Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

CWC’s nye feltarbeidere


De er unge og ivrige, nylig utdannet fra universitetet. De fire mennene og den ene damen i første halvdel av 20-årene utgjør det nye felt-teamet for Concerned for Working Children i Bangalore. 3-4 måneder er brukt til intervjue barn og voksne i 8 distrikter i utkanten av  Bangalore. Det er her Bangalore vokser og det er her immigrantene fra landdistriktene og fra andre delstater har flyttet for å finne jobb i byggeindustrien. Noen av dem har flyttet permanent mens andre bare har kommet for noen måneder i en tørre sesongen. Når regnet kommer tar de turen hjem igjen for å jobbe i landbruket. Denne gruppen er kanskje den mest utsatte av alle.

Når de kommer til Bangalore har de ingen rettigheter, de må selv skaffe seg et sted å bo i form av presseningtelt. Det er lokaliseringen av byggeplassen som avgjør hvor de slår seg ned, ikke tilgangen på vann, helsetilbud, skolegang og annet. Lønningene er langt høyere enn i hjemdistriktet, gjerne 200-500 rupier (20-50 kr) pr dag mot bare 100 rupier på hjemplassen, men mange arbeidsgivere er også useriøse.  Mange bryter loven ved å trekke dem i lønn for ting som de ikke har lov å trekke for eller de tilbyr en farlig arbeidsplass.

Men verst er situasjonen ofte for barna.

De unge sosialarbeiderne har gjennom intervju av flere tusen barn og voksne skaffet seg en unik kunnskap om disse menneskene. Hvem er de,? hvor kommer de fra?  alder og kjønn? Går de på skole? Evt hvorfor ikke? Har de tilgang på vann? Hvem er arbeidsgiveren? Hvordan er arbeidsforholdene? Helsetilbud? Hva tjener de? Kjenner de sine rettigheter?

Bare en fjerdedel av barna går på skolen. I noen tilfeller er det barna selv som ikke vil, andre ganger er det foreldrene. Årsakene kan være mange og nettopp derfor er det viktig med individuelle løsninger. Noen ganger må de større barna passe de mindre barna mens foreldrene er på jobb, noen ganger er det språkproblemer (skolen underviser ikke på det språket disse immigrantene bruker) og noen ganger er det for langt (og dyrt) å reise til skolen. Det var også eksempler på at lærere sendte elevene hjem fra skolen fordi de ikke hadde fine nok klær.

På møtet jeg deltar skal de fem presentere resultatet av undersøkelsene sine for ledelsen i CWC. Dette er på mange måter deres eksamen. Og basert på denne diskusjonen skal det besluttes hvordan de skal gå videre i arbeidet sitt. De har forberedt seg godt, har fordelt presentasjonen sin og svarer ivrig, ofte i munnen på hverandre, når de blir stilt spørsmål.

Etter presentasjonen er Nandanna, en av CWC’s grunnleggere, klar på at dette bare er begynnelsen.

– Vi vet nå mye om disse menneskene som gruppe, men vi vet alt for lite om behovene til hver enkelt. Neste trinn må være å fokusere på kun et distrikt og på barna, mener Nandanna.

Det er slik CWC arbeider. CWC skaffer ikke arbeid, skolegang eller helsetilbud til disse menneskene. CWC har vært klare fra første øyeblikk på at de ikke kan hjelpe dem med disse materielle tingene, men de kan legge til rette for at de selv kan løse sine utfordringer. Og alt de gjør skal baseres på kunnskap og dokumentasjon.

Det blir spennende å følge dette arbeidet fremover.

 

 

Advertisements

25/01/2013 - Posted by | barnearbeid mm, India | ,

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: