Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Mot en kvinnedominert verden?

Gjennom historien er det nesten mannen som har vært den sterke og kvinnen den svake parten. Er vi i i ferd med å få en verden hvor forutsetningene endrer seg, en verden hvor fysisk styrke blir mindre viktig, og andre egenskaper som kvinnene behersker best blir viktigere? Det var denne saken i Aftenposten som fikk meg til å tenke over spørsmålet.

16 år gamle Birk Gautefall Carlenius skriver dette i et leserinnlegg i Aftenposten:

«Gutter er fritt vilt. Vi presses fra alle kanter på grunn av vårt kjønn. Jentene beskrives som best i alt, og en kan ikke lese en avis eller se på TV en eneste dag uten at en eller annen såkalt ekspert har funnet ut at jenter er best i lesing, matte, golf, boksing, ledelse, IQ, EQ og sex, for bare å nevne noen få temaer, der det hevdes at jenter utkonkurrerer gutter.»

Og han får sterk støtte fra mange eksperter:
«Drøyt 50.000 ungdommer går hvert år inn i videregående skole. Forskning tyder på at 10000 av dem dropper ut. I tillegg er det 10000 som henger etter tidsskjemaet. Én tredjedel av ungdommene er altså ikke i rute når det gjelder videregående utdannelse, og flertallet av dem er gutter. Dette skyldes ikke kvinnekampen, men utdannelsespolitikken. Da den gamle yrkesskolen forsvant med Reform 94, ble utdannelsen for smal for mange gutter, mener professor Kåre Heggen ved Høgskolen i Volda.»

Aftenposten har en norsk vinkling på saken. Men kan det være at selv om vi ser bort fra biologiske forskjeller i modningsprosessen og påvirkningen av likestillingsdebatten, så endrer samfunnet seg slik både i Norge og i resten av verden at kvinnene på sikt vil bli det sterke kjønn?

Under min reise i India de siste par ukene stoppet bussen foran et stort reklameskilt som var satt opp av kommunen. Skiltet viste bilder av kommunens flinkeste elever med deres karaktersnitt. Jeg rakk ikke å studere hele skiltet, men kostaterte raskt at 9 av de 10 beste elevene var jenter og lenger ned på listen var det også stort jenteflertall. Det er altså ikke bare i Norge at jentene gjør det bedre på skolen enn guttene. Under de mange møtene mine med medlemmer og ledere i barne- og ungdomsorganisasjonen Bhima Sangha blir jeg også fortalt at fjentene er i flertall blant medlemmene og i enda større flertall blant lederne. Det viser seg også at flest jenter blir valgt til ledere for ungdommens kommunestyre. Jentene er mer interessert enn guttene i å sette seg ned og diskutere felles problemer blir jeg fortalt. Dette skjer altså i en verden som er langt mer mannsdominert enn i Norge.

Så må det naturligvis sies at fortsatt styrer mennene det meste i likestilte Norge, og kvinnenes situasjon i India er fortsatt slik at jenter ikke får sykle og eller klatre i trær. Utfordringene er mange på likestillingens område.

Men hvis de store utviklingstrekkene i verden er slik at jentenes sterke sider blir viktigere og guttenes sterke sider ikke lenger betyr så mye vil ikke det på et eller annet tidspunkt føre til at maktforholdene kjønnene i melloom vil endre seg. Det blir behov for færre i industri og primærnæringene hvor mennene dominerer. Det blir behov for flere med kunnskap, flere i serviceyrker og flere i omsorg. Kunnskap og informasjon er makt. I stadig større grad er det kvinnene som besitter denne makten. Vil det på sikt tippe maktbalansen mellom kjønnene?

Så vet jeg naturligvis at overskriften er satt på spissen. Og om kvinnene skulle få mer makt enn i dag er det neppe noen ulempe.

22/05/2011 Posted by | India, kultur, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , | 4 kommentarer

Lørdagskveld i Bangalore

Dette var et helt annet India enn det jeg har sett før. Det nye India.

Hotellet mitt ligger midt i Bangalores utelivssentrum. Når jeg kommer ut på gaten kl 8 på kvelden er det allerede enorme menneskemasser ute. Fortauene er så fulle at man nesten må kjempe for å komme seg frem. Og biltrafikken er større enn på dagtid. Det nye India kler seg mer moderne. De flotte og fargerike kvinnedraktene er borte, men unntak av tiggerne da.

All slags gateselgere prøver å selge deg store og stygge ”Rolexklokker”, solbriller og annet. Det eneste tilbudet jeg slår til på er en plakatselger som blant annet har en plakat som sier at ”It is never wrong to do the right thing”.

Her finnes både internasjonale og nasjonale kjederestauranter. Blant annet Dominos, Pizza Hut og McDonalds. Som prinsipp spiser jeg nesten alltid lokal mat og drikke når jeg er på reise i et annet land. Ganske forunderlig er det derfor når man spør om øl og blir anbefalt australsk Foster og andre internasjonale merker før man foreslår Bangalores egen Kingfisher. Til lunsj prøver jeg Pizza Hut og oppdager til min positive overraskelse at den internasjonale kjederestauranten fullt ut har tilpasset seg indisk matkultur.

På kvelden velger jeg kyllingkjeden Nandos. Det er nok ”the IT crowd” som dominerer blant gjestene her som ellers i kveld. Bangalore erkjent som Indias IT-hovedstad. Her har flere av de store IT-selskapene, slik som Infosys med flere titusener ansatte i Bangalore, sine hovedkvarter og her har India blant annet hovedsetet for sitt romfartsprogram. Landet har for lengst vært på månen og har planer for både bemannede romferder til månen og romferder til mars.

Selv om utelivet er hektisk tar det litt tid før utelivskulturen blir som i vesten. I puben jeg besøker er det bare menn. Bartenderne er også bare menn, men to av servitørene er kvinner. På et skilt ser jeg at fredags kveld er ladies night only på et utested. Såfremt man ikke er gift er jentene ikke så ofte ute med menn og i hovedsak danser gutter med gutter og jenter med jenter. Men det er endringer på gang. Etter at en religiøs fanatiker for to år siden gikk ut i media og protesterte mot Valentinesdagen samtidig som hans tilhengere dro ut på byen og trakasserte ugifte kvinner som gikk på bar opplevde man at rekordmange kvinner markerte sin protest ved nettopp å gå på byen på Valentinesdagen.

Inntil i dag har jeg ikke hørt vestlig pop eller rock en eneste gang i India. Men på utestedene i Bangalore er det vestlig musikk som dominerer. Jeg håper den dunkende musikken ikke varer hele natten. I så fall blir det ikke mye søvn på meg i natt.

22/05/2011 Posted by | India, kultur | , , | Legg igjen en kommentar

Prasad – min indiske taxisjåfør

Allerede når nattbussen fra Kundapur stoppet på busstasjonen i Hospet la jeg merke til ham. I sin offisielt utseende uniform tilkalte han min oppmerksomhet før jeg hadde kommet ut av bussen. Mannen viste seg å være drosjesjåføren. Prasad og han ville gjerne hjelpe meg med å finne et hotell.

Ettersom jeg ikke hadde bestilt hotell fra før fikk han sikkert provisjon fra det hotellet jeg valgte. Og Prasad hadde det ikke så travelt med å få betalt for den korte kjøreturen til hotellet. Det kunne vi ordne dagen etter når han ville kjøre meg til Hampi.

Vi avtalte avreise kl 0900, men han var på plass i god tid før det. Min ide da var at han skulle kjøre meg til hotellet jeg skulle bo på i Hampi, men Prasad hadde større planer. Selv om jeg gjorde opp meg ved ankomst ble han værende utenfor hotellet. Jeg skulle nemlig ringe guiden min for å få omvisning blant ruinene og før guiden hadde rukket å kontakte meg hadde Prasad snakket med ham og presentert seg som min sjåfør!

I tre dager i Hampi møtte Prasad presis opp til avtalt tid, kjørte meg og guiden rundt, ventet tålmodig innimellom besøkene ved de forskjellige ruinene og attraksjonene. Alltid hyggelig. Aldri påtrengende. Alltid oppmerksom på mine behov. Kanskje jeg trengte en hatt til vern mot sola? Kanskje jeg ønsket å stoppe for å kjøpe en flaske vann? Trengte jeg hjelp til å kjøpe billett med buss eller tog til Bangalore? Når dagen var ferdig kjørte han meg til hotellet. Og det hastet aldri å gjøre opp. Det skjedde først siste dagen i Hampi hvor vi raskt ble enig om hva jeg skulle betale. Han fikk sikkert godt betalt, men på ingen måte urimelig.

Prasad var sannsynligvis i begynnelsen av 30-årene og hadde kone og to barn. En datter på 4 og en sønn på 2. Når jeg skulle reise fra Hampi kom han et par minutter forsinket og unnskyldte seg for det. Men han kom ikke med den samme auto-rickshawen som han hadde gjort før. Han fortalte meg senere at han hadde kranglet med sjefen sin som syntes han hadde fått for dårlig betalt fra meg selv om det var mer enn vanlig taxikjøring kunne gitt fra morgen til kveld.

Det utviklet seg etter hvert både et tillitsforhold og et slags uuttalt vennskap mellom meg og Prasad. Når han den siste kvelden i Hospet kjørte meg til en park utenfor byen hvor vi kunne oppleve et musikalsk vann- og lysshow kunne han stolt fortelle at han neste måned skulle få sin egen og nye auto-rickshaw. Mer plass og større motor. Og når jeg gjorde opp for denne dagen var avtalen at det også skulle inkludere neste dags transport fra hotellet til busstasjonen. Han kunne altså latt være å møte opp uten å tape penger. Men i god tid før avtalen var han på plass, og mens vi ventet på bussen sa jeg at han godt kunne dra fordi jeg greide meg godt selv. Men Prasad mente at det var en del av jobben hans å vente sammen med meg til bussen kom og sørge for at jeg kom godt og trygt av gårde. Selv om han ikke tjente noe på å vente denne halvtimen.

Skulle noen besøke Hampi og trenge en taxisjåfør som man kan stole på 100 % anbefaler jeg Prasad. Du kan ringe ham på telefon +91 94810 45421 for å avtale henting i Hospet. Og deretter kan du stole på at Prasad ordner det meste.

Og det er ingen selvfølge. Ikke alle auto-rickshaw sjåfører opptrer likedan. Han som skulle kjøre meg fra bussen til hotellet kjeftet og smelte fordi jeg hadde valgt et hotell som ikke lå i nærheten av busstasjonen som om det spilte noen rolle for ham. Han fikk uansett betalt. Og etter hva jeg er blitt fortalt av Ashly ved CWC er det mange kvinner som er redde for å reise alene med auto-rickshaw på grunn av faren for voldtekt eller ran. Men Prasad kan man stole på.

22/05/2011 Posted by | India, kultur | , | Legg igjen en kommentar

Gjemme deg bort i India? Glem det!

Som europeer i India er det stort sett du som er attraksjonen. Det er nok noen titalls millioner utlendinger som besøker dette landet hvert år, men blant 1,2 milliarder indere blir vi likevel bare som dråper i et stort hav. Skal du besøke India må du derfor finne deg i å få stor oppmerksomhet.

I enkelte områder har man knapt sett en europeer. Det blir omtrent som den gang den første afrikaneren dukket opp i Trondheim. For mange av deltagerne på leirskolen som CWC arrangerte var jeg og Julie Skarland sannsynligvis de første europeere de noen gang hadde sett. Ifølge Shivanand måtet vi regne med at vi dermed ble det største samtaleemnet når deltagerne kom hjem til landsbyen sin.

Slik er det også når jeg besøker noen av de fattige bydelene i Bangalore, folk som bor på fortauet, folk som har satt opp skurene sine på noen ledige kvadratmeter tomt. Spesielt barna er nysgjerrige. De vil vite hva du heter og gjerne håndhilse på deg. Og så vil de bli fotografert. Eller kanskje få autografen din. Noen ganger kan det kanskje være litt plagsomt. Spesielt når de spør for tyvende gang hva som er navnet ditt. Eller for Julie som ville fotografere spesielle motiver hun fant, men som nesten hver gang fikk 3-4 barn ”skyggende” for motivet. Men stort sett var det bare trivelig. Den gleden og iveren barna viste smittet over. Det var umulig å bli sur.

Men det er ikke bare barna. I Hampi traff jeg en gruppe godt voksne menn fra Hyderabad. Spesielt en av dem var opptatt av å bli fotografert sammen med meg mens vi håndhilste, omtrent slik vi ser på bildene av statsledere som møtes!

Noen ganger hadde jeg også ønsket at jeg behersket en eller flere av de indiske språkene slik som hindi, kannada, telugu, marathi eller tamil. Det er nemlig ikke slik at indere flest snakker engelsk. De fleste gjør det faktisk ikke, selv om mange kan noen ord. For et par dager siden hadde taxisjåføren min Prasad tatt med meg til en gigantisk demning med tilhørende park og andre attraksjoner. Ei ung og pen jente ville gjerne prate med meg men ettersom jeg verken snakket kannada eller hindi måtte hun skuffet gi opp. Fotografering ble det imidlertid.

Noen ganger får man seg også en overraskelse. Når jeg for to år siden besøkte Namma Bhoomi første gang kom det ei jente bort til meg og ville teste engelskkunnskapene sine. Spørsmålet hun stilte var: Hvilken kaste er du? En av dagens beboere på Namma Bhoomi er mentalt tilbakestående, men åpenbart en glad dame. Når hun oppdaget meg kom hun nærmest løpende bort til meg samtidig som hun ”kaklet” høylytt. Når hun kom frem tok hun rundt meg og la hodet sitt mot skulderen min. Dette var nok en opplevelse for henne – og for meg…

Savner du oppmerksomhet? Reis til India!

22/05/2011 Posted by | India | | Legg igjen en kommentar

Gateliv i India

En ti minutters spasertur i hovedgata i Hospet er ganske typisk. Hospet er en mellomstor by med ca 130.000 innyggere, men du opplever det samme i New Delhi og i mindre byer også.

Skillet mellom fortau og kjørefelt eksisterer nesten ikke, i den grad det i det hele tatt finnes et fortau. Kjøretøyene (og jeg er bevisst på å skrive kjøretøy og ikke bil) parkerer på fortauet og fotgjengerne må ut i gaten for å komme frem. Her er det kamp om plassen mellom personbiler, lastebiler, busser, og auto rickshawer…… og sykler, kyr, hunder, griser, oksekjerrer, salgsboder for is, chai, mat og mye annet…..og fotgjengere.

Fotgjengerne har siste prioritet og må tilpasse seg den øvrige trafikken. Hvis det mot formodning skulle finnes lysregulerte fotgjengeroverganger er lysene sannsynligvis i uorden. Og skulle de likevel fungere ser det ut som om hensikten med lysene er å la bilistene bli mindre plaget av fotgjengere. Når det likevel stort sett går bra å være fotgjenger er det fordi trafikken går sent. Dermed får alle trafikanter tid til å reagere på det uventede. Og det skjer alltid noe uventet.

Plutselig høres et hornorkester ikke langt unna. Da er det sannsynligvis et bryllup på gang i en av de mange bryllupshallene. Bryllup er stor business i India. Og samtidig ofte en mulighet for arbeid til de mange migrantene i storbyene. Så kommer jeg forbi et verksted for autorickshaw, mopeddrosjene i gult og mørkegrønt som går på gass. Verkstedet har slått seg ned på fortauet og trenger ingen bygning.

Å gå gatelangs i India for å studere folkelivet er på mange måter den beste måten du kan oppleve India. Mennene kler seg stort sett i klær som ligner på de vi har i vesten. Kvinnene derimot er et skue. Små barn, tenåringsjenter, voksne kvinner og eldre damer. De fleste er stolte av sin tradisjonelle og fargerike klesdrakt. Om de er fattig eller rik setter de sin ære i å fremtre med en flott drakt.

Du finner mange tiggere på gatene i India, men sjelden opptrer de pågående og aggressivt. Også andre ”yrkesgrupper” som selgere og taxisjåfører tar kontakt for å selge sine tjenester uten å være urimelig plagsomme. De fleste indere er i det hele tatt høflige og hyggelige.

Ruinene i Hampi, Taj Mahal i Agra og de utallige andre attraksjonene i India er naturligvis flott å få med seg under et besøk. Men det er menneskene som er den store opplevelsen. Og menneskene finner du oftest på gata.

22/05/2011 Posted by | India, kultur | , , | Legg igjen en kommentar

Damos hus

Det var definitivt ikke Block Watne som hadde satt opp Damos bolig, og det var ikke Burger King som hadde komponert menyen. Damo hadde invitert meg og Julie hjem til seg til middag før vi skulle reise fra Kundapur. Julie med nattbuss til Bangalore og fly hjem til New Delhi. Jeg med nattbuss til Hospet og Hampi.

Når vi går inn den brede døra til Damos hus og tar noen trappetrinn ned er det første vi ser et hindutempel. Damos hus er nemlig bygd rundt hindutempelet. Tidligere var huset brukt som et lokalt forsamlingshus. I dag er det andre bygg som har overtatt denne funksjonen, og Damo valgte å kjøpe det spesielle huset. Men tempelet er fortsatt i drift. Det er nok ikke mange, heller ikke i India, som har eget tempel innebygd i privatboligen sin.

Damo er en av grunnleggerne av Concerned for Working Children, og inntil nå har han vært ”executive director” for organisasjonen. Han går kledd i tradisjonelle, indiske klær, og fremtrer som en mild og kunnskapsrik mann med autoritet. For ikke lenge siden ga han og Nandanna Reddy beskjed om at de ønsket å trekke seg tilbake fra ledelsen av den daglige virksomheten etter å ha ledet organisasjonen i ca 25 år. I fremtiden vil de konsentrere seg om mer langsiktige spørsmål som de er opptatt av. I stedet formes en ny og langt flatere organisasjonsstruktur hvor den enkelte medarbeider får langt større frihet.

Damo er vegetarianer. Til vanlig inntas måltidene i hans hus sittende på gulvet etter indisk tradisjon, men av hensyn til de utenlandske gjestene setter vi oss rundt et bord rett bak tempelet. Vertskapet kommer først med bananpalmeblader som blir lagt på bordet som en slags tallerken. Oppå bladet serveres den ene fantastiske vegetarrett etter den andre, til sammen mellom 12 og 15 retter. I Norge er de fleste av oss vant til å spise kjøtt og utvalget av vegatarmat er begrenset. Med slike smakfulle alternativer vil ingen kjøttspiser være skuffet.

Noen ganger spiser man for å bli mett. Andre ganger er hele måltidet en opplevelse. Dette var definitivt tilhørende den siste kategorien. Vi var nok sulten, men den helhetlige opplevelsen med omgivelsene, vertskapet og selve måltidet var slik at vi sent vil glemme det.

22/05/2011 Posted by | barnearbeid mm, India, kultur | , , | Legg igjen en kommentar