Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Nandana Reddy om «Barnearbeiderdagen» 30.april

Bruk fem minutter på å lese dette innlegget som jeg har tillatt meg å låne av av Nandana Reddy om hvordan dagen før 1.mai ble valgt av barnearbeiderne selv til å bli «barnearbeiderdagen»:

Twenty five years ago, April 30th, the day before Labour Day, was chosen by Bhima Sangha, a union of working children, as Child Labour Day – a day to draw attention to themselves and their concerns. This was adopted by many working children’s unions in India. In 1996 the International Movement of Working Children at their first International Meeting in Kundapura decided on December 9th as the International Working Children’s Day to commemorate the Kundapur Declaration jointly drafted by working children from 33 countries. At that meeting, working children and adolescents from three continents demanded of States and International Agencies that they be consulted, their initiatives recognised and their products not boycotted; that their work be respected and made safe; that they have access to appropriate education, professional training and quality health care; that poverty be addressed aggressively and that rural development to stem rural urban migration be made a priority; and most of all, to put a stop to the exploitation of their labour. These issues were enumerated by Working Children in their Kundapura Declaration and are highlighted every Child Labour Day.

Ironically, National and International Agencies working on child labour have declared an ‘Anti Child Labour Day’ highlighting their objective to eradicate child labour through ‘raid and rescue’ operations that have now become standard operating procedure for the whole spectrum of child work from the intolerable to the enabling. Working children ask; “Do they want to eradicate us like pests using pesticide, are we not human beings with rights deserving respect?”

We remember how before the Commonwealth Games in 2010, barricades were erected along the roads to the Games to hide our poor from the world and nearly 400,000 people from slums in Delhi were ‘relocated’. It was said that such indiscriminate evictions without proper resettlement had not been experienced since the Emergency and spending billions of dollars on ‘building national pride’ was a shame when India really required massive investment in social development programs.

Working children have and continue to be subjected to similar approaches for similar reasons. Thirty five years after the Child Labour Act, the ‘raid and rescue’ strategy has only resulted in sweeping the problem under the carpet and hiding working children from view. They are rounded-up like stray dogs and locked away in State Homes till they are 18 and unfit for anything.

Instead of conceding to the working children’s demand for rural development and poverty eradication through the development of agriculture and employment generation, we have perpetuated poverty with the sops we meet out in the form of one rupee rice and BPL Cards.

Instead of providing quality and appropriate education, we promote an education that is tailor made to feed Corporate India churning out mindless young men and women totally cut off from their roots and inept for the hundreds of other occupations this country needs while also robbing these occupations of their dignity.

We always seem to bite the wrong end of the stick. When inclusive development should be our priority we focus on a phoney face lift, but then the nature of State has change from a humanitarian one to a pro Corporate one focused on GDP and the stock market. So instead of ‘Garibhi Hatao’ we go in for ‘Garabhi Chupao’.

When one in three Indians lives below the poverty line and 40% of the hungry live in India, when 46% of India’s children and 55% of women are malnourished, legislation has to be enabling. We know from historical experience that legislation cannot be enforced without a dramatic change in the reality of people’s lives. They have to experience development that is beneficial to them and improves their circumstances. ‘Compulsion’, the current weapon of choice, only brings about a feigned and synthetic sense of success, a device that Gandhi abhorred. So the proposed Child Labour Bill that will extend the ban that now applies to children below 14 years to cover all children below 18, will not change anything.

While the absolute numbers of child labourers are growing, policy makers are reluctant to admit their failure though every labour inspector and child welfare officer in this country knows that the fate of almost every child they have rescued is worse because of their intervention.

The proponents of the total ban persist in their simplistic equations and draconian strategies, the children who are victimised by it are written off as collateral damage.

Manju, a working child once used a metaphor to describe India’s policy on child labour. He said that we were like a pot of boiling rice and our policies for child labour just kept scooping the froth from the top. What we needed to do, he said was “to remove the fire beneath”.

We are experiencing an artificial calm, a fearful silence that conceals all our ills. It is a dam ready to burst and when it does the pot will boil over.

NANDANA REDDY
Social and political activist; Initiator of the question that resulted in the Gurupadaswamy Committee Report 1979; Author of the Child Labour [Employment, Regulation, Training and Development] Bill 1985; and Founder of The Concerned for Working Children nominated for the Nobel Peace Prize in 2012, 2013 and 2014.

Reklamer

30/04/2015 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , | Legg igjen en kommentar

Bør vi ta i mot flere flyktninger?

Svaret er naturligvis ja. Jeg drømmer om ev verden hvor folk fritt kan flytte over landegrenser og bosette seg der de ønsker. Folk har flyttet til alle tider av forskjellige årsaker og det er umulig å se for seg at vi kan eller bør stoppe en slik utvikling. Men dessverre er ikke verden slik i dag at vi kan slippe alt fritt uten at det får store negative konsekvenser. Likevel håper jeg at vi både i Norge og internasjonalt kan arbeide for at det blir stadig enklere å flytte over landegrensene.
Les videre

24/04/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk, skjenkepolitikk | , , | Legg igjen en kommentar

Sunt med maktskifte, mener Rita Ottervik…

«Når mange har sittet i posisjon over lang tid, blir det gjerne sånn. Vi har veldig godt av å være ute av regjering nå.» Det er Trondheims ordfører, Rita ottervik, som siteres slik i Adresseavisen i dag. For noen dager siden sa Trond Giske noe av det samme.

Og Ottervik har naturligvis rett. Arbeiderpartiet har ikke hatt noen tradisjon for åpenhet og lytting. Partiet har tviholdt på gamle løsninger. I helga har de vedtatt mye ny politikk. Så kan vi være enige eller uenige i de endringene som har skjedd.

I Rita Otterviks egen hjemby, Trondheim, er situasjonen den samme. Partiet har sittet ved makten i 12 år. Både partiet og byen vil ha godt av et bytte. Jeg får håpe at velgerne lytter til det ordføreren sier.

Opposisjonen med Høyre i spissen fremmer stadig forslag til forbedringer, men blir ofte nedstemt nærmest av prinsipp. Et godt eksempel er forslaget om lese- og skrivegaranti som Arbeiderpartiet nå har vedtatt på sitt landsmøte. En av seks skoleelever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive godt nok. Det får store konsekvenser for ungdommenes fremtid. En lese- og skrivegaranti vil være en garanti for at kommunen setter inn de tiltak som er nødvendig for at alle skal kunne lese og skrive godt nok. I bystyret i Trondheim foreslo Høyre en slik garantin for flere år siden. Arbeiderpartiet stemte det ned. På nasjonalt plan har valgnederlaget i 2013 bidratt til nødvendig nytenkning i Trondheim.

Et annet eklsempel er Offentlig Privat Samarbeid (OPS). I praksis går det ut på at private aktører inngår en avtale med kommunen hvor de bygger for eksempel en skole, barmehage eller en vei, og de tar også ansvaret for å drifte og vedlikeholde bygget eller veien i for eksempel 25 år. Når du selv skal vedlikeholde et bygg vet du at du må bygge slik at vedlikeholdet blir billigst mulig. Dermed blir det billigere for kommunen i det lange løp. I vrt eget område ble E39 fra Øysand til Thamshavn bygget på denne måten. Slik sto veien ferdig lenge før tiden med god kvalitet og på budsjett. I Trondheim sier Arbeiderpartiet at de er positive til OPS der det er lønnsomt for kommunen, men i praksis stemmer de nei hver gang det er aktuelt. Regningen må byens innbyggere betale gjennom dyrere bygg, dårligere tjenester og mindre penger til gode formål.

Et tredje eksempel er satsingen på de gruppene som har det aller vanskeligst. Et eksempel er aktivitetstilbudet for psykisk utviklingshemmede. I fjor sommer viste en rekke avisoppslag at dette var altfor dårlig i Trondheim. Studerer vi budsjettforslagene fra de rødgrønne partiene og fra Høyre og samarbeidende partiet fra 2008 og fremover ser vi en systematisk forskjell i hvordan områder som barnevern, rus og utviklingshemmede er nedprioritert av Arbeiderpartiet, mens de borgerlige partiene har satset konsekvent på de svakeste i budsjett etter budsjett.

Trondheim trenger nye ideer og bedre løsninger. Da bør velgerne lytte til ordføreren. Arbeiderpartiet vil ha godt av å flytte ut av ordførerkontoret ved valget i høst.

20/04/2015 Posted by | Lokal politikk, Nasjonal politikk | , , , , | Legg igjen en kommentar