Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Skolenes julegudstjenester – hva er problemet?

Hver jul blusser debatten om skolenes deltagelse i julegudstjenester opp, denne høsten mer enn noen gang. Delvis fordi utdanningsdirektoratet har gått ut med en anbefaling til kommunene og skolene om å kreve aktiv påmelding til julegudstjenester. Og kanskje delvis fordi noen kobler dette spørsmålet til den økte flyktningestrømmen. Visstnok representerer elevenes deltagelse i julegudstjenestene mangel på respekt for det religiøse mangfold som stadig flere innvandrere bidrar til i Norge.

DSC05621[1]Siden 2009 har jeg reist til India og besøkt barnerettsorganisasjonen CWC hvert år. De legger vekt på å være uavhengig av religioner. Det kunne de ha håndtert ved å fjerne alt som er av religiøs art i organisasjonens arbeid. I stedet har de valgt å markere alle de store høytidene som tilhører de store religionene uten at dette har skapt noen som helst debatt eller uro. Barna som som får hjelp er både hinduer, muslimer, kristne og sikkert tilhørende noen andre religioner også. I jula får elevene på en skole CWC driver lære om den kristne høytiden og de setter opp juleevangeliet som skuespill.

For fire år siden var jeg invitert til en juleforestilling som Enhet for Voksenopplæring arrangerte på Lade. Opplesninger fra Juleevangeliet, Lucia-prosesjon og kristne og ikke kristne sanger sto på programmet hvor ungdom fra mange land og religioner opptrådte med stor glede. Jeg skrev dette i en blogg etter opplevelsen:
Lucia
«En musikklærer ved EVO kunne etterpå fortelle meg om en tidligere juleopptreden ved skolen hvor en imam som gikk på skolen deltok i fremføring av norske kristne julesanger før jul og gråt av glede. Jeg tror fullt og fast på at vi ved å bli kjent med andre lands kultur styrker respekten for egen kultur. Det er ingen motsetning mellom norsk kultur og de bidrag våre nye landsmenn kan gi til det norske samfunnet.»

Tidligere denne uka skriver den muslimske kvinnen Laial Ayoub dette på Facebook om å sende datteren sin til julegudstjeneste:

«Leverte Janet på skolen nå, og der la jeg en lapp i hylla hennes til læreren hvor det står at hun SKAL gå i kirka i dag. De har nemlig et opplegg på skolen til alle barna som ikke skal være med i kirka, og vi fikk beskjed om å si i fra om våre barn skal/ikke skal være med. Helt ut av det blå kommer en dame til meg (som har et barn i en annen klasse) og nærmest roper: hvordan kan du sende datteren din i kirka??? Vi er jo muslimer!»

Videre skriver hun:

«Hvem har sagt at vi muslimer ikke kan gå i kirken? For meg er det viktig at Janet lærer om alle religioner og om likhetene mellom de, i steden for om alle ulikhetene. Det er også viktig at hun lærer at vi må akseptere og vise respekt til alle religionene, for det er det islam handler om!
Jeg er vokst opp slik og har både vært i kirker og synagoger da jeg gikk på skole, og det gjorde meg ikke mindre muslim av den grunn. Tvert i mot har jeg en bred forståelse og er en av de som respekterer og aksepterer alle, uansett hva deres tro er.»

Jeg opplever det sik at for de fleste troende uavhengig av religion er det uproblematisk at barna deltar på julegudstjeneste. Det oppfattes ikke som forkynning men som læring om norske tradisjoner og et fellesskap med andre nordmenn. Naturligvis bør det være frivillig slik at man ikke tvinges med på noe man oppfatter som i strid med det man tror på. Men å byråkratisere dette med å kreve aktiv påmelding er unødvendig. Samtidig er det viktig at de som ikke ønsker å delta skal få et relevant og likeverdig tilbud mens de andre elevene er i kirka.

Skolene i Trondheim velger forskjellig tilnærming til spørsmålet. I Klassekampen kan vi blant annet lese dette:

«– Vi har hatt aktiv påmelding både til kirka og til alternativt opplegg. Vi valgte likevel å si at dersom vi ikke mottok svar, så ble elev med i kirka, sier Lars Petter Eggesbø, rektor ved Strindheim skole.

Tradisjonelt har over 95 prosent av de over 600 elevene deltatt i kirka. Antallet kirkegjengere sank i år, men ikke dramatisk. Eggesbø tror det er positivt å delta i julegudstjenesten og mener opplegget er veldig lite forkynnende.

– Jeg tror ingen tar skade av å sitte en time i en kirke. Vi må passe oss så vi ikke ender opp med en slags intoleranse mot vår egen kulturelle historie, sier han.

Ved Saupstad skole, hvor 60 prosent av elevene er minoriteter, har skole og foreldreutvalg engasjert seg aktivt for julegudstjenesten. Kontaktlærere har ringt foreldre med språkvansker for å forklare kravet om påmelding. Kun et fåtall valgte å droppe gudstjenesten.

– I dagens samfunn trenger elevene ulike perspektiver. Det kan ikke være tabu å lære om tro, sier rektor Inger Hasselø.»

Stavset skole er kanskje den skolen som lengst har praktisert aktiv påmelding:

«Stavset barneskole har praktisert aktiv påmelding til skolegudstjenesten siden 2008. Der må barna si ja, enten til julegudstjeneste eller til å være med på julemarkering på skolen. De som blir igjen på skolen, får ta del i en feiring i gymsalen med høytlesning, lystenning og julesanger. I år har rundt halvparten av elevene valgt å gå i kirka. Tidligere måtte de som ikke ville bli med i kirka, aktivt melde seg av. Det førte til at fem–seks elever satt igjen på skolen uten tilbud. Dette ville rektor Eva Elisabeth Belboe ha slutt på.

– De ble sett på som særinger. Det var uverdig, sier Belboe, som ville gi et likeverdig tilbud til alle elevene.»

Jeg oppfatter skolegudstjenesten som en del av undervisningen som det er normalt at de fleste deltar på. I den grad man frykter at den kan virke forkynnende kan dette tas opp i undervisningen slik at elevene utvikler en sunn kritisk holdning.

Hvis det å delta i en mange hundre år gammel tradisjon oppfattes som problematisk kan man like godt tenke seg at kravet om aktiv påmelding kan oppstå i andre sammenhenger. Jeg synes det vil være bra for alle elevene også å oppleve religiøse seremonier i regi av andre enn den norske kirken også. Skal man kreve aktiv påmelding til slike besøk også? Og hva om man inviterte humanetisk forbund inn for å presentere seg og sitt livssyn?

Det ville vært et problem hvis elevene ikke fikk gode alternativer og hvis skolen ikke la opp til lærdom om andre religioner, livssyn og ideologier. Men jeg greier ikke med min beste vilje å forstå hvorfor skolenes julegudstjenester er et problem.

Reklamer

18/12/2015 Posted by | India, kultur, Lokal politikk, Nasjonal politikk | , | Legg igjen en kommentar

Riv murene

Den 9.november, på årsdagen for Berlinmurens fall, avdukes et stykke av Berlinmuren ved Gråmølna. Det er kunstverket «Kapitalistischer Realismus» av kunstneren Lars Ø. Ramberg. Vi kunne i sommer lese i Adresseavisen at kunstneren oppfatter kunstverket som et symbolsk forsvarsverk mot kommersialiseringen på Solsiden. Ramberg er inspirert av DDR-diktator Erich Honecker som beskrev muren som en ”anti-imperialistisk forsvarsmur”. Og det virker som om kunstneren deler denne oppfatningen av Berlinmuren.

I virkeligheten var Muren et forsøk på å stenge folk inne, og gjennom dette forsvare Sovjet-regimets og kommunistenes makt og imperialisme. Hvis vi skal dømme etter oppslagene i Adressa har kunstneren altså snudd det hele på hodet.

I Berlin var det folket som rev muren. Modige politikere som forbundskansler Helmut Kohl og et åpent folk i Vest-Tyskland tok i mot den store utfordringen det representerte å ønske velkommen og integrere 16 millioner østtyskere i det moderne Tyskland. Til tross for at de alle var tyskere var kulturen, tradisjonene og systemene svært forskjellige. Det var ingen enkel oppgave, men de lykkes.

Mens enkelte land i Europa nå reiser nye ”murer” langs sine grenser for å stoppe mennesker som søker frihet og trygghet har Tyskland og Angela Merkel også denne gang valgt å ta i mot flyktningene med åpne armer.
Murer løser ingen problemer. Det viste Berlinmuren til fulle.

Selv om flyktningestrømmen synes uendelig snakker vi om et antall flyktninger i år som bare tilsvarer promiller av Europas befolkning. Hvis alle tok sin del av ansvaret burde dette være håndterbart. Når vi setter opp murer skaper vi problemer.

Vi må ikke bare rive de fysiske murene. Vi må også fjerne de menneskelige barrierene vi setter opp mot fremmede. Hver enkelt av oss må ta et ansvar i stort og smått. Hilse på fremmede på gata, invitere de nye naboene på kaffe, ta med en innvandrer på tur i marka. Arrangere språkkafe. Tilby praksisplasser på jobben. Kort sagt behandle flyktningene som medmennesker. Mye kan og skal gjøres av myndighetene. Det meste må gjøres av oss selv.
Heldigvis er det slik at kunstneren alene ikke kan definere hva som er kunstens budskap. Ramberg kan mene hva han vil. Jeg vil ikke rive denne symbolske muren, men for meg vil den være et budskap om at vi skal rive de andre murene.

09/11/2015 Posted by | kultur, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Bruk våre veteraner i flyktningearbeidet

I disse dager deltar jeg i den nasjonale veterankonferansen her i Trondheim. 300 deltagere; statsråder, statssekretærer, ordførere, militære, politi, hjelpetjenester… og noen veteraner. Vi får høre mange sterke historier og vi får høre hvordan vi har blitt flinkere de siste årene til å vise veteranene den respekt de fortjener og gi dem den oppfølgingen de trenger før de reiser ut, underveis og ikke minst etter at de har kommet hjem igjen.

Det har ikke alltid vært slik. Mange veteraner har sterke historier å fortelle om hvordan de har vært dårlig behandlet, og lenge nølte den tidligere rødgrønne regjeringen med å ta norske veteraner på alvor. I dag er det heldigvis politisk enighet om å behandle veteranene på en måte de fortjener. Og i Trondheim tok daværende kommunalråd Kristian Dahlberg Hauge initiativet til en årlig seremoni for lokale veteraner fra internasjonale operasjoner.

Men den største respekt viser vi ved å ta i bruk den kompetansen som veteranene besitter, og som få i Norge har kunnskap om og forståelse for. Jeg spurte under konferansen om ikke veteranene har en kompetanse og erfaring som kan brukes i dagens situasjon med mange flere flyktninger som ankommer Norge. Svaret fra mange var at dette var en god ide.

Tilsammen har 100.000 nordmenn på et eller annet tidspunkt erfaring fra internasjonale operasjoner. Mange har opplevd krigen med de traumer det kan gi på nært hold. En av konferanse deltagerne fortalte om hvordan det var å lete opp og åpne massegraver med flere hundre lik eller hvordan det var å bruke to dager på å samle sammen kroppsrester etter en selvmordsaksjon. En annen fortalte om hvordan det var å komme som ung politimann og oppleve granatangrep med frykt for livet.

Mange av våre veteraner kan forstå hvilke opplevelser flyktninger fra krig har fordi de har opplevd det selv. Og de har jobbet under krevende forhold sammen med folk fra andre nasjonaliteter, kulturer og religioner. Midt-Østen, Afghanistan og andre muslimske land er blant de landene som har hatt norsk nærvær. Våre veteraner kjenner disse områdene godt.

Selv er jeg også veteran med bakgrunn fra UNIFIL i Libanon i første og femte kontingent. Jeg var heldig og slapp traumatiske opplevelser, men jeg har truffet norske soldater som senere har mistet livet eller som har opplevd å bli angrepet og bombardert. Og jeg har lært meg å sette meg inn i og forstå kulturforskjeller og hvordan mennesker reagerer på krig og menneskelig tragedie.

Jeg er overbevist i at mange av våre veteraner har en kompetanse som kan komme godt til nytte når vi nå skal ta i mot flere flyktninger enn noen gang før. Vi vet at dagens hjelpeapparat ikke har kapasietet til å ta vare på alle som kommer. Vi trenger flere ansatte i dette apparatet, og ikke minst trenger vi flere frivillige som kan bidra.

Den 29. oktober arrangerer Trondheim kommune en stort anlagt idedugnad på Scandic Hotel Lerkendal (etter forslag fra meg i formannskapet). Hensikten er å få frem gode ideer og nye løsninger fra næringsliv, frivillige organisasjoner, akademia, kirke- og trossamfunn og alle andre interesserte. Jeg har sørget for at veteranene også blir invitert til denne idedugnaden. Og jeg er overbevist at de har mye å bidra med.

14/10/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , | Legg igjen en kommentar

5000 asylsøkere pr uke?

TV2-Nyhetene kunne i går fortelle at vi enkelte uker kan tenkes å få 5000 nye asylsøkere til Norge. I forrige uke kom det 1400 nye. Tallene viser at vårens debatt om opptil 10000 kvoteflyktninger i løpet av 2-3 år blir litt meningsløs. Og tallet viser at tidligere Høyre-statsråd Victor Norman var inne på noe når han for en tid siden skrev i Dagens Næringsliv at Norge burde ta i mot 100.000 flyktninger.

Den norske forfatteren Ingvar Ambjørnsen som bor i Tyskland har et reflektert og interessant syn på hvordan vi håndterer denne flyktningekrisen. I et stort intervju i Adresseavisen er han tydelig på at at vi må stille opp for flyktningene, men han advarer også:

«Ambjørnsen har i alle år irritert seg over bezzerwizzere og salongradikalere. Han raljerer litt over «svermerne» som nå oppfatter flyktningkrisen som en slags folkefest.

Utsiktene er ikke bare rosenrøde og i Ambjørnsens mer analyserende hjernehalvdel murrer bekymringene. Hvordan skal de nye flyktningene behandles i forhold til de som er her allerede og ikke har bosted? Hvordan vil de 4,5 millioner fattigtyskerne reagere på en million flyktninger? Hva med uro flyktningene i mellom når noen etniske grupper får bli og andre blir sendt ut? Vil nazi-partiene vokse på uroen? Sånne ting plager Ambjørnsen.

– «Folkefestfolket» tenker ikke på at det er problematisk at så mange er her uten å være registrert. Oversikten er jo helt borte akkurat nå. Det er ingenting med denne krisa som er uproblematisk.»

Nei, dette blir ikke uproblematisk. Det vil sette oss på store prøver, og det vil kreve at vi tenker helt nytt på mange områder slik som Victor Norman beskriver i sin kronikk. Men vi er forpliktet etter internasjonale avtaler til å stille opp for flyktninger. Og enda viktigere. Vi er moralsk forpliktet. Dessuten. Hvis vi gjør dette riktig kan vi få mye igjen for innsatsen.

Adresseavisen skrev nylig om at presset øker på de som jobber med integrering. Hver enkelt ansatt må håndtere flere flyktninger og nye folk må ansettes. Og Hero som driver flyktningemottak har planlagt 20 nye mottak. Og dette er nok bare starten.

Aftenposten skriver i dag at Sverige er proppfullt. Et og et halvt Stockholm må bygges for å gi plass til de som har kommet og vil komme til Sverige.

1400 flyktninger pr uke gir 70.000 pr år. I tillegg kommer kvoteflyktninger og familiegjenforening. Så skal naturligvis en del returneres fordi de blir vurdert å ikke ha beskyttelsesbehov. Det vil likevel ikke overraske om vi vil se 50.000 nye landsmenn som en følge av flyktningekrisen de neste 12 månedene. På 24 måneder tilsvarer det Victor Normans tall på 100.000. Dette tallet utgjør likevel ikke mer enn de innvandringstallene vi har sett de siste årene. En stor arbeidsinnvandring har ført innvandringen opp til ca 50.000 pr år. For Trondheims del tilsvarer det ca 3500 nye innbyggere på to år. De siste årene har folketallet økt med 2500-3000 hvert år.

Men det vil kreve mye av oss. Vi mangler asylmottak, tolker, helsepersonell, boliger, praksisplasser osv osv Derfor må vi tenke nytt. Denne oppgaven kan ikke overlates til offentlige myndigheter. Bedrifter, frivillige organisasjoner, utdanningsinstitusjoner, menigheter og hver enkelt av oss må stille opp. Og vi må tenke nytt. Finne nye løsninger. Løsne opp på den måten vi gjør ting på i dag. Det engasjementet vi ser fra folk i dagens akutte flyktningekatastrofe må vi sørge for å bevare på permanent basis slik at vi alle også bidrar når flyktningene skal bosettes og integrereres.

Dette var bakgrunnen for at jeg i mitt siste formannskapsmøte foreslo at kommunen arrangerer en stor idedugnad hvor alle som er interessert kan delta for å komme med sine gode ideer og løsninger. Forslaget ble enstemmig vedtatt.

Nei, dette blir ikke enkelt. Men vi greier det.

01/10/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , | 1 kommentar

Den neste Morten Wolden

Morten Wolden har vært en strålende kommunaldirektør i Trondheim kommune med ansvar for et bredt fagfelt som blant annet inkluderer idrett, kultur, friluftsliv og næring. Det var ikke gitt at det skulle blir slik da han rundt årsskiftet 2009/20110 begynte i jobben. Da kom han fra en direktørstilling i Sør-Trøndelag fylke. Min og flere andres skepsis gikk på at han hadde bakgrunn i Arbeiderpartiet og vi var redde for at han ville være for lite uavhengig i forhold til det politiske flertallet i kommunen.

Men Morten Wolden gjorde skepsisen til skamme. Det har blant annet materialisert seg i form av Adressas kåring av de mektigste innen trøndersk idrett der Wolden ble kåret som nummer to etter Petter Northug men foran mange andre høyt profilerte personer.

Noen i kulturlivet mener da også at Morten Wolden først og fremst har vært idrettens mann. Som medlem eller varamedlem i Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen i hele den perioden Wolden har vært kommunaldirektør har jeg fulgt ham tett. Mitt inntrykk har vært at han har vært sterkt engasjert i alle deler av det arbeidsfeltet han har ansvaret for. I den grad kulturlivet ikke har har vært høyt nok prioritert ligger nok ansvaret på politisk nivå. For ordføreren har idretten vært viktigere enn kulturen.

Morten Wolden har vært engasjert og stiller alltid opp. Denne stillingen er på ingen måte en 8-4-jobb og det er mange som gjør krav på kommunaldirektørens oppmerksomhet. Etter min oppfatning har han vært en klar ener blant kommunaldirektørene.

Søkerlisten for de som ønsker å overta etter Morten Wolden er lang og har mange gode navn selv om ikke alle søkerne er like kvalifiserte til en såpass krevende jobb. I dag ble det kjent at Ola By Rise er blant søkerne. Ellers er det søkere med betydelig ledererfaring både fra næringslivet, kulturlivet og offentlig sektor. Jeg ønsker meg en kommunaldirektør som er like selvstendig i forhold til den politiske ledelsen som Wolden og jeg ønsker gjerne noen som har en bredere yrkesbakgrunn enn det offentlig sektor alene representerer. Det beste er naturligvis at man har bakgrunn både fra næringsliv, kultur og idrett hvis det er mulig. Men det viktigste er at man er sterk nok til å gjøre det man mener er riktig uavhengig av politisk press. De politiske beslutningene skal treffes i politiske organer. Sakene skal ikke være avgjort før de kommer så langt fordi noen har snakket sammen.

30/09/2015 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Kultursatsing eller kultur som salderingspost?

Jeg vil ikke legge skjul på at jeg har vært skeptisk til hva det betyr for satsingen på kultur i Trondheim at sentrum-venstre-partiene har valgt en leder i KIF-komiteen (kultur, idrett og friluftsliv) som ikke akkurat har markert seg i den kulturpolitiske debatten. Men kanskje er det større grunn til å være bekymret for at Arbeiderpartiet sikrer seg full kontroll i komiteen med fem av ni medlemmer. Spørsmålet er hvordan partiet vil bruke denne makten. Et signal får vi når vi får hvite hvem partiet peker ut som nestleder i komiteen.

Har det egentlig så mye å si hvem som bekler vervene i KIF-komiteen? Sitter ikke makten uansett i bystyresalen og ikke minst på ordførerkontoret? I siste instans treffes beslutningene i bystyret, og hvis Arbeiderpartiets gruppeledelse setter ned foten blir det ikke enkelt å få gjennomslag for noe som helst. Men tanken er at komiteene skal fungere som politiske verksteder hvor man om mulig kan komme frem til løsninger på tvers av partipolitiske skillelinjer. I noen komiteer fungerer det slik, i andre ikke. Det avgjørende er hvem som sitter i komiteen, disses personlige egenskaper og vilje og interesse til å inngå kompromisser og tenke nytt.

I den valgperioden som nå går mot slutten (KIF-komiteens siste møte er den 29.september) har sammensetningen av komiteen vært slik at det har vært moro å delta i komiteens arbeid. Vi har hatt en leder i Erling Moe som både har ønsket og evnet å legge til rette for et godt samarbeid. Ikke minst Arbeiderpartiets fraksjonsleder Turid Stenseth har vært en fantastisk bidragsyter til denne samarbeidskulturen. Det samme har komiteens nestleder Hilde Opoku vært. Jeg har kanskje vært den som har tatt flest initiativ i komiteen. Vi har ikke alltid vært enige, men der hvor vi har sett mulighet til å arbeide oss frem til enighet har alle partier strukket seg for å finne frem til felles løsninger. Og det har vært i de fleste saker.

Hvis Arbeiderpartiet peker ut Turid Stenseth som nestleder i komiteen tar jeg det som et positivt tegn for kulturlivet. Et tegn på at det er rom for en KIF-komite som tar egne initiativ og som viser en offensiv holdning. Hvis partiet derimot skulle peke på noen som er mer opptatt av å følge signalene fra Arbeiderpartiets gruppeledelse frykter jeg at det kan bli noen tunge år for kulturlivet.
Svein Otto Nilsen har vært tilstede som tilhører på flere møter i KIF-komiteen i det siste og har merket seg den gode tonen i komiteen. Og han har gledeligvis gitt klar beskjed om at han ønsker å fortsette denne linjen. Det er bra for kulturlivet.

Pensjonistpartiet har kun et punkt om kultur i sitt lokale program:

• arbeide for å styrke kunst og kulturelle aktiviteter

Og tre punkter i sitt nasjonale program:

9.1
Pensjonistpartiet vil arbeide for å styrke alle kulturtilbud. Vi vil støtte tiltak som sikrer
personer med nedsatt funksjonsevne og eldre samme tilgang til gode kulturopplevelser,
slik det er mulig for de yngre og funksjonsfriske.
9.2
Pensjonistpartiet vil arbeide for gode kulturelle aktiviteter i vårt nærmiljø, herunder
utbygging av kulturtilbud ved våre eldresentre, samt vise respekt, støtte og forståelse for
flerkulturell aktivitet.
9.3
Pensjonistpartiet vil støtte nødvendige tilskudd til både profesjonelle kunstnere og
amatørkunstnere, forfattere m. fl., uavhengig av om de retter sin produksjon og tilbud til
barn, unge eller voksne.

Basert på disse punktene er det ikke så godt å vite hvilken kulturpolitikk Svein Otto Nilsen og Pensjonistpartiet vil føre i KIF-komiteen og bystyret. Men slik jeg kjenner Svein Otto viser han et stort engasjement i de sakene han engasjerer seg. Det tror jeg han vil videreføre i komiteen også. Spørsmålet er hvordan både han, Pensjonistpartiet og ”spagatkameratene” vil prioritere. I Granåsenerklæringen har de samarbeidende partiene varslet at de ikke åpner for nye og private løsninger i for eksempel eldreomsorgen. Da står de igjen med økte bevilgninger som det eneste verktøyet de disponerer og det er grunn til å frykte at kulturen ikke står først i rekka når Pensjonistpartiet, Arbeiderpartiet og de andre skal utarbeide kommunens budsjetter.

I KIF-komiteens arbeidsområde har sentrum-venstrepartiene tallfestet sine lovnader overfor idretten. 15 nye spilleflater i idrettshaller og 20 nye kunstgressbaner i kommende periode. Selv om de på dette feltet mer enn gjerne overlater anleggsutbyggingen til private er det et svært ambisiøst mål. Tilsvarende konkrete er ikke målene i kultursektoren. Og det er grunn til å merke seg at Litteraturhus ikke en gang er nevnt.

Slik KIF-komiteen fungerte forrige periode ga det gode muligheter også for et opposisjonsparti som Høyre å bidra til en offensiv kulturpolitikk. I den kommende fireårsperioden blir Høyre det eneste opposisjonspartiet som er representert i KIF-komiteen. Det gir oss et ansvar og det gir oss muligheter. Men hvis Arbeiderpartiet ønsker at kultur skal bli en salderingspost for å finansiere ”viktigere”løfter kan de sette inn folk i komiteen som gjør som ordføreren sier. I løpet av to-tre uker vet vi mer.

27/09/2015 Posted by | kultur, Lokal politikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Valg 2015 – 10 saker jeg brenner for

Valgkampen dreier seg om skole og eldre. Og det er naturligvis de største sakene.

Men mitt engasjement er større for saker som mange glemmer eller ikke tenker så mye på. Her er noen av dem:

FIRE – Foreningen Ett skritt videre er en ideell organisasjon som gir et sosialt og sportslig tilbud til folk som ønsker et trygt, rusfritt miljø. Jeg har personlig hørt historiene til mange av medlemmene. Og jeg blir sterkt berørt hver gang. Ildsjelene i FIRE gjør rett og slett en fantastisk innsats. Men Trondheim kommune synes ikke de fortjener mer enn 25000 kroner i støtte, selv om de sparer kommunen for millioner av kroner. Og FIRE er ikke de eneste som forandrer folks liv uten å få nødvendig oppbacking av Trondheim kommune. Vi må snu måten kommunen tenker på.
Sosialt entreprenørskap dreier seg om folk som tar i bruk forretningsmessige metoder for å løse samfunnsmessige utfordringer. De er flinke til å tenke nytt og løser derfor ofte samfunnets utfordringer både bedre og rimeligere enn det kommune og stat er i stand til på egen hånd. Et eksempel på det er den sosiale entreprenøren NOEN som ansetter folk som har falt utenfor arbeidslivet til personlig tilpasset aktivitet for demente og slik bidrar til et mer meningsfylt liv samtidig som behovet for sykehjemsplass utsettes ett til to år. Men det kommunale systemet er ikke tilpasset utradisjonelle løsninger. Dette vil jeg gjøre noe med.
• Kultur kan trekke turister, bidra til integrering, skape gode lokalmiljø og mye annet. Men det viktigste er å skape god kunst. Jeg kan like eller mislike kulturuttrykk, men det er kvaliteten og ikke hva vi politikere liker som bør ligge til grunn for hva vi støtter. Kulturen vokser best nedenfra. Vi kan ikke planlegge og vedta oss frem til god kunst uten at det har rot i initiativ fra kulturens egne folk. Enten kulturen finansieres av det offentlige eller av private kilder skal finansieringskildene ikke styre de kunstnerlige valgene. Derfor er mangfold viktig. Og derfor er regjeringens frihetsreform viktig.
• Jeg elsker Olavsfestdagene. Etter å ha vært involvert i Olavsfestdagene og miljøet blant ansatte og frivillige som prosjektleder for ”Barns rett til å bli hørt” i 2014 ser jeg hvor viktig denne årlige festivalen er for byen og distriktet. Ikke minst viktig er Olavsfestdagene som arena for dialog og samtale. Derfor er det viktig at festivalen får beholde sine offentlige bevilgninger selv om det ikke behøver å være i form av knutepunktstatusen, som på mange måter er en kunstig konstruksjon.
• Trondheim kommune er dårlig på lokaler til kulturen. Olavshallen holder ikke lenger tritt med dagens behov, vi taper i konkurransen om gode konsertlokaler, Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er nedslitte, har dårlige magasiner, mangler fungerende heis og feiler mye mer. Sammen med en kirkekunstsamling som ikke vises frem trenger vi et nytt felles museumsbygg (ikke en felles institusjon) som kan huse de tre samlingene og deres utstillinger. Det kan gjerne skje som en utvidelse av Trondheim Kunstmuseum hvor inngangspartiet flyttes mot Vestfrontplassen. I tillegg mangler vi fortsatt litteraturhus og flere bydeler, slik som Tiller, mangler kulturlokaler. Dette vil koste store penger og vil ta tid å få på plass. Derfor må vi begynne nå.
• Siden jeg besøkte India første gang i 2009 har jeg vært engasjert i kampen mot barnearbeid og som en avledning av det: Barns rett til å bli hørt. Og det beste av alt barn og unge har ofte friske perspektiver og gode løsninger på våre utfordringer. Ungdommens bystyre er en flott gjeng med engasjerte ungdommer som det er verdt å lytte til.
• Jeg har en grunnleggende tro på at mangfold ikke bare er bra, men en grunnleggende forutsetning for at Trondheim skal vokse og utvikle seg til en bedre og mer interessant by å bo, arbeide og leve i. Byen huser nå godt over 20.000 innvandrere fra ca 170 forskjellige nasjoner. Bybildet forandrer seg dag for dag. Disse endringene skjer ikke uten problemer og konflikter, men de kan vi håndtere. Det viktigste er at vi slutter å se på innvandrere som klienter, men som mennesker vi trenger og som kan bidra i denne byen. Å flytte til et nytt land med en helt annen kultur er vanskelig, hver enkelt av oss må stille opp for å gjøre denne reisen enklere. Samtidig skal vi stille krav til de som kommer hit. Det fortjener de.
• Den historiske trehusbyen med bryggene og bakgårdene er Trondheims sjel og det som skiller Trondheim fra andre byer i Midt-Norge. Jeg har tro på at det er både lønnsomt og riktig å ta vare på denne bebyggelsen og det gjør vi best ved å ta den i bruk til næringsaktivitet, boliger og offentlige kontorer. Det er mye bedre å flytte en rekke offentlige kontorer inn i bryggene slik at eierne får bærekraftig økonomi enn å bygge en gigantblokk for kommunale kontorer på Leuthenhaven. Langs bryggerekka i Kjøpmannsgata må vi legge til rette for utservering og folkeliv. Og kanskje er det noen brygger som kan brukes til lesesaler for NTNU?
Navn på byens gater og veier er tilsynelatende en liten sak, men en sak som opptar mange. Jeg har engasjert meg mye i navnesaker, ikke fordi jeg er så opptatt av å bestemme hvilke navn vi skal bruke og hvilken skrivemåte som er riktig, men fordi jeg er opptatt av at vi skal lytte til de som er oppvokst og bor i området og som kjenner historien. Veinavn er knyttet til identitet og er derfor viktig for mange.
• Etter å ha vandret alle byens gater har jeg lært at man både tenker og samtaler så mye bedre når man er ute og går. Og som politiker er det mest spennende du kan gjøre å lytte til andre. Skulle jeg bli gjenvalgt til bystyret vil jeg derfor lage en fast rutine hvor jeg inviterer alle som ønsker det til en vandring i Midtbyen den første onsdag hver måned kl 1800 med start på Rådhuset. Da kan vi snakke om hva som helst.

Ta også gjerne en titt på denne oversikten over noen av mine politiske seire i tiden som har gått.

11/09/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Lokal politikk | , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Når ordføreren feilinformerer bystyret

Ordfører Rita Ottervik tar ikke ofte ordet i bystyret. Det er kun når en sak er spesielt viktig for henne hun forlater sin posisjon som ordstyrer og tar ordet i debatten. I det siste bystyret benyttet hun denne muligheten til å feilinformere bystyret, og endret på denne måten utfallet av en sak.

Saken kan ved første øyekast virke uvesentlig, men er prinsipielt meget viktig. Dette er saken:

Trondheim kommune har fem råd som representerer forskjellige grupper. Ungdommens Bystyre, Seniorrådet, Studentrådet, Kommunalt råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne (KFU) og Mangfoldsrådet. Rådene uttaler seg om alle saker som berører dem og kan også ta egne initiativ for å få viktige saker på dagsorden. Med unntak av Ungdommens bystyre består rådene av noen politikere men et flertall representanter fra den målgruppen de skal representere.

De fleste rådene bestemmer selv hvem som skal lede rådet. Det er da også helt naturlig. Ungdommens bystyre ville nok blitt ganske sinte hvis de fikk beskjed om at det var en politiker fra bystyret som skal lede møtene deres og uttale seg på vegne av dem. Det samme gjelder naturligvis også studenter og seniorer.

Men når Mangfoldsrådet som representerer byens innvandrere ble etablert i 2008 vedtok bystyret at det er bystyret som skal bestemme hvem som skulle bli leder og nestleder i rådet. I de to første valgperiodene har bystyret valgt Arbeiderpartipolitikere som ledere av rådet. Selv har jeg vært nestleder i Mangfoldsrådet de siste fire årene. Rådet består av tre politikere og seks representanter for innvandrerorganisasjonene i tillegg til noen observatører fra forskjellige offentlige kontorer som er involvert i integreringsoppgaver. Når hensikten med rådet er å formidle innvandrernes syn på forskjellige saker til bystyret er det merkelig at det er bystyremedlemmer som skal lede det organet som skal gi råd til resten av bystyret.

Dette er bakgrunnen for at jeg har foreslått at Mangfoldsrådet bør konstituere seg selv. Når Mangfoldsrådet behandlet saken var det bare de to representantene fra Arbeiderpartiet og SV som stemte mot dette forslaget. Forslaget fikk senere enstemmig støtte fra Kultur- Idretts- og Friluftslivkomiteen og Helse- og Velferdskomiteen før saken ble sluttbehandlet i bystyret sist torsdag.

Det var da ordføreren tok ordet for å rette opp det hun kalte en faktafeil i mitt innlegg. Hun kunne fortelle at det også var andre råd i kommunen som ikke konstituerer seg selv og at det derfor var riktig å diskutere dette på prinsipielt grunnlag, og ikke kun for Mangfoldsrådet. Et stort flertall i bystyret stemte etter dette mot mitt forslag om å la Mangfoldsrådet konstituere seg selv.

Når ordføreren korrigerer deg på denne måten blir du i tvil om du har forstått dette riktig, så jeg sjekket raskt retningslinjene for de forskjellige rådene. Denne faktasjekken viste at både Ungdommens bystyre, Seniorrådet og Studentrådet konstituerte seg selv slik jeg trodde. Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne (KSU) var unntaket hvor bystyret konstituerte rådet (valgte leder og nestleder). Men også i KSU’s tilfelle har bystyret tilstrebet å velge representanter for organisasjonene som ledere i rådet. De siste årene har det imidlertid vært vanskelig å finne noen som har vært villige til å påta seg disse vervene. Ordførerens informasjon var derfor i beste fall misvisende og i verste fall bevisst feilinformasjon.

Når ordføreren ønsker å diskutere ordningen for valg av rådenes ledere prinsipielt må det forståes slik at man ønsker en likebehandling av rådene, enten at alle rådene konstituerer seg selv eller at alle ledere og nestledere velges av bystyret. Det betyr i så fall at ordføreren åpner for at Ungdommens bystyre, Studentrådet og Seniorrådet skal få valgte ledere oppnevnt av bystyret i stedet for dagens ordning hvor de bestemmer selv. Skulle det skje er jeg sikker på at vi ville få et ramaskrik fra disse gruppene. De vil nok ha seg frabedt at bystyret skal bestemme hvem som skal snakke på vegne av dem. For Ungdommens bystyres vedkommende vil jeg også mene at en slik endring ville være i strid med paragraf 12 i FN’s barnekonvensjon som dreier seg om barns rett til å bli hørt.

Hvorfor skal da innvandrerne behandles annerledes? Er ikke det diskriminering? Jeg mener ja. Det er Mangfoldsrådet medlemmer som bør bestemme hvem som skal lede rådet. Hvis de ønsker å velge en politiker som leder for rådet er det ok, men det er rådets medlemmer som må gjøre dette valget, ikke flertallet i bystyret.

Hvorfor er det så viktig å stoppe dette forslaget? Er det så viktig for Arbeiderpartiet å kontrollere lederrollen i Mangfoldsrådet for å sikre sin innflytelse i innvandrermiljøet at de ikke vil la innvandrerne selv velge hvem som skal representere seg? En prinsipiell diskusjon er greit, men alt annet enn en konklusjon som tilsier at rådene skal konstituere seg selv er utenkelig og uakseptabel for meg. Om få måneder skal bystyret velge det neste Mangfoldsrådet. Bystyrets vedtak betyr kanskje at den prinsipielle avklaringen ikke skjer før dette valget har skjedd. Og Arbeiderpartiet kan sikre seg lederen i Mangfoldsrådet i fire nye år.

02/09/2015 Posted by | Lokal politikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Tom for ideer?

Etter gårsdagens bystyrebehandling av årsrapporten fra Ombudet for helse, omsorg og oppvekst er det grunn til å spørre om Arbeiderpartiet har gått tom for ideer.

I løpet av vinteren og våren har det vært mye fokus på krisen i eldreomsorgen i Trondheim. «Forskrift om en verdig eldreomsorg brytes hver dag i Trondheim kommune. Det mener ombudet for helse, omsorg og oppvekst – Hanne May Bruheim,» skriver Adresseavisen.

Ombudet tar imot henvendelser fra brukere av kommunale tjenester som er misfornøyde og vil klage. Det er klager fra hjemmehjelpsmottagere som har harr 30 forskjellige brukere på en måned. Det dreier seg om saksbehandlere som bruker feil fakta og det dreier seg om dårlig informasjon og misforståelser. Totalt over 600 klager det siste året. Dette betyr naturligvis ikke at alle er misfornøyde. Mange dyktige og pliktoppfyllenmde ansatte sørger for at de fleste kan være godt fornøyde med tjenestene fra kommunen. Men mørketallene er sannsynligvis også høye. Mange kjenner ikke til Ombudet og muligheten til å klage.

For de som rammes er uansett forholdene alvorlige.

Da er det desto mer forunderlig at Arbeiderpartiet kun fremmer forslag hvor de enten kritiserer Ombudet eller de skryter av egen innsats. Ikke et ord om hva de selv vil gjøre for å forbedre tjenestene.

Her er de to merknadene Arbeiderpartiet fremmet:

FLERTALLSMERKNAD 1 – Ap, R:
Merknadsstillerne mener bystyreflertallets satsing på flere ansatte og hele stillinger må videreføres og styrkes, og deler ombudets oppfatning av at det er behov for å ansette flere i eldreomsorgen. Merknadsstillerne viser til at vedtatt budsjett for 2015 ga 23-24 mill mer til eldreomsorg enn høyre med fleres alternative forslag. Rapporten viser at det også i årene som kommer vil kreve en tydelig politisk prioritering av eldreomsorg i Trondheim.
Merknadsstillerne mener det bør vurderes om barnevernet har tilstrekkelig jusskompetanse til å forebygge saksbehandlingsfeil.

FLERTALLSMERKNAD 2 – Ap, R:
Merknadsstillerne mener det er beklagelig at det ikke kom en årsrapport for 2013, det er viktig at politisk nivå får årsrapporter hvert år uavhengig av hvor lenge sittende ombud har vært i ansettelsesforholdet til kommunen.

Den første merknaden er et forsøk på å forbedre sitt ettermæle gjennom å skrive sin versjon av historien. Det er naturligvis ikke sant at bystyreflertallet ville bruke 23-24 mill kr mer til eldreomsorgen enn opposisjonen, men de tror vel at hvis en usannhet gjentas ofte nok blir den sann. Og nå har altså flertallet vedtatt at de har prioritert eldreomsorgen.

Men først og fremst er det grunn til å spørre om Arbeiderpartiet har gått tom for ideer. Selv om regjeringen har styrket kommuneøkonomien er det ikke til å komme bort fra at det alltid vil være behov for mer. Som lokalpolitikere må vi derfor være nytenkende for å få mest og best mulig tjenester ut av de pengene vi har. Da hjelper det ikke at Trondheim kommune må betale 27 mill kroner til St Olav fordi vi ikke har funnet sykehjemsplass til utskrivingsklare pasienter. Oslo greide seg med en knapp million. Det er penger som kunne styrket grunnbemanningen på sykehjemmene. Høyre advarte mot det som har skjedd allerede i februar i fjor og foreslo at kommunen skulle kjøpe sykehjemsplasser og rehablitering på Selli i Klæbu. Det ville gitt et bedre tilbud til langt under halve prisen. Men vi ble stemt ned.

Vi må gi makt til brukerne slik Høyre i regjering har gjort i form av Fritt behandlingsvalg. Det gir oss et helsevesen på pasientenes premisser. Får du ikke plass på ditt nærmeste offentlige sykehus kan du selv velge å få behandling fra et annet offentlig eller privat sykehus. Høyre ønsker en eldreomsorg på de eldres premisser. Hvis du må finne deg i å få 30 forskjellige hjemmehjelpere i løpet av en måned trenger du fritt valg av hjemmetjenester. Du må kunne bestemme selv hvem som skal hjelpe deg, og ikke være avhengig av flaks for å få gode tjenester. Men vi blir nedstemt.

Høyre har også foreslått økt bruk av sosiale entreprenører i kommunale tjenester og fikk flertallets støtte for det. Men ingenting skjer.
I rådmannens budsjett for 2015 er ikke sosialt entreprenørskap nevnt med et ord. Uten at det synes å bekymre de rødgrønne partiene.

Er det slik at Arbeiderpartiet har gått tom for ideer etter 12 år ved makta. Er partiet mer opptatt av å forsvare hva de har gjort enn å finne løsninger på dagens og fremtidens utfordringer? Er de egentlig litt sliten og mangler den energien og pågangsmotet som skal til?

Jeg mener byen trenger et maktskifte.

22/05/2015 Posted by | Lokal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Nandana Reddy om «Barnearbeiderdagen» 30.april

Bruk fem minutter på å lese dette innlegget som jeg har tillatt meg å låne av av Nandana Reddy om hvordan dagen før 1.mai ble valgt av barnearbeiderne selv til å bli «barnearbeiderdagen»:

Twenty five years ago, April 30th, the day before Labour Day, was chosen by Bhima Sangha, a union of working children, as Child Labour Day – a day to draw attention to themselves and their concerns. This was adopted by many working children’s unions in India. In 1996 the International Movement of Working Children at their first International Meeting in Kundapura decided on December 9th as the International Working Children’s Day to commemorate the Kundapur Declaration jointly drafted by working children from 33 countries. At that meeting, working children and adolescents from three continents demanded of States and International Agencies that they be consulted, their initiatives recognised and their products not boycotted; that their work be respected and made safe; that they have access to appropriate education, professional training and quality health care; that poverty be addressed aggressively and that rural development to stem rural urban migration be made a priority; and most of all, to put a stop to the exploitation of their labour. These issues were enumerated by Working Children in their Kundapura Declaration and are highlighted every Child Labour Day.

Ironically, National and International Agencies working on child labour have declared an ‘Anti Child Labour Day’ highlighting their objective to eradicate child labour through ‘raid and rescue’ operations that have now become standard operating procedure for the whole spectrum of child work from the intolerable to the enabling. Working children ask; “Do they want to eradicate us like pests using pesticide, are we not human beings with rights deserving respect?”

We remember how before the Commonwealth Games in 2010, barricades were erected along the roads to the Games to hide our poor from the world and nearly 400,000 people from slums in Delhi were ‘relocated’. It was said that such indiscriminate evictions without proper resettlement had not been experienced since the Emergency and spending billions of dollars on ‘building national pride’ was a shame when India really required massive investment in social development programs.

Working children have and continue to be subjected to similar approaches for similar reasons. Thirty five years after the Child Labour Act, the ‘raid and rescue’ strategy has only resulted in sweeping the problem under the carpet and hiding working children from view. They are rounded-up like stray dogs and locked away in State Homes till they are 18 and unfit for anything.

Instead of conceding to the working children’s demand for rural development and poverty eradication through the development of agriculture and employment generation, we have perpetuated poverty with the sops we meet out in the form of one rupee rice and BPL Cards.

Instead of providing quality and appropriate education, we promote an education that is tailor made to feed Corporate India churning out mindless young men and women totally cut off from their roots and inept for the hundreds of other occupations this country needs while also robbing these occupations of their dignity.

We always seem to bite the wrong end of the stick. When inclusive development should be our priority we focus on a phoney face lift, but then the nature of State has change from a humanitarian one to a pro Corporate one focused on GDP and the stock market. So instead of ‘Garibhi Hatao’ we go in for ‘Garabhi Chupao’.

When one in three Indians lives below the poverty line and 40% of the hungry live in India, when 46% of India’s children and 55% of women are malnourished, legislation has to be enabling. We know from historical experience that legislation cannot be enforced without a dramatic change in the reality of people’s lives. They have to experience development that is beneficial to them and improves their circumstances. ‘Compulsion’, the current weapon of choice, only brings about a feigned and synthetic sense of success, a device that Gandhi abhorred. So the proposed Child Labour Bill that will extend the ban that now applies to children below 14 years to cover all children below 18, will not change anything.

While the absolute numbers of child labourers are growing, policy makers are reluctant to admit their failure though every labour inspector and child welfare officer in this country knows that the fate of almost every child they have rescued is worse because of their intervention.

The proponents of the total ban persist in their simplistic equations and draconian strategies, the children who are victimised by it are written off as collateral damage.

Manju, a working child once used a metaphor to describe India’s policy on child labour. He said that we were like a pot of boiling rice and our policies for child labour just kept scooping the froth from the top. What we needed to do, he said was “to remove the fire beneath”.

We are experiencing an artificial calm, a fearful silence that conceals all our ills. It is a dam ready to burst and when it does the pot will boil over.

NANDANA REDDY
Social and political activist; Initiator of the question that resulted in the Gurupadaswamy Committee Report 1979; Author of the Child Labour [Employment, Regulation, Training and Development] Bill 1985; and Founder of The Concerned for Working Children nominated for the Nobel Peace Prize in 2012, 2013 and 2014.

30/04/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar