Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Rødgrønn utdanningspolitikk – en kostbar dekkoperasjon


Skoleforskeren og den tidligere dekanen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, Lasse Skogvold Isaksen, har i dag publisert en tankevekkende kronikk i Aftenposten under ovenstående overskrift. Jeg har fått tillatelse til å publisere den fullstednige og langt mer omfattende første utgaven av kronikken. Les Skogvold Isaksens synspunkter på rødgrønn skolepolitikk her:

Den rødgrønne regjeringen arvet i 2005 et nasjonalt kvalitetssikringssystem som de har omdefinert og lagt om til å være et pedagogisk verktøy, altså at målsetningen med f.eks. nasjonale prøver og kartlegginger i dag er å gi lærerne innsyn i egne elevers faglige nivå, noe man i resten av verden forutsetter og har tillit til at lærerne klarer på egenhånd. Det finnes et batteri av pedagogiske verktøy som den enkelte lærer kan bruke for å kartlegge faglige utfordringer blant elevene i klasserommet som grunnlag for planlegging av læringsarbeidet. Tilsynelatende har regjeringen videreført og utviklet de eksterne kvalitetssikringssystemene i tråd med intensjonene, mens de samtidig har arbeidet systematisk og målrettet for å forringe effekten av systemene slik at de i dag fremstår som totalt meningsløse, og kanskje var det det egentlige målet.
Systemer for kvalitetssikring i grunnskolesektoren inneholder tradisjonelt tre komponenter: prestasjonstester av elever på gitte tidspunkt i utdanningen, resultater som sammenlignes på skolenivå og ulike tiltak knyttet til manglende måloppnåelse. Systemene er ikke pedagogiske verktøy for lærerne, men redskaper for å innhente beslutningsinformasjon. Hensikten er å ansvarliggjøre den enkelte skole i forhold til kvaliteten på opplæringen.
Kristin Halvorsen skriver i Klassekampen 14.12.12: «Vi valgte å legge om de nasjonale prøvene i samråd med elever og lærere, slik at de egner seg som redskaper for lærerne i undervisningen framfor å brukes som verktøy for å rangere skoler.» Regjeringens omlegging og flytting av de nasjonale prøvene fra slutten av skoleåret i 4., 7. og 10 trinn til begynnelsen av skoleåret i 5. og 8. trinn ser tilsynelatende ut som en liten endring, men endringen fra slutten av skoleåret, for å teste kvaliteten på opplæringen ved skolen, til begynnelsen av et nytt trinn, pulveriserer mye av hensikten med nasjonale prøver som et kvalitetssikringssystem. Vi må forutsette og ha tillit til at lærere og rektorer kartlegger grunnleggende ferdigheter som en del av planleggingen og tilretteleggingen av opplæringen. En prøve i september første skoleår på ungdomstrinnet sier mer om skolens inntakskvalitet enn om den aktuelle skolen.
Det videre arbeidet med nasjonale prøver er mer eller mindre avviklet og regjeringen satser på å utvikle utvalgsprøver. Fra og med høsten 2014 skal et representativt utvalg elever prøves i grunnleggende skriving. Dette er i tråd med Utdanningsforbundets vedtak om å legge ned de nasjonale prøvene og erstatte dem med utvalgsprøver. Hensikten med utvalgsprøver er en gåte og en slik ordning har i beste fall akademisk interesse.
Evalueringen av de Nasjonale prøvene, som ble utført høsten 2012 av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet , kritiserer de nasjonale prøvene fordi resultatene ikke er sammenlignbare mellom skoler og kommuner slik de presenteres i gjennomsnitt. Det NOVA har avdekket er i tråd med regjeringens ønske omkring offentlig innsyn i skolenes prestasjoner. Kristin Halvorsen innkalte Utdanningsforbundet og Kommunenes sentralforbund til krisemøte høsten 2011 etter at Dagbladet presenterte resultatene fra enkelte skoler. Halvorsen mente at å rangere skoler var å henge ut elever. Det er vanskelig å forstå at når foreldre og elever får innsyn i kvaliteten på sin skole er det å henge ut elever. Det at elever med lav sosioøkonomisk familiebakgrunn, ikke får en tilfredsstillende opplæring er i så fall en uthenging av Kunnskapsministeren. Det faktum at underpriviligerte grupper i Norge får en betydelig svakere kvalitet i opplæringen skal holdes skjult for aktuelle foreldre og offentligheten ville i andre vestlige land mest sannsynlig skape opprør. Denne holdningen fra Regjeringen underbygges av at Halvorsen gjentatte ganger har harselert over Osloskolenes pålagte presentasjon til foreldrene av resultatene på prestasjonstester. Det er symptomatisk at NOVA sin evaluering av de nasjonale prøvene ikke var interessert i oppfatningen til lokalpolitikere eller foreldre. De er ikke kilde i evalueringen av systemet, noe som er merkelig da de representerer en ikke helt uvesentlig gruppe; eierne og brukerne.
Regjeringen har i perioden innført obligatoriske kartleggingsprøver i 1. til 4. trinn. Hensikten er å identifisere de aller svakeste elevene og disse prøvene gir ingen meningsfull spredning for de som befinner seg over bekymringsgrensen. Resultatene på skolenivå er også holdt skjult for offentligheten. Kartleggingsprøvene møter ingen store protester da de stort sett har erstattet tradisjonelle kartlegginger av elever som har utfordringer i sin skolehverdag.
Regjeringen har stadig angrepet Oslo kommune som i løpet av det siste tiåret aktivt har tatt i bruk eksterne kvalitetssikringssystemer som et systematisk styringsverktøy. Det kan være at det er mye som er galt i Osloskolen. Sammenlignet med storbyer i Norden, Europa eller Nord-Amerika, hvor den offentlige skolen mer eller mindre har brutt sammen i mange bydeler, er hva lærere, rektorer, skoleledere og politikere i Oslo har oppnådd i løpet av det siste tiåret helt unikt, – vi kan like det eller ikke, men Oslo har gjennom et systematisk arbeid klart å sikre flest mulig elever grunnleggende basisferdigheter. I Stockholms forstad Husby, som ble herjet av opptøyer våren 2013, er det kun 50 % av barna som fullfører ordinær grunnskole. Regjeringen har mer eller mindre bortforklart de gode resultatene i Oslo med å fremstille lærere og skoleledere i kommunen som juksemakere, noe som er tilbakevist gjentatte ganger gjennom fakta fra kommunens øverste skoleledelse. Dagens statssekretær i KD referer stadig til boken Kunnskapsbløffen, utgitt av tankesmien Manifest, som framstiller skole-Norges omgang med kvalitetssikringssystemer som en godt organisert kriminell virksomhet. Denne fremstillingen av lærere og rektorer som juksemakere er utrolig nok støttet av lærernes egen fagforening, Utdanningsforbundet.
Det er positivt at Osloskolen med de sosiale utfordringene kommunen har, lykkes, men mindre kommuner i distriktene har ikke kapasitet til å etablere kvalitetssikrings¬systemer på samme måte som større kommuner. Utdannings¬direktoratet har påpekt at den store utfordringen framover er at det stadig blir større forskjeller på kvaliteten mellom skolene i de store kommunene og distriktskommunene. Konsekvensene av denne forskjellen vil kunne bli mer tydelig framover når kullene fra Osloskolene kommer over i videregående skole. Med gode grunnleggende basisferdigheter kan vi forvente at Osloelevene vil ha høy grad av gjennomføring av utdanning utover grunnskolen. Mange elever fra distriktskommuner har så svake faglige forutsetninger, grunnet manglende kvalitet i grunnopplæringen, at det er vanskelig å tenke seg at de klarer å gjennomføre videregående skole. Frafall i videregående skole korrelerer sterkt med manglende grunnleggende basisferdigheter i lesing, skriving og regning. Barn og unge i distriktene vil være tapere og kanskje får vi en synkende grad av gjennomstrømning på videregående skole der det allerede i dag er store geografiske forskjeller.
Internasjonalt viser det seg at ved innføring av kvalitetssikringssystemer vil kompetente skoler og skoledistrikt bruke systemene systematisk for kontinuerlig å øke kvaliteten på opplæringen, mens svake skoler og skoledistrikt havner i en bakevje fordi de ikke klarer å utnytte seg av styringsinformasjonen som systemene gir. Av den grunn vil det bli en økende forskjell på kvaliteten i opplæringen mellom ulike skoler og ulike skoledistrikt. I Norge er situasjonen mer dramatisk fordi det eksisterer et skille mellom de kommunene som har funksjonelle eksterne kvalitetssikringssystemer og de som overhode ikke har tilgang til et system som gir styringsinformasjon. Forskjellen blir enda tydeligere når Regjeringen fører en målrettet politikk som pulveriserer effekten av systemene og de kommunene som aktivt har tatt i bruk disse systemene for å utvikle kvaliteten i norsk grunnskole er blitt motarbeidet. Den fremste kompetansen i Norge på bruk av kvalitetssikringssystemer som verktøy for skoleutvikling er ikke lokalisert i nasjonale institusjoner som departement og direktorat, men i utdanningsavdelingen i Oslo kommune.
Hvis skolene i Oslo vest hadde hatt samme kvalitet som i mange distriktskommuner ville kanskje den offentlige fellesskolen vært truet. Det kan virke som om Frogner Arbeiderparti er fornøyd med at SV styrer Kunnskapsdepartementet, men de hadde nok ikke godtatt at det samme partiet skulle hatt ansvar for skolepolitikken i nabolaget. Det er derfor ikke vanskelig å være passiv til utviklingen av utdanningssystemet med utsikt til Frognerkilen, samtidig som en hodeløs styring og manglende kvalitetssikring av utdanningssektoren har fått store konsekvenser for barn og unge i kommuner som ikke har trosset regjeringens politikk.
Hovedintensjonen med eksterne kvalitetssikringssystemer i utdanningssektoren er i første rekke å bringe skoleorganisasjonen fram som den ansvarlige enhet for kvaliteten eller mangel på sådan i opplæringen. Systemene speiler en internasjonal utvikling som bryter med den tradisjonelle tenkning om at den enkelte elev eller enkelte lærer er sin egen lykkes smed, og over til en oppfatning om at skolen som organisasjon er nøkkelen for å sikre utviklingen av kvaliteten i grunnskoleopplæringen. Det er altså en sammenheng mellom hvordan skolen som organisasjon fungerer og kvaliteten på opplæringen.
Nasjonale utdanningsreformer i form av f.eks. nye lærerplaner, forskrifter om antall elever i klassen eller spesifikke kvalifikasjonskrav, har liten effekt og forutsetter at enhver skoleorganisasjon står ovenfor de samme utfordringene. Troen på at alle skal ha samme spillestil uavhengig av kvaliteten på laget virker meningsløst i en moderne forståelse av skolen. Åpne skoler er kanskje optimalt ved en skole med en bestemt inntakskvalitet, tydelig ledelses struktur og en sterk kollektiv skoleorganisasjon, men kan være fatalt ved andre skoleorganisasjoner. Noen skoler kan bruke mye tid og ressurser på aktiviteter utover sikring av kulturelle basisferdigheter, mens andre skoler er nødt til å bruke de fleste av sine tildelte ressurser til opplæringen av det mest grunnleggende. Skoler er ulike organisasjoner med forskjellige utfordringer og muligheter som det er vanskelig å utvikle gjennom nasjonale reformer og tiltak som adresserer alle skoler.
Kvalitetssikringssystemer som identifiserer skolen som den ansvarlige enheten i utdanningssystemet utfordrer den tradisjonelle profesjonstenkningen, altså at den enkelte profesjonsutøver selv definerer mål, krav og forventninger i møte med sine elever. I den vestlige verden utkjempes det en usynlig kamp i utdanningssektoren mellom en tradisjonell kvalitetssikring gjennom en etikk og moral som er utviklet innen profesjonsfellesskap, og eksterne kvalitetssikringssystemer som kommuniserer kollektive krav og forventninger. Eksterne systemer for kvalitetssikring skyver profesjonsfellesskapets vurderinger i bakgrunnen og den enkelte lærer må forholde seg til målsetninger definert i organisasjoner med en hierarkisk oppbygning. Lærerens prestasjoner blir målt opp mot objektive målsetninger, ikke subjektive vurderinger av egen praksis. Tidligere kunne lærere lukke døren til klasserommet og hadde ingen plikt til å gi innsyn i opplæringens innhold og kvalitet. Dagens regjering har i stor grad støttet seg til profesjonsfelleskapets tenkning, mens enkelte kommuner har stått alene i kampen om innsyn i klasserommet.
Eksterne systemer for kvalitetssikring av opplæringen i skolen kommuniserer på mange måter en mistillit og et ønske om ekstern kontroll. Profesjonsfellesskapet, med en etikk og moral utviklet gjennom refleksjon i flere hundre år, føler seg med rette truet, og er redusert til vanlige arbeidstakere som må forholde seg til hva andre presterer samt eksternt definerte forventninger og målsetninger. Skolen som organisasjon har tradisjonelt mer eller mindre bare tilrettelagt for den enkelte autonome profesjonsutøver og skolefellesskapet skulle begrense seg til å stimulere den enkelte profesjonsutøver gjennom kollektiv refleksjon.
Den barnesentrerte pedagogikken som har preget den norske grunnskolen har vært et ideologisk grunnlag for utviklingen av den autonome lærer som selv skulle definere krav og forventninger i møte med eleven. Eksterne krav og forventninger kunne komme i veien for det enkelte barns behov, som ble tolket og forstått av den individuelle lærer.
Innføring av Nasjonale prøver i 2004 var det første forsøket i Norge, etter vårt «nasjonale Pisasjokk», på å etablere eksterne kvalitetssikringssystemer. Dette skapte store protester og det kunne virke som om prøver, tester og eksamen var et fremmedelement som nå ble innført i skolen. Tester, prøver og kartlegginger har vært, og vil nok alltid være, sentrale i alt læringsarbeid. Det nye var at de nasjonale prøvene gav politikere, foreldre og andre innsyn i kvaliteten i opplæringen på skole nivå, i motsetning til å analysere kvaliteten i skolen ut i fra karakterboken til den enkelte elev.
Norsk grunnskole karakteriseres av at elevenes hjemmebakgrunn korrelerer sterkt med elevenes prestasjoner. Dette er en kraftig indikasjon på at skolen ikke har en kvalitet som klarer å virke sosialt utjevnende. På nasjonale kvalitetssikringssystem, uansett hvor i verden, vil skoler som blir rangert helt nederst ha kombinasjonen av en lokalisering i et område med lav sosioøkonomisk status og manglende kvalitet på opplæringen. Skoler i indre øst i Oslo som skårer middels høyt på kvalitetssikringssystemer er i så måte kanskje landets beste skoler, – det disse elevene behersker har de lært på skolen, mens en skole i Trondheim som er lokalisert i bakgården på NTNU og som skårer middels, er kanskje en av landets svakeste skoler. Svake skoler har fatale konsekvenser for barn og unge som kommer fra familier og bomiljø som ikke kompenserer for manglende kvalitet i opplæringen.
Den rødgrønne regjeringens videreføring av nasjonale kvalitetssikringssystemer har vært en svært kostbar dekkoperasjon. Hensikten med nasjonale prøver som et kvalitetssikringssystem er systematisk fjernet. Lærerne forstår ikke meningen med prøvene, noe som er forståelig når eksterne kvalitetssikringssystemer ikke har lærerne som adressat, men offentligheten, foreldre og beslutningstakere. Regjeringens politikk har vært å holde informasjonen skjult for adressaten og gi informasjon til lærerne som allerede har denne informasjonen. Etter åtte år med rødgrønn utdanningspolitikk står Kunnskapsdepartementet ovenfor et formidabelt oppryddingsarbeid.

Advertisements

09/08/2013 - Posted by | Nasjonal politikk | , ,

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: