Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Kultur for kunnskap og innovasjon

Denne kronikken min ble publisert i Adresseavisen 4.august 2016.

Når Trondheim skal utvikle bydelene Nyhavna og Øya vil kultur, mangfold og toleranse for annerledeshet være nøklene til suksess.

For en tid siden gikk jeg en runde på Dragvoll en lørdag ettermiddag og jeg telte hele tre biler på parkeringsplassen utenfor universitetet. Mye bedre er det ikke ved NTNU på Gløshaugen. Vårt universitet er i altfor stor grad uten aktivitet utenfor ordinær arbeidstid. Felles NTNU-campus rundt Gløshaugen gir oss mulighet for å gjøre noe med det.

Tre eksempler viser hvordan vi kan bruke kultur og mangfold for å skape en bedre by:

Nylig ble vi invitert til Hendelser på Nyhavna hvor bydelens store og vitale kulturliv viste seg frem. Dagens universitetscampuser og Nyhavna har det til felles at vi som bor i denne byen vet for lite om hva som skjer innenfor veggene her.

På forsommeren har bydelsfestivaler som Iladagan, Trondheim Maritime Fest på Fosenkaia, Hendelser på Nyhavna og Svartlamodagen bidratt til å skape liv i bydelene. Men viktigere er det at festivalene skaper og utvikler lokale samarbeidsrelasjoner. Dessuten demonstrerer arrangementene hvilke muligheter som eksisterer i bydelen. Det samme gjør byomfattende festivaler som Kammermusikkfestivalen og Trondheim Calling ved å ta i bruk nye arenaer. Trondheim må bruke disse festivalene og den kunnskap det gir oss når vi skal utvikle de nye bydelene. Kulturlivet, NTNU og byen gå sammen om å teste ut hvilke muligheter Øya og Gløshaugen har.

Svartlamon er både elsket og hatet. Mange er kritiske til samfunnet som har fått utvikle seg der fordi beboerne ikke alltid følger de samme regler som storsamfunnet ellers gjør. Standarden på husene er til dels dårlig og Svartlamon er på ingen måte så ryddig og strømlinjeformet som vi kunne ønske det. Men toleranse for annerledeshet er ikke bare en viktig menneskelig egenskap, det er nødvendig for å skape et bysamfunn som stimulerer til innovasjon og kunnskapsutvikling. For meg dreier ikke Svartlamon seg først og fremst om at de som bor der skal få leve som de vil, men at mennesker og miljøer som skiller seg ut fra flertallet stiller kritiske spørsmål og lanserer andre løsninger enn majoriteten. Slik skapes innovasjon og kunnskap.

Også de stadig flere innvandrerne representerer en annerledeshet som utfordrer oss og beriker oss. En sammenligning av bybildet i dag og for tyve år siden viser ikke minst butikker, kafeer og andre virksomheter med fremmede navn som aldri ville vært her uten byens nye innbyggere.

Richard Floridas bøker om den kreative klasse er velkjente. Hans påstand er enkelt beskrevet at et samfunn som tiltrekker seg kreative mennesker skaper økonomisk vekst. Skal Trondheim beholde og tiltrekke seg kreative mennesker som kan skape innovasjon og utvikle ny kunnskap må disse menneskene trives i og blomstre i byen. Det dreier seg ikke bare om å skape økonomisk vekst men om å bygge en bedre by å leve i for oss alle. Trondheim må bli byen som sprenger grenser og hvor en nobelpris ikke er en sensasjon vi opplever en gang pr århundre. Da må vi skape nye bydeler på Øya og Nyhavna som får det beste ut av alle som arbeider med kunnskap, innovasjon og gründerskap.

NTNUs rektor Gunnar Bovim har lekt med tanken om å bygge om sentralbyggene på Gløshaugen til hybelhus. Det er en interessant tanke, men uten at NTNU åpner seg og slipper byens befolkning inn forblir universitetscampusen en ghetto. I stedet kan Trondheim bli et eneste stort levende laboratorium hvor ny kunnskap, nye løsninger og nye produkter og tjenester prøves ut. Da må byen flytte inn på Gløshaugen og ytterveggene som nå holder oss ute rives ned og åpnes for butikker, kafeer, kulturelle virksomheter og alt annet vi finner i en by. Her må det skapes møteplasser for innovatører, studenter, forskere, kulturarbeidere og resten av byens befolkning.

NTNU er opptatt av å gjøre de interne avstandene på universitetsområdet kortest mulig og bruker det som argument for å ikke strekke seg inn i Midtbyen. Men samtidig kan det begrense mulighetene til samhandling med resten av byen. Selv om mesteparten av universitetet blir liggende på Øya bør NTNU også ta i bruk Midtbyen enten det gjelder å bygge på Leuthenhaven eller å bruke bryggene til lesesaler. Men dette dreier seg ikke bare om bygg. I Olavshallen samarbeider Kulturskolen med NTNU institutt for musikk til glede for alle parter. Uavhengig av hva som skjer med Olavshallen må dette tette samarbeidet i felles lokaler fortsette, og kanskje bør det utvides til å gjelde også andre institutter som for eksempel kunst.

Trondheim Havn er byens største utleier til kulturvirksomhet og det har gitt et mangfold av kultur på Nyhavna som vi må beholde og forsterke selv om bydelen skal huse tusenvis av nye boliger og arbeidsplasser.

Den amerikanske aksjemegleren og forfatteren Henry S. Haskins sa en gang at «hva som ligger bak oss og hva som ligger foran oss er ingenting i forhold til hva som ligger i oss.» Trondheims muligheter er ubegrensede hvis vi bygger på vår historie og omfavner mangfoldet, toleransen og kulturen.

 

08/08/2016 Posted by | kultur, Lokal politikk, Uncategorized | , , , , , | Legg igjen en kommentar

Forsvaret trenger Luftforsvarets Musikkorps

Etter at regjeringen foreslo å legge ned to av fem militære musikkorps i langtidsplanen for forsvaret har støttespillerne for de nedleggingstruede korpsene kommet på banen. Først og fremst argumenteres det med hvilken betydning militærkorpsene har for lokalsamfunnene. Den er naturligvis stor, men hvorfor skal Forsvaret betale for musikk og annen kultur?

«Allerede i antikken forstod soldatene at det var viktig å ha lyd og musikk som kunne både formidle ordrer og motivere egne soldater. Samtidig kunne musikk også skremme og demoralisere fienden. Fra de fløytespillende hoplitene i gamle Hellas, via germanernes bronselurer, romerske basuner og middelalderens horn har vi i dag militærmusikk som har en rekke oppgaver.»  Dette kan vi lese på Forsvarets egne nettsider.

Musikken har først og fremst hatt en militær betydning. De fem profesjonelle militære musikkorpsene er altså ikke opprettet av hensyn til sin betydning for lokalsamfunnet.

For snart 200 år siden (1817-1818) ble fem militære musikkorps etablert, blant dem korpset som nå heter Luftforsvarets Musikkorps. Disse korps representerte på mange måter starten på den norske korpsbevegelsen. Forbindelsen mellom de militære korpsene og dagens skolekorps og voksenkorps er da også sterk. Det ser vi ikke minst hver 17.mai når korpsene marsjerer disiplinert i 17.maitoget. Tidspunktet for opprettelsen av de fem militærkorpsene kan også knyttes til 1814, norsk selvstendighet og utformingen av Norges grunnlov. Etter noen år med sviktende interesse opplever korpsbevegelsen nå en renessanse med sterkt økende engasjement.

Er det nå slik at militærmusikken har utspilt sin rolle? Absolutt ikke, mener jeg. Selv i en verden hvor forsvaret blir mer og mer teknologisk avansert og antall soldater går ned er menneskene viktigere enn noen gang. Krig og fred avgjøres av mennesker og kultur er viktig for mennesker.

Kultur dreier seg ikke minst om å utvikle og forsvare vår nasjonale identitet. Forsvaret har som hovedoppgave å sørge for at vi beholder vår frihet og dermed forsvarer vår kultur og identitet. Det er derfor vanskelig å se Forsvaret, kulturen og historien løsrevet fra hverandre. I tillegg til musikken er også forsvarets museer og minnesmerker sentrale deler av Forsvarets kulturvirksomhet.

Deltagelse i Forsvarets seremonier er en viktig oppgave for militærkorpsene, og selv om det ikke alltid synes så viktig i fredstid vet jeg med min bakgrunn i FN-styrkene i Libanon at dette er viktig både mens man er ute og ikke minst for at storsamfunnet kan vise sin takknemlighet til de som har deltatt i slike utenlandsoperasjoner. Kultur og musikk er viktig for samhold og moral.

Forsvarets musikk er også brukt som brobygger når Norge har deltatt i utenlandsoperasjoner, for eksempel i Afghanistan.

Når regjeringen har valgt å opprettholde tre profesjonelle korps som en del av Forsvaret må vi tro at regjeringen dermed har akseptert at kulturen er en viktig del av Forsvaret. Et alternativ kunne vært å overføre budsjettansvaret for de militære musikkorpsene til Kulturdepartementet, men dette ville skapt avstand mellom forsvaret og korpsene. Mens korpsene opprinnelig var lokalisert for å dekke hele landet ble Forsvarets musikk for noen år siden omorganisert slik at hver forsvarsgren fikk sitt eget korps. Luftforsvarets Musikkorps i Trondheim har derfor ikke bare et ansvar for Trøndelag, men også for Luftforsvarets virksomhet i andre deler av landet.

På grunn av kjøpet av F-35-flyene er Luftforsvaret den forsvarsgrenen det satses mest på i årene som kommer. Likevel blir denne forsvarsgrenen nå den eneste som ikke får sitt eget korps.

Samtidig konsentreres Luftforsvarets virksomhet enda mer til Trøndelag med kampflybasen på Ørlandet, skolevirksomheten på Værnes og Luftkrigsskolen i Trondheim. Da virker det enda dårligere begrunnet at man legger ned Luftforsvarets Musikkorps i Trondheim.

Derfor kommer mistanken m at dette ikke er en faglig vurdering, men en geografisk kabal som skal gå opp. Trøndelag kommer svært godt ut av forslaget til langtidsplan for forsvaret med hensyn til arbeidsplasser. Når regjeringen har behov for å kutte på enkelte områder for å frigjøre kapital til den storsatsingen som langtidsplanen innebærer har det kanskje vært enkelt å kutte et korps som ligger i en landsdel som har kommet godt ut av forslaget til langtidsplan.

Men faglig der det dårlig begrunnet å nedlegge et musikkorps som i fremtiden ville fått flere soldater å tjene. Samtidig blir det feil når mange, slik som Adresseavisen på lederplass, kun fokuserer på hva en nedleggelse betyr for det lokale kulturlivet. Vi skal beholde Luftforsvarets Musikkorps først og fremst fordi korpset er viktig for Forsvaret.

 

 

 

20/06/2016 Posted by | kultur, Nasjonal politikk, Uncategorized | | Legg igjen en kommentar

Helbom fra Kroksæter – Motarbeider Idrettsrådet i Trondheim den norske idrettsmodellen?

Motarbeider Idrettsrådet i Trondheim den norske idrettsmodellen?

Naturligvis ikke, men det er faktisk det Adressas sportskommentator indirekte sier når han i Adresseavisen bruker idrettsminister Linda Hofstad Hellelands satsing på den egenorganiserte idretten som eksempel på at den blå-blå regjeringen «har startet et råkjør mot den norske idrettsmodellen».
Norske idrettslag gjør en fantastisk jobb, men ikke alle finner sin plass i den organiserte idretten. For noen er det høye treningsavgifter som holder dem unna. For lavinntektsfamilier er det vanskelig å sette av tusenvis av kroner til treningsavgifter, deltagelse i cuper, kjøp av utstyr osv.
Andre føler at det tilbudet som den organiserte idretten gir ikke passer for dem. Et typisk eksempel på det er skateboarding. Skateboardforbundet står utenfor idrettsforbundet, men de fleste som driver med skateboard er ikke organisert noe sted.
Egenorganisert idrett dreier seg om en kameratgjeng som spiller fotball på løkka i nabolaget eller tar skiene fatt for en tur i skiløypa. Når treningstid skal fordeles i fulle idrettshaller er det ikke disse som står først i køen. Men det er kanskje mange av disse som har størst behov for å komme seg i aktivitet.
Det er disse som vår idrettsminister har gjort seg til talsperson for når hun har bedt fylkene og kommunene om å prioritere den egenorganiserte idretten når de fordeler spillemidler.
Det Kroksæter åpenbart ikke har skjønt er at det ikke er noen konflikt mellom den organiserte idretten og de som driver egenorganisert idrett. Det har Idrettsrådet i Trondheim vist. De har for eksempel i plassert ny stor skatepark helt opp på 5.plass på sin prioriteringsliste for idrettsanlegg i Trondheim selv om skatingen skjer utenfor den organiserte idretten. Dette gjør de naturligvis fordi hele befolkningen har behov for fysisk aktivitet uansett om de er medlemmer i et idrettslag eller ikke.
Jeg har i 9 år som folkevalgt hatt et engasjement for idretten og spesielt for de som faller utenfor den organiserte idretten. Jeg er glad for at vi har en idrettsminister som deler dette engasjementet. Det er Adressas sportskommentator som er på kollisjonskurs med den norske idrettsmodellen, ikke Linda Hofstad Helleland.

19/05/2016 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , | 2 kommentarer

Hijabdebatten: Gir forbud større frihet enn påbud?

På søndag vedtok Nord-Trøndelag Høyre å støtte forbud mot bruk av hijab i barneskolen. I etterkant følger Adresseavisen opp med en påstand om at Sør-Trøndelag Høyre ikke tørr ta debatten om hijab. Det siste er naturligvis ikke tilfelle. Men skal vi diskutere et slikt tema må vi ha et godt og gjennomarbeidet resolusjonsforslag som vi kan legge til grunn.

Jeg er ikke i tvil om at barns bruk av hijab kan gjøre integrering vanskeligere og gjøre det vanskeligere for jentene å bli «en del av gjengen». Jeg tror også at det er grunn til å tro at et seksualisert syn på jentene, tanken om at jentene blir sett på som sexobjekter og at man ved å bruke hijab unngår dette, ofte ligger til grunn for foreldrenes «påbud» om å bruke hijab. Det er derfor viktig å reise debatten om hvordan vi kan møte denne kulturen. Det er ikke akseptabelt at jentene ved å bruke hijab skal løse det problemet som oppstår ved at en del menn betrakter jentene som sexobjekter først og fremst.

Når Konfliktrådet blir kontaktet av jenter som føler seg tvunget til å bruke hijab mot sin vilje er det åpenbart at vi i det norske samfunnet må ta tak i denne utfordringen. Ingen skal tvinges til å bruke hijab eller andre klesplagg mot sin vilje. Det er i strid med våre verdier. Det er i strid med barnekonvensjonens bestemmelser om barns rett til å bli hørt. Og etter grunnlovsendringene i 2014 er det også i strid med grunnloven.

Men hvis det er uakseptabelt at foreldre påbyr sine barn å bruke et klesplagg, hvorfor er det da akseptabelt at staten skal forby barna å bruke det samme plagget? Det er grunn til å tro at mange jenter ønsker å bruke hijab. Hvis staten innfører et lovforbud som ikke tar hensyn til jentenes eget syn er det prinsipielt minst like uakseptabelt som at foreldrene påbyr jentene å bruke hijaben. Mange vil vel si at i den grad beslutningen skal treffes av andre enn barna selv er det riktigere at beslutningen tas av foreldrene enn av staten.

Så er det lite prinsipielt hvis vi innfører et forbud mot et konkret klesplagg, men ikke av andre klesplagg eller religiøse symboler. Hvorfor skal hijab forbys, men ikke en turban?

Og hvis det er slik at bruk av hijab vanskeliggjør integreringen, er svaret da å uniformere barn slik at alle skal være mest mulig like? Ja, barn (og voksne) som skiller seg ut fra flertallet KAN ha større vansker med å få seg venner og bli integrert i miljøet man ferdes i. Det kan skje uavhengig av religion. Men det vil være riktigere å arbeide for større toleranse for mangfold. Hvis vi aksepterer at ulikheter skal fjernes for å sikre integrering har vi gått på et nederlag.

I Høyre har vi ingen tradisjon for å løse utfordringer med forbud. Vi må være tydelige på at ingen jenter skal tvinges til å bruke hijab (eller turban, kors osv) mot sin vilje, men vi må bruke andre virkemidler. Jeg regner med at vi vil fortsette denne debatten i Høyre og andre steder for å skape nye holdninger og finne bedre løsninger.

08/03/2016 Posted by | kultur, Nasjonal politikk | , , | Legg igjen en kommentar

Skolenes julegudstjenester – hva er problemet?

Hver jul blusser debatten om skolenes deltagelse i julegudstjenester opp, denne høsten mer enn noen gang. Delvis fordi utdanningsdirektoratet har gått ut med en anbefaling til kommunene og skolene om å kreve aktiv påmelding til julegudstjenester. Og kanskje delvis fordi noen kobler dette spørsmålet til den økte flyktningestrømmen. Visstnok representerer elevenes deltagelse i julegudstjenestene mangel på respekt for det religiøse mangfold som stadig flere innvandrere bidrar til i Norge.

DSC05621[1]Siden 2009 har jeg reist til India og besøkt barnerettsorganisasjonen CWC hvert år. De legger vekt på å være uavhengig av religioner. Det kunne de ha håndtert ved å fjerne alt som er av religiøs art i organisasjonens arbeid. I stedet har de valgt å markere alle de store høytidene som tilhører de store religionene uten at dette har skapt noen som helst debatt eller uro. Barna som som får hjelp er både hinduer, muslimer, kristne og sikkert tilhørende noen andre religioner også. I jula får elevene på en skole CWC driver lære om den kristne høytiden og de setter opp juleevangeliet som skuespill.

For fire år siden var jeg invitert til en juleforestilling som Enhet for Voksenopplæring arrangerte på Lade. Opplesninger fra Juleevangeliet, Lucia-prosesjon og kristne og ikke kristne sanger sto på programmet hvor ungdom fra mange land og religioner opptrådte med stor glede. Jeg skrev dette i en blogg etter opplevelsen:
Lucia
«En musikklærer ved EVO kunne etterpå fortelle meg om en tidligere juleopptreden ved skolen hvor en imam som gikk på skolen deltok i fremføring av norske kristne julesanger før jul og gråt av glede. Jeg tror fullt og fast på at vi ved å bli kjent med andre lands kultur styrker respekten for egen kultur. Det er ingen motsetning mellom norsk kultur og de bidrag våre nye landsmenn kan gi til det norske samfunnet.»

Tidligere denne uka skriver den muslimske kvinnen Laial Ayoub dette på Facebook om å sende datteren sin til julegudstjeneste:

«Leverte Janet på skolen nå, og der la jeg en lapp i hylla hennes til læreren hvor det står at hun SKAL gå i kirka i dag. De har nemlig et opplegg på skolen til alle barna som ikke skal være med i kirka, og vi fikk beskjed om å si i fra om våre barn skal/ikke skal være med. Helt ut av det blå kommer en dame til meg (som har et barn i en annen klasse) og nærmest roper: hvordan kan du sende datteren din i kirka??? Vi er jo muslimer!»

Videre skriver hun:

«Hvem har sagt at vi muslimer ikke kan gå i kirken? For meg er det viktig at Janet lærer om alle religioner og om likhetene mellom de, i steden for om alle ulikhetene. Det er også viktig at hun lærer at vi må akseptere og vise respekt til alle religionene, for det er det islam handler om!
Jeg er vokst opp slik og har både vært i kirker og synagoger da jeg gikk på skole, og det gjorde meg ikke mindre muslim av den grunn. Tvert i mot har jeg en bred forståelse og er en av de som respekterer og aksepterer alle, uansett hva deres tro er.»

Jeg opplever det sik at for de fleste troende uavhengig av religion er det uproblematisk at barna deltar på julegudstjeneste. Det oppfattes ikke som forkynning men som læring om norske tradisjoner og et fellesskap med andre nordmenn. Naturligvis bør det være frivillig slik at man ikke tvinges med på noe man oppfatter som i strid med det man tror på. Men å byråkratisere dette med å kreve aktiv påmelding er unødvendig. Samtidig er det viktig at de som ikke ønsker å delta skal få et relevant og likeverdig tilbud mens de andre elevene er i kirka.

Skolene i Trondheim velger forskjellig tilnærming til spørsmålet. I Klassekampen kan vi blant annet lese dette:

«– Vi har hatt aktiv påmelding både til kirka og til alternativt opplegg. Vi valgte likevel å si at dersom vi ikke mottok svar, så ble elev med i kirka, sier Lars Petter Eggesbø, rektor ved Strindheim skole.

Tradisjonelt har over 95 prosent av de over 600 elevene deltatt i kirka. Antallet kirkegjengere sank i år, men ikke dramatisk. Eggesbø tror det er positivt å delta i julegudstjenesten og mener opplegget er veldig lite forkynnende.

– Jeg tror ingen tar skade av å sitte en time i en kirke. Vi må passe oss så vi ikke ender opp med en slags intoleranse mot vår egen kulturelle historie, sier han.

Ved Saupstad skole, hvor 60 prosent av elevene er minoriteter, har skole og foreldreutvalg engasjert seg aktivt for julegudstjenesten. Kontaktlærere har ringt foreldre med språkvansker for å forklare kravet om påmelding. Kun et fåtall valgte å droppe gudstjenesten.

– I dagens samfunn trenger elevene ulike perspektiver. Det kan ikke være tabu å lære om tro, sier rektor Inger Hasselø.»

Stavset skole er kanskje den skolen som lengst har praktisert aktiv påmelding:

«Stavset barneskole har praktisert aktiv påmelding til skolegudstjenesten siden 2008. Der må barna si ja, enten til julegudstjeneste eller til å være med på julemarkering på skolen. De som blir igjen på skolen, får ta del i en feiring i gymsalen med høytlesning, lystenning og julesanger. I år har rundt halvparten av elevene valgt å gå i kirka. Tidligere måtte de som ikke ville bli med i kirka, aktivt melde seg av. Det førte til at fem–seks elever satt igjen på skolen uten tilbud. Dette ville rektor Eva Elisabeth Belboe ha slutt på.

– De ble sett på som særinger. Det var uverdig, sier Belboe, som ville gi et likeverdig tilbud til alle elevene.»

Jeg oppfatter skolegudstjenesten som en del av undervisningen som det er normalt at de fleste deltar på. I den grad man frykter at den kan virke forkynnende kan dette tas opp i undervisningen slik at elevene utvikler en sunn kritisk holdning.

Hvis det å delta i en mange hundre år gammel tradisjon oppfattes som problematisk kan man like godt tenke seg at kravet om aktiv påmelding kan oppstå i andre sammenhenger. Jeg synes det vil være bra for alle elevene også å oppleve religiøse seremonier i regi av andre enn den norske kirken også. Skal man kreve aktiv påmelding til slike besøk også? Og hva om man inviterte humanetisk forbund inn for å presentere seg og sitt livssyn?

Det ville vært et problem hvis elevene ikke fikk gode alternativer og hvis skolen ikke la opp til lærdom om andre religioner, livssyn og ideologier. Men jeg greier ikke med min beste vilje å forstå hvorfor skolenes julegudstjenester er et problem.

18/12/2015 Posted by | India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , | Legg igjen en kommentar

Riv murene

Den 9.november, på årsdagen for Berlinmurens fall, avdukes et stykke av Berlinmuren ved Gråmølna. Det er kunstverket «Kapitalistischer Realismus» av kunstneren Lars Ø. Ramberg. Vi kunne i sommer lese i Adresseavisen at kunstneren oppfatter kunstverket som et symbolsk forsvarsverk mot kommersialiseringen på Solsiden. Ramberg er inspirert av DDR-diktator Erich Honecker som beskrev muren som en ”anti-imperialistisk forsvarsmur”. Og det virker som om kunstneren deler denne oppfatningen av Berlinmuren.

I virkeligheten var Muren et forsøk på å stenge folk inne, og gjennom dette forsvare Sovjet-regimets og kommunistenes makt og imperialisme. Hvis vi skal dømme etter oppslagene i Adressa har kunstneren altså snudd det hele på hodet.

I Berlin var det folket som rev muren. Modige politikere som forbundskansler Helmut Kohl og et åpent folk i Vest-Tyskland tok i mot den store utfordringen det representerte å ønske velkommen og integrere 16 millioner østtyskere i det moderne Tyskland. Til tross for at de alle var tyskere var kulturen, tradisjonene og systemene svært forskjellige. Det var ingen enkel oppgave, men de lykkes.

Mens enkelte land i Europa nå reiser nye ”murer” langs sine grenser for å stoppe mennesker som søker frihet og trygghet har Tyskland og Angela Merkel også denne gang valgt å ta i mot flyktningene med åpne armer.
Murer løser ingen problemer. Det viste Berlinmuren til fulle.

Selv om flyktningestrømmen synes uendelig snakker vi om et antall flyktninger i år som bare tilsvarer promiller av Europas befolkning. Hvis alle tok sin del av ansvaret burde dette være håndterbart. Når vi setter opp murer skaper vi problemer.

Vi må ikke bare rive de fysiske murene. Vi må også fjerne de menneskelige barrierene vi setter opp mot fremmede. Hver enkelt av oss må ta et ansvar i stort og smått. Hilse på fremmede på gata, invitere de nye naboene på kaffe, ta med en innvandrer på tur i marka. Arrangere språkkafe. Tilby praksisplasser på jobben. Kort sagt behandle flyktningene som medmennesker. Mye kan og skal gjøres av myndighetene. Det meste må gjøres av oss selv.
Heldigvis er det slik at kunstneren alene ikke kan definere hva som er kunstens budskap. Ramberg kan mene hva han vil. Jeg vil ikke rive denne symbolske muren, men for meg vil den være et budskap om at vi skal rive de andre murene.

09/11/2015 Posted by | kultur, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Bruk våre veteraner i flyktningearbeidet

I disse dager deltar jeg i den nasjonale veterankonferansen her i Trondheim. 300 deltagere; statsråder, statssekretærer, ordførere, militære, politi, hjelpetjenester… og noen veteraner. Vi får høre mange sterke historier og vi får høre hvordan vi har blitt flinkere de siste årene til å vise veteranene den respekt de fortjener og gi dem den oppfølgingen de trenger før de reiser ut, underveis og ikke minst etter at de har kommet hjem igjen.

Det har ikke alltid vært slik. Mange veteraner har sterke historier å fortelle om hvordan de har vært dårlig behandlet, og lenge nølte den tidligere rødgrønne regjeringen med å ta norske veteraner på alvor. I dag er det heldigvis politisk enighet om å behandle veteranene på en måte de fortjener. Og i Trondheim tok daværende kommunalråd Kristian Dahlberg Hauge initiativet til en årlig seremoni for lokale veteraner fra internasjonale operasjoner.

Men den største respekt viser vi ved å ta i bruk den kompetansen som veteranene besitter, og som få i Norge har kunnskap om og forståelse for. Jeg spurte under konferansen om ikke veteranene har en kompetanse og erfaring som kan brukes i dagens situasjon med mange flere flyktninger som ankommer Norge. Svaret fra mange var at dette var en god ide.

Tilsammen har 100.000 nordmenn på et eller annet tidspunkt erfaring fra internasjonale operasjoner. Mange har opplevd krigen med de traumer det kan gi på nært hold. En av konferanse deltagerne fortalte om hvordan det var å lete opp og åpne massegraver med flere hundre lik eller hvordan det var å bruke to dager på å samle sammen kroppsrester etter en selvmordsaksjon. En annen fortalte om hvordan det var å komme som ung politimann og oppleve granatangrep med frykt for livet.

Mange av våre veteraner kan forstå hvilke opplevelser flyktninger fra krig har fordi de har opplevd det selv. Og de har jobbet under krevende forhold sammen med folk fra andre nasjonaliteter, kulturer og religioner. Midt-Østen, Afghanistan og andre muslimske land er blant de landene som har hatt norsk nærvær. Våre veteraner kjenner disse områdene godt.

Selv er jeg også veteran med bakgrunn fra UNIFIL i Libanon i første og femte kontingent. Jeg var heldig og slapp traumatiske opplevelser, men jeg har truffet norske soldater som senere har mistet livet eller som har opplevd å bli angrepet og bombardert. Og jeg har lært meg å sette meg inn i og forstå kulturforskjeller og hvordan mennesker reagerer på krig og menneskelig tragedie.

Jeg er overbevist i at mange av våre veteraner har en kompetanse som kan komme godt til nytte når vi nå skal ta i mot flere flyktninger enn noen gang før. Vi vet at dagens hjelpeapparat ikke har kapasietet til å ta vare på alle som kommer. Vi trenger flere ansatte i dette apparatet, og ikke minst trenger vi flere frivillige som kan bidra.

Den 29. oktober arrangerer Trondheim kommune en stort anlagt idedugnad på Scandic Hotel Lerkendal (etter forslag fra meg i formannskapet). Hensikten er å få frem gode ideer og nye løsninger fra næringsliv, frivillige organisasjoner, akademia, kirke- og trossamfunn og alle andre interesserte. Jeg har sørget for at veteranene også blir invitert til denne idedugnaden. Og jeg er overbevist at de har mye å bidra med.

14/10/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , | Legg igjen en kommentar

5000 asylsøkere pr uke?

TV2-Nyhetene kunne i går fortelle at vi enkelte uker kan tenkes å få 5000 nye asylsøkere til Norge. I forrige uke kom det 1400 nye. Tallene viser at vårens debatt om opptil 10000 kvoteflyktninger i løpet av 2-3 år blir litt meningsløs. Og tallet viser at tidligere Høyre-statsråd Victor Norman var inne på noe når han for en tid siden skrev i Dagens Næringsliv at Norge burde ta i mot 100.000 flyktninger.

Den norske forfatteren Ingvar Ambjørnsen som bor i Tyskland har et reflektert og interessant syn på hvordan vi håndterer denne flyktningekrisen. I et stort intervju i Adresseavisen er han tydelig på at at vi må stille opp for flyktningene, men han advarer også:

«Ambjørnsen har i alle år irritert seg over bezzerwizzere og salongradikalere. Han raljerer litt over «svermerne» som nå oppfatter flyktningkrisen som en slags folkefest.

Utsiktene er ikke bare rosenrøde og i Ambjørnsens mer analyserende hjernehalvdel murrer bekymringene. Hvordan skal de nye flyktningene behandles i forhold til de som er her allerede og ikke har bosted? Hvordan vil de 4,5 millioner fattigtyskerne reagere på en million flyktninger? Hva med uro flyktningene i mellom når noen etniske grupper får bli og andre blir sendt ut? Vil nazi-partiene vokse på uroen? Sånne ting plager Ambjørnsen.

– «Folkefestfolket» tenker ikke på at det er problematisk at så mange er her uten å være registrert. Oversikten er jo helt borte akkurat nå. Det er ingenting med denne krisa som er uproblematisk.»

Nei, dette blir ikke uproblematisk. Det vil sette oss på store prøver, og det vil kreve at vi tenker helt nytt på mange områder slik som Victor Norman beskriver i sin kronikk. Men vi er forpliktet etter internasjonale avtaler til å stille opp for flyktninger. Og enda viktigere. Vi er moralsk forpliktet. Dessuten. Hvis vi gjør dette riktig kan vi få mye igjen for innsatsen.

Adresseavisen skrev nylig om at presset øker på de som jobber med integrering. Hver enkelt ansatt må håndtere flere flyktninger og nye folk må ansettes. Og Hero som driver flyktningemottak har planlagt 20 nye mottak. Og dette er nok bare starten.

Aftenposten skriver i dag at Sverige er proppfullt. Et og et halvt Stockholm må bygges for å gi plass til de som har kommet og vil komme til Sverige.

1400 flyktninger pr uke gir 70.000 pr år. I tillegg kommer kvoteflyktninger og familiegjenforening. Så skal naturligvis en del returneres fordi de blir vurdert å ikke ha beskyttelsesbehov. Det vil likevel ikke overraske om vi vil se 50.000 nye landsmenn som en følge av flyktningekrisen de neste 12 månedene. På 24 måneder tilsvarer det Victor Normans tall på 100.000. Dette tallet utgjør likevel ikke mer enn de innvandringstallene vi har sett de siste årene. En stor arbeidsinnvandring har ført innvandringen opp til ca 50.000 pr år. For Trondheims del tilsvarer det ca 3500 nye innbyggere på to år. De siste årene har folketallet økt med 2500-3000 hvert år.

Men det vil kreve mye av oss. Vi mangler asylmottak, tolker, helsepersonell, boliger, praksisplasser osv osv Derfor må vi tenke nytt. Denne oppgaven kan ikke overlates til offentlige myndigheter. Bedrifter, frivillige organisasjoner, utdanningsinstitusjoner, menigheter og hver enkelt av oss må stille opp. Og vi må tenke nytt. Finne nye løsninger. Løsne opp på den måten vi gjør ting på i dag. Det engasjementet vi ser fra folk i dagens akutte flyktningekatastrofe må vi sørge for å bevare på permanent basis slik at vi alle også bidrar når flyktningene skal bosettes og integrereres.

Dette var bakgrunnen for at jeg i mitt siste formannskapsmøte foreslo at kommunen arrangerer en stor idedugnad hvor alle som er interessert kan delta for å komme med sine gode ideer og løsninger. Forslaget ble enstemmig vedtatt.

Nei, dette blir ikke enkelt. Men vi greier det.

01/10/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , | 1 kommentar

Den neste Morten Wolden

Morten Wolden har vært en strålende kommunaldirektør i Trondheim kommune med ansvar for et bredt fagfelt som blant annet inkluderer idrett, kultur, friluftsliv og næring. Det var ikke gitt at det skulle blir slik da han rundt årsskiftet 2009/20110 begynte i jobben. Da kom han fra en direktørstilling i Sør-Trøndelag fylke. Min og flere andres skepsis gikk på at han hadde bakgrunn i Arbeiderpartiet og vi var redde for at han ville være for lite uavhengig i forhold til det politiske flertallet i kommunen.

Men Morten Wolden gjorde skepsisen til skamme. Det har blant annet materialisert seg i form av Adressas kåring av de mektigste innen trøndersk idrett der Wolden ble kåret som nummer to etter Petter Northug men foran mange andre høyt profilerte personer.

Noen i kulturlivet mener da også at Morten Wolden først og fremst har vært idrettens mann. Som medlem eller varamedlem i Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen i hele den perioden Wolden har vært kommunaldirektør har jeg fulgt ham tett. Mitt inntrykk har vært at han har vært sterkt engasjert i alle deler av det arbeidsfeltet han har ansvaret for. I den grad kulturlivet ikke har har vært høyt nok prioritert ligger nok ansvaret på politisk nivå. For ordføreren har idretten vært viktigere enn kulturen.

Morten Wolden har vært engasjert og stiller alltid opp. Denne stillingen er på ingen måte en 8-4-jobb og det er mange som gjør krav på kommunaldirektørens oppmerksomhet. Etter min oppfatning har han vært en klar ener blant kommunaldirektørene.

Søkerlisten for de som ønsker å overta etter Morten Wolden er lang og har mange gode navn selv om ikke alle søkerne er like kvalifiserte til en såpass krevende jobb. I dag ble det kjent at Ola By Rise er blant søkerne. Ellers er det søkere med betydelig ledererfaring både fra næringslivet, kulturlivet og offentlig sektor. Jeg ønsker meg en kommunaldirektør som er like selvstendig i forhold til den politiske ledelsen som Wolden og jeg ønsker gjerne noen som har en bredere yrkesbakgrunn enn det offentlig sektor alene representerer. Det beste er naturligvis at man har bakgrunn både fra næringsliv, kultur og idrett hvis det er mulig. Men det viktigste er at man er sterk nok til å gjøre det man mener er riktig uavhengig av politisk press. De politiske beslutningene skal treffes i politiske organer. Sakene skal ikke være avgjort før de kommer så langt fordi noen har snakket sammen.

30/09/2015 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Kultursatsing eller kultur som salderingspost?

Jeg vil ikke legge skjul på at jeg har vært skeptisk til hva det betyr for satsingen på kultur i Trondheim at sentrum-venstre-partiene har valgt en leder i KIF-komiteen (kultur, idrett og friluftsliv) som ikke akkurat har markert seg i den kulturpolitiske debatten. Men kanskje er det større grunn til å være bekymret for at Arbeiderpartiet sikrer seg full kontroll i komiteen med fem av ni medlemmer. Spørsmålet er hvordan partiet vil bruke denne makten. Et signal får vi når vi får hvite hvem partiet peker ut som nestleder i komiteen.

Har det egentlig så mye å si hvem som bekler vervene i KIF-komiteen? Sitter ikke makten uansett i bystyresalen og ikke minst på ordførerkontoret? I siste instans treffes beslutningene i bystyret, og hvis Arbeiderpartiets gruppeledelse setter ned foten blir det ikke enkelt å få gjennomslag for noe som helst. Men tanken er at komiteene skal fungere som politiske verksteder hvor man om mulig kan komme frem til løsninger på tvers av partipolitiske skillelinjer. I noen komiteer fungerer det slik, i andre ikke. Det avgjørende er hvem som sitter i komiteen, disses personlige egenskaper og vilje og interesse til å inngå kompromisser og tenke nytt.

I den valgperioden som nå går mot slutten (KIF-komiteens siste møte er den 29.september) har sammensetningen av komiteen vært slik at det har vært moro å delta i komiteens arbeid. Vi har hatt en leder i Erling Moe som både har ønsket og evnet å legge til rette for et godt samarbeid. Ikke minst Arbeiderpartiets fraksjonsleder Turid Stenseth har vært en fantastisk bidragsyter til denne samarbeidskulturen. Det samme har komiteens nestleder Hilde Opoku vært. Jeg har kanskje vært den som har tatt flest initiativ i komiteen. Vi har ikke alltid vært enige, men der hvor vi har sett mulighet til å arbeide oss frem til enighet har alle partier strukket seg for å finne frem til felles løsninger. Og det har vært i de fleste saker.

Hvis Arbeiderpartiet peker ut Turid Stenseth som nestleder i komiteen tar jeg det som et positivt tegn for kulturlivet. Et tegn på at det er rom for en KIF-komite som tar egne initiativ og som viser en offensiv holdning. Hvis partiet derimot skulle peke på noen som er mer opptatt av å følge signalene fra Arbeiderpartiets gruppeledelse frykter jeg at det kan bli noen tunge år for kulturlivet.
Svein Otto Nilsen har vært tilstede som tilhører på flere møter i KIF-komiteen i det siste og har merket seg den gode tonen i komiteen. Og han har gledeligvis gitt klar beskjed om at han ønsker å fortsette denne linjen. Det er bra for kulturlivet.

Pensjonistpartiet har kun et punkt om kultur i sitt lokale program:

• arbeide for å styrke kunst og kulturelle aktiviteter

Og tre punkter i sitt nasjonale program:

9.1
Pensjonistpartiet vil arbeide for å styrke alle kulturtilbud. Vi vil støtte tiltak som sikrer
personer med nedsatt funksjonsevne og eldre samme tilgang til gode kulturopplevelser,
slik det er mulig for de yngre og funksjonsfriske.
9.2
Pensjonistpartiet vil arbeide for gode kulturelle aktiviteter i vårt nærmiljø, herunder
utbygging av kulturtilbud ved våre eldresentre, samt vise respekt, støtte og forståelse for
flerkulturell aktivitet.
9.3
Pensjonistpartiet vil støtte nødvendige tilskudd til både profesjonelle kunstnere og
amatørkunstnere, forfattere m. fl., uavhengig av om de retter sin produksjon og tilbud til
barn, unge eller voksne.

Basert på disse punktene er det ikke så godt å vite hvilken kulturpolitikk Svein Otto Nilsen og Pensjonistpartiet vil føre i KIF-komiteen og bystyret. Men slik jeg kjenner Svein Otto viser han et stort engasjement i de sakene han engasjerer seg. Det tror jeg han vil videreføre i komiteen også. Spørsmålet er hvordan både han, Pensjonistpartiet og ”spagatkameratene” vil prioritere. I Granåsenerklæringen har de samarbeidende partiene varslet at de ikke åpner for nye og private løsninger i for eksempel eldreomsorgen. Da står de igjen med økte bevilgninger som det eneste verktøyet de disponerer og det er grunn til å frykte at kulturen ikke står først i rekka når Pensjonistpartiet, Arbeiderpartiet og de andre skal utarbeide kommunens budsjetter.

I KIF-komiteens arbeidsområde har sentrum-venstrepartiene tallfestet sine lovnader overfor idretten. 15 nye spilleflater i idrettshaller og 20 nye kunstgressbaner i kommende periode. Selv om de på dette feltet mer enn gjerne overlater anleggsutbyggingen til private er det et svært ambisiøst mål. Tilsvarende konkrete er ikke målene i kultursektoren. Og det er grunn til å merke seg at Litteraturhus ikke en gang er nevnt.

Slik KIF-komiteen fungerte forrige periode ga det gode muligheter også for et opposisjonsparti som Høyre å bidra til en offensiv kulturpolitikk. I den kommende fireårsperioden blir Høyre det eneste opposisjonspartiet som er representert i KIF-komiteen. Det gir oss et ansvar og det gir oss muligheter. Men hvis Arbeiderpartiet ønsker at kultur skal bli en salderingspost for å finansiere ”viktigere”løfter kan de sette inn folk i komiteen som gjør som ordføreren sier. I løpet av to-tre uker vet vi mer.

27/09/2015 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar