Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Debbie fra Dublin som egentlig er fra Calcutta

Hun kaller seg Debbie når de irske kundene tar kontakt. De tror hun bor og jobber i Dublin og er irsk. Debbie er imidlertid inder, bor i Calcutta og jobber fra leiligheten hun bor i. Sjefen hennes er imidlertid ire. Han driver et importselskap som selger amerikanske produkter i Irland. I stedet for å etablere et tradisjonelt kontor og ansette en irsk assistent har han funnet frem til ”Debbie”. Hun svarer på e-posthenvendelser, sender tilbud, fører regnskap og det meste som ellers er nødvendig.

Hun svarer ikke på telefonen fordi kundene gjennom bakgrunnsstøyen fra gata kan skjønne at hun ikke holder til i Irland, og sjefen hennes ønsker at kundene skal tro at hun er irsk. ”Debbie” blir litt stresset av dette. Hun liker ikke å føre kundene bak lyset, men inntekten er god etter indisk målestokk.

I Calcutta og andre indiske byer popper callsentrene opp som paddehatter. Titusenvis om ikke hundretusener av nye ansatte skal på plass i årene som kommer. Tilfellet Debbie viser at også mindre bedrifter kan benytte seg av indisk arbeidskraft. Heller ikke vi i Norge kan regne med at vi blir uberørt av globaliseringen.

Reklamer

12/02/2012 Posted by | India | Legg igjen en kommentar

Livet i Calcuttas bakgater

Noen minutter på balkongen mot en av Calcuttas mange trange bakgater ga flere opplevelser enn en hel dag på ferie vanligvis gir.

Jeg har vært så heldig å få bo i et privat hjem mens jeg er i Calcutta. Etter frokosten setter jeg meg på balkongen. Trafikken i gata består hovedsakelig av fotgjengere, syklister og sykkeldrosjer. Innimellom kjører en moped forbi. Vanlige biler er et sjeldent syn.

Calcutta er nå den eneste byen i India som fortsatt tillater de opprinnelige rickshawene, vogner som dras av en mann. For tre år siden var det på tale å forby disse ”drosjene”, men åpenbart vant de frem de mange tusen som fortsatt hadde dette som jobb. Jeg har aldri forsøkt disse drosjene og vil nok ikke gjøre det heller. Det føles ikke riktig å la seg dra frem av en tynn og fattig inder. På den annen side: Skal vi frata dem deres yrke og økonomiske livsopphold?

Slike drosjer så jeg imidlertid ikke fra balkongen. Sykkeldrosjene var imidlertid mange. Disse trehjulingene egner seg da også mye bedre i de trange bakgatene enn ordinære drosjebiler. Også de trehjulede mopeddrosjene holder seg stort sett borte fra disse gatene.

Ned fra mange av balkongene henger det tau med en plastveske i enden. Her heiser man opp aviser og andre produkter som selges fra passerende selgere. Med jevne mellomrom høres ropene. Selgere av all slags produkter og tjenester roper ut sine tilbud såpass høyt at interesserte kjøpere kommer ut på balkongene og varsler fra hvis de vil kjøpe. Så puttes penger i plastvesken før den heises ned og produktene heises opp. Far og sønn låste seg ut av hovedinngangen vis a vis min balkong. Så la de nøklene i plastveska som kona i familien heiste opp…
Litt lenger borte i gata er det en dame som maler gitterporten sin hvit. Ikke med malerkost, men med ei fille. Hendene blir helt hvite. Visstnok en ganske vanlig malemetode her.

Søppelet blir også hentet med sykkel. Først kommer det en sykkel som henter matavfall, litt senere en annen sykkel som henter restavfall, mens en tredje sykkel er på jakt etter papiravfall. Inderne er imidlertid ikke kjent for å ha de reneste byene. Den ubebygde nabotomta inviterer til å kaste søppel der. Det ser ikke pent ut.
Hunder finner man overalt i India, men i Calcutta ser jeg også mange katter. Og de fleste av dem ser faktisk ganske godt ut. Det finnes åpenbart nok mat tilgjengelig slik at hunder og katter kan leve et godt liv.
Husene langs gata er stort sett mellom 4 og 6 etasjer. Ganske folksomt her altså. Også her finnes det nysgjerrige naboer. Flere naboer hadde registrert min tilstedeværelse på balkongen og hadde begynt å spørre om hvem denne fremmede var. Ikke alt er så forskjellig fra Norge altså…

12/02/2012 Posted by | India | Legg igjen en kommentar