penger enn Giske på kultur uten at det i seg selv er en prestasjon. Skremselspropagandaen fra de selvoppnevnte aktørene i «Kulturkampen» (med partiboka i AP i orden for flere av dem) om at Frp vil tvinge en borgerlig regjering til en redusert satsing på kultur er ubegrunnet. Ingen av de tre andre borgerlige partiene vil akseptere det.

Men den banebrytende hendelsen under Lars Roar Langslet var opphevelsen av NRK-monopolet. Det startet med nærradioer, fortsatte med kommersiell radio og endte med etableringen av TV2 og andre kommersielle TV-kanaler. Idag tar vi det mangfoldige mediesamfunnet for gitt. Selv om ikke mangfoldet bare er positivt er noen annen medievirkelighet utenkelig. Men den gang var det ingen selvfølge at vi skulle få et slikt mangfold. Folk var stort sett fornøyde med NRK, og motstanden fra Arbeiderpartiet mot opphevelsen av NRK-monopolet var sterk. Men kulturminister Langslet drev frem denne reformen, som et kvart århundre etterpå nærmest kan kalles en revolusjon. En stor del av vår tid går med til å lytte på radio og se på TV samtidig som TV-kanalene også er viktige for utviklingen av nettilbudet. Før eller siden ville kanskje reformene ha vært gjennomført uansett, men det var Lars Roar Langslet som ledet denne utviklingen, og ingen annen kulturminister har gjort noe lignende.

Så berører Adresseavisen noen andre sider av Trond Giskes virke som kulturminister: Hans kamp mot ytringsfriheten i form av nei til politisk reklame til tross for menneskerettighetsdomstolens dom er det ene. Det andre er hans sterke styring av kulturen og kulturinstitusjonene. Han har i stor grad satt inn sine egne representanter i styrene, og har sågar uttalt at han i det hele tatt ikke vil utnevne Frp-ere i styreverv. Kulturen bør i sitt vesen være fri. Slik kan den bidra til alternative tanker og en kritikk av det bestående. Det har alltid vært kulturens oppgave. Kulturministerens kontrollbehov svekker denne rollen. Når man vet hvem som sitter på pengesekken og man vet at vedkommende vil ha full styring kan man også risikere at kulturutøverne tilpasser seg. Slik bør det ikke være. Derfor trenger vi en ny kulturminister, ikke fordi vedkommende vil bruke så mye mer penger enn Giske har brukt, men fordi han eller hun vil slippe kulturen fri.

Les disse sakene:
Regjeringspartiene med nye kulturløfter.
Lover kulturskole for alle.

12/08/2009 Posted by | Nasjonal politikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Erna

Erna Solberg var en utrolig bra kommunalminister, kunnskapsrik og handlekraftig. Som partileder i Høyre har hun ikke lyktes like bra, men journalistene glemmer lett at hun ble kåret til valgets vinner så sent som i valget for to år siden. I forkant av Høyres landsmøte til helga har media bestemt seg for å ta Erna. VG og flere andre aviser ringer rundt til kreti og pleti blant landsmøtedelegatene for å finne noen som er kritiske til Erna. De finner ingen. INGEN. Likevel velger Adressas kommentator Harry Strand å skrive at det er misnøye med Erna i partiet. Om man ikke kan dokumentere en slik misnøye velger altså media å definere sin egen virkelighet.

Jeg er overbevist om at Erna vil komme fullt til sin rett som statsminister. Hun har vist en egen evne til å være best når hun blir satt under press. Kanskje var det derfor hun var så god i dagens utgave av Redaksjon En på NRK hvor hun knuste en svak statsminister i debatten om den stadig større krisen og regjeringens manglende handlekraft. Det skal bli spennende å se Erna i sin tale til Høyres landsmøte på fredag. Jeg tror hun vil tilfredsstille de store forventningene.

Men vil det forandre medias holdning? Jeg tror ikke det. Media har forlengst bestemt seg for at når kartet ikke stemmer med terrenget er det terrenget som er feil. For 6 uker siden skrev jeg et blogginnlegg under tittelen «same procedure as last year». Der spådde jeg at media kommer til å gå i akkurat den samme fella som i 2007: Spå krise og valgfiasko for Høyre. Vi har fasiten fra den valgkampen. Etter å ha ligget 5-6 % baK Frp 3 uker før valget emdre valgresultatet med Høyre 1,9 % foran Frp. Men har media lært noe?

06/05/2009 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

De ufeilbarlige

Norsk presse gjør alldri feil. Man jager i flokk. Hvorfor skal man bruke energi på å tenke alternativt? Pressen i andre land er imidlertid ikke like ufeilbarlig. Det hender jo de kritiserer Norge. I uken som gikk var det Jerusalem Post som bommet kraftig når de anklaget blant annet Håkon Gullvåg, Rita ottervik og Kristin Halvorsen for antisemittisme. Ifølge spaltist og forfatter Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv ble riktignok denne artikkelen på Jerusalem Posts nettsider fjernet etter kort tid, men for Adresseavisen og andre media som har kommentert saken var det åpenbart ikke grunn til å nevne dette. Da blir jo ikke saken like god, og så kan jo norske lsere komme til å forvente at det samme skjer i norske media når man oppdager feil.

Jeg må innrømme at jeg ikke har besøkt Håkon Gullvågs utstilling for å studere de omtalte bildene, men ingenting av det jeg har lest og sett av Gullvåg tyder på at Jerusalem Posts journalist hadde rett i beskyldningene. Det samme gjelder ordfører Rita Ottervik og SV-leder Kristin Halvorsen.

Når det er sagt er det grunn til å være bekymret for økende antisemittisme i Norge. Mange jøder opplever ubehagelige episoder og er redde. Selv om Kristin Halvorsen ikke har ropt «Død over jødene» slik det ble hevdet i Jerusalem Post er det forståelig at en slik misforståelse kunne oppstå. I fredsdeminstrasjonen hvor hun deltok sammen med både jøder og arabere var det nemlig flere av demonstrantene som ropte «Død over jødene».

Som nevnt fjernet Jerusalem Post den feilaktige artikkelen etter noen timer og erstattet den med en annen artikkel som var langt mer postiv til Norge og som påpekte feilene i den opprinnelige artikkelen. Jerusalem Post har altså opptrådt forbilledlig i denne saken. Men finner norske media flest grunn til å skrive om det? Man tror kanskje at en slik omtale vil bidra til at leserne får et annet og mer nyansert bilde av Israel og israelsk presse?

Bjørn Gabrielsen trekker også frem et eksempel på at norsk presse ikke er like opptatt av å rette opp feil. Under Gazakrigen ble det slått stort opp at Israel hadde angrepet en FN-skole. Dette har imidlertid FN senere avkreftet. Denne avkreftelsen har imidlertid ikke vært omtalt i norske media.

Om denne historien forteller oss noe må det være at heller ikke norske media er ufeilbarlige og at man kanskje har noe å lære av israelske aviser.

05/04/2009 Posted by | Nasjonal politikk, Uncategorized, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar