Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Kunsten å tigge uten å tigge


Tiggere må du finne deg i å akseptere hvis du besøker India. Det er tross alt deres sjanse til å overleve. Men innimellom kan det være litt irriterende å bli stoppet hver tiende meter av en mann (for det er oftest menn) som skal selge deg et eller annet. Noen tiggere har derfor skjønt at de må utvikle tiggerkunsten hvis de skal lykkes.

Etter noen timer i senge etter min tidlige ankomst til Mumbai går jeg ut av hotellet som ligger langs strandpromenaden wed Gateway to India. Det er deilig å suge inn atmosfæren, akklimatisere meg til India igjen. Selgerne som vil dytte på deg alt fra taxiturer til oppblåsbare gigantballonger (første gang jeg har sett dem), klokker og gull men jeg sier nei til alle.

Da er det en dame rundt 50 år stopper meg og spør hvor jeg kommer fra. Hun spør om jeg treger hjelp til noe. Hun skal ikke ha noe for hjelpen. – Jeg tjener mine egne penger, sier hun. Jeg blir naturligvis skeptisk. «Ingen» her hjelper til uten en baktanke, men hun er hyggelig og jeg vil ikke være uhøflig og jage henne bort heller. Så hun oppdatter det som en invitasjon til å bli med meg videre. – Hva ønsker jeg, spør hun. Vel, jeg er sulten og vil finne et sted å spise. Og hun vet naturligvis akkurat hvilken restaurant jeg bør velge.

Og restauranten er bra den.I India får man gjerne maten servert på skåler som du kan plukke fra. Hun får en egen tallerken med ris og ettersom porsjonene er store forsyner hun seg etter at jeg har sagt jeg ikke skal ha mer. Og resten (over halvparten) får hun pakket i noen plastposer som hun sier at hun skal ta med seg til bestemoren sin. Jeg er ikke sikker på om denne bestemoren eksisterer ettersom alderen ikke stemmer helt overens.

Hun er overrasket over at jeg ikke er gift. I India er det vanskelig ikke å være gift. Alle menn må ha en kone eller flere. Hun påstår at flerkoneri er lovlig, uten at jeg er helt sikker på at det er korrekt. Selv er hun skilt fra mannen sin etter at han drakk mye alkohol og ble voldelig. Hun viser meg et arr etter en slik episode, og hun er nok ikke den eneste indiske kvinne som har opplevd dette.

Så vil jeg kjøpe meg en barbermaskin. Jeg husket ikke å pakke barbermaskina i bagasjen da jeg dro hjemmefra. Min «guide» får et par barberhøvler som «provisjon». Så skulle jeg kjøpe et kart over Mumbai. I et ubevoktet øyeblikk sa kjøpmannen til meg at jeg måtte være forsiktig med denne damen. Det var ingen overraskelse.

Før vi skulle skilles ville hun vise meg butikken der hun jobbet 12 timer om dagen. Jeg sa ja til det selv om jeg ikke ønsket å kjøpe noe. Jobben hennes var nok å bringe kunder dit og så fikk hun en provsjon. Butikken solgte stoffer og sydde klær. Stoffene var flotte, men prisene deretter. Etter norske forhold var det ikke dyrt med 25000 rupies (2500 kr) for en høykvalitets dress, men neppe i India. Uansett trengte jeg ingen dress, så det ble dårlig butikk både for eier Marco og guiden min.

Til slutt spurte hun om jeg kunne kjøpe litt melk til barna hennes. Det virket jo ikke urimelig, så jeg sa ja til det. Hun tok meg med til «The supermarket», som i praksis var en kiosk på 3 kvadratmeter. Der ville hun at jeg skulle kjøpe en boks med melkekonsentrat og en liten sekk med ris. Plutselig dreide det seg om mye mer. Melken kosten 1000 rupies, egentlig ikke så mye for meg, men for mange i India tilsvarer det en månedslønn. Og jeg følte det som om hun ville prøve å lurer meg. Det som startet med at hun tjente sine egne penger og bare ville hjelpe endte med at hun ba om varer for godt over 1000 rupies.

Resultatet ble at hun fikk ingenting.

Advertisements

08/02/2014 - Posted by | India, Utenrikspolitikk | ,

1 kommentar »

  1. […] Og det gjorde naturligvis Delek. Han hevdet til og med at Shantaram var en venn av ham, og kanskje stemmer det. Mye av hendelsen i boka skjedde nær Gateway to India og strandpromenaden. Der gjorde Gregory/Shantaram sin business, møtte turister, vekslet penger og solgte dem det de måtte etterspørre, uansett hva det var. Og det er jo nettopp i dette strøket min guide ferdes i det daglige. De kjente nok hverandre. Det samme gjelder nok damen jeg omtaler i dette blogginnlegget. […]

    Tilbakeping av I Shantarams fotspor « Kjetils Blå Bølger | 10/02/2014


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: