Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Nandini, 12 år og leder for barna i teltleiren


Nandini er den åpenbare lederen for barna i teltleiren. Hun er 12 år, har en alkoholisert far og en mor som eneforsørger. Ettersom hun har en hjertefeil må moren sette av mye penger hver måned til medisinsk hjelp. Det krever at hun også hjelper til hjemme på samme måte som de andre barna i leiren med renhold, rydding, passing av mindre søsken, henting av vann og mye mer.

Et eget telt bygd av blå byggeplast er satt av til barnas møter. Nandini organiserer barna og samler dem til møter hver søndag. Her drøfter de hvilke problemer og utfordringer de har, hva de vil gjøre med disse og hva som har skjedd siden forrige søndag. På de fleste måter en imponerende innsats av en ungdom på 12 år.

Det pussige er at når ungdommens bystyre og ungdomsråd samles i Norge er det stort sett bare elever på ungdomsskole og videregående skole som får delta. Slik er det blant annet i Trondheim. Sakene er for vanskelige å forstå for barn under 13 år… Men i India er ei fattig jente som ofte ikke får gå på skolen fordi lærerne ikke synes klærne hennes er fine nok god nok til å ta lederskapet blant barn som har utfordringer større enn de som norske barn er i stand til å forestille seg.

Når Concerned for Working Children (CWC) bistår (men ikke blander seg inn i) arbeidet til slike grupper av barn legger de vekt på dokumentasjon. Situasjonen til barna og de voksne i leiren må dokumenteres. Man må vite hvor mange som bor der, navnene på barna, hvilke problemer hver enkelt av dem har osv. Dette er et arbeid som barna har startet på og resultatene brukes til å kjempe for barnas, og indirekte, de voksnes interesser.
Leiren består av 44 telt med en familie i hvert telt. Teltene er rundt 3×3 meter. Det er oftest laget et gulv av sement, noe som er nødvendig i regntiden. Kortendene av teltene er bygd opp av stein og andre materialer og over en stokk som er lagt mellom kortendene er det strukket en blå bygningsduk av plast. På disse 9 kvadratmeterne bor det en familie bestående av en eller to voksne og en eller flere barn. I snitt sannsynligvis mer enn fire personer. Og det er barna som er ansvarlige for å holde orden hjemme. Etter hva jeg kan se når jeg titter inn i et par avteltene gjør de dette på en prikkfri måte.

Foreldrene jobber lange dager på byggeplassene i området. Derfor er barna stort sett overlatt til seg selv. Disse byggeplassene ligger stort sett i utkanten av Bangalore ettersom det er der utbyggingen skjer. Få offentlige servicetilbud er bygd ut, nærmeste toalett er to kilometer unna, vann kan de hente en time hver dag og trafikken på veien, eller kjerreveien, er stor og farlig.

Et titalls barn er samlet i teltet deres for å fortelle meg om hverdagen sin. Det er Nandini som har samlet dem. Noen kan ikke delta denne gang fordi det nå er vannhentetid. Det er stort sett Nandini som fører ordet, men de andre supplerer henne når de synes det er behov for det. De snakker kannada, det lokale språket, og alt som sies blir oversatt på engelsk til meg.

Den offentlige skolen er et problem fordi den ligger på den andre siden av jernbanesporet og trafikken langs veien er stor og farlig. Ikke minst etter dødsulykken til ni år gamle Bhima Mai har mange barn vært redde for å gå på skolen. Disse migrantbarna er heller ikke så velkomne der fordi de er fattige ofte kledd i slitne klær. Derfor har de en ”tenti school” i leiren hvor de får noe utdanning. Dette er oppvakte unger som ønsker seg utdanning.

Sikkerhet er et tilbakevendende tema. Biltrafikken, togene og ikke minst naboer med kniver som raner dem for de få pengene de har.
Nandini er ikke fornøyd med spørsmålene mine. – Hvorfor spør du ikke om miljøet?

– OK da, hvordan står det til med miljøet?

– Vi har ikke trær. Det er varmt nok fra før her, og enda verre oppleves det når vi ikke blir beskyttet mot sola av trær og vegetasjon.
Etter en og en halv time inne i teltet begynner det å bli uutholdelig. Det er rundt 30 grader ute, og vesentlig varmere inne. Så jeg sier at jeg ikke klarer med. Jeg må ut av teltet.

– Du har vært her i en og en halv time og synes det er uutholdelig, mens vi må bo her hele året, svarte Nandini.

Advertisements

15/02/2014 - Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , ,

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: