Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

India – mitt andre hjemland?


Det var Kavita Ratna, damen som første gang inviterte meg til India, som sa det. India er ditt andre hjemland.

India grep meg allerede første gang jeg kom hit, i januar/februar 2009. Og det må sies at jeg var advart. Min gode venn Bård Schjølberg sa til meg allerede før jeg besøkte India første gang at enten vil jeg elske eller hate India, men jeg vil ikke forbli upåvirket. Når han snakket om å hate tenkte han nok blant annet på menneskemengdene, støyen, de store forskjellene mellom fattig og rik, urettferdigheten. Som turist kan du også irriteres og du kan lures av kyniske indere som vil tjene noen kroner på deg.

Men det kan være mange grunner til å elske India også. Underverket Taj Mahal er virkelig verdt besøket alene. Et vakrere arkitektonisk byggverk finner du neppe på denne jord. Og landet er så fullt av historie, kultur, arkitektur, mat og opplevelser at du ikke vil oppleve mer enn en brøkdel selv om du skulle dedikere resten av livet ditt til å reise i India.

Men for meg er det intet av dette som gjør at jeg har blitt glad i India. Det er menneskene, og da mener jeg menneskene jeg har truffet i og gjennom organisasjonen Concerned for Working Children. Hvert eneste minutt jeg oppholder meg på besøk hos dem lærer jeg noe nytt. Både hjerne, hjerte og sjel har utbytte av dette besøket. Det startet med et besøk i 2009. Den gang reiste jeg hit uten helt å vite hva jeg ville oppleve. Når den gang 16 år gamle Rajeshwari spurte meg om hva jeg ville gjøre med det hun og de andre barnearbeiderne hadde fortalt meg visste jeg ikke hva jeg skulle svare og avga et tomt politikersvar som kanskje tilfredsstilte Rajeshwari, men ikke meg selv. Det var faktisk først på besøkets siste dag at brikkene begynte å falle på plass. Dette kunne ikke bli det siste besøket. På den ene side visste jeg at jeg hadde så mye å lære som jeg kunne ta med meg til Norge. På den andre side tror jeg at jeg kan være i stand til å hjelpe CWC, barnearbeiderne og de mange andre jeg har truffet. Det er kun et spørsmål om å benytte mine kunnskaper, min kreativitet og mitt nettverk. Kanskje blir ikke mine bidrag store, men alle bidrag er viktige.

Og hva er det med CWC som fascinerer meg? Naturligvis møter jeg både usedvanlig hyggelige og dyktige mennesker i organisasjonen. Og jeg møter barn som til tross for sitt dårlige utgangspunkt imponerer på en måte som gjør det umulig ikke å bli glade i dem. Men det er kanskje først og fremst måten CWC arbeider og tenker på som appellerer. Seriøsiteten, positiviteten, evnen til å finne nye løsninger og arbeidsmåter forbauser stadig. CWC tror på menneskene. Ikke gir de barna penger eller mat, men de setter dem i stand til selv å kjempe sin sak, kjenne sine rettigheter og å skape seg et liv. De gjør det ikke ved å fortelle barna hva de skal gjøre eller mene, men de hjelper dem til selv å finne sine løsninger og utnytte sine ressurser. Og de dømmer ingen for de valg de gjør. Og det beste av alt: Det virker.

I Norge ville vi kanskje tro at det ikke kan fungere. Vet barn sitt eget beste? Kan de gjøre valg? Vet de virkelig hva som er viktig i livet? Kan de prioritere mellom mange viktige oppgaver? Forstår de vanskelige saker? I India viser det seg at alle svarene er ja. Det viser seg at barn og unge har uante ressurser, at de kan løse de vanskeligste problemer, at de forstår mer enn vi tror. Så kan det være at vi burde la barn være barn. Det burde ikke være nødvendig at barn skal løse mange av voksenverdenens store problemer. Men slik er den verden vi voksne har skapt. Og når vi først har skapt en slik verden skylder vi i hvert fall barna å gjøre vårt beste for gi dem den hjelp vi kan.

I dag var jeg og Julie Skarland tilstede på et kveldsarrangement for en sommercamp for ca 40 fattige barn. Og på mange måter var det vi som ble hovedattraksjonen. Det er ikke hver dag disse barna kan bli bedre kjent med noen rare og annerledes mennesker langt borte fra. En del av underholdningen var en sesjon hvor barna fikk spørre oss om hva de ville angående Norge. Det varierte fra hva som var Norges nasjonaldyr til hvilken styringsform Norge hadde. Men en av jentene spurte meg også om hva det var som gjorde at jeg likte India.

Svaret var enkelt: Menneskene.

Det var bare i en bisetning at Kavita nærmest konstaterte at India var blitt mitt andre hjemland. Og hun har rett.

Advertisements

14/05/2011 - Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Utenrikspolitikk | ,

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: