Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Manjula (15) vil bli dataingeniør


Hadde Manjula bodd i Norge ville det nok ikke vært så vanskelig for henne å oppfylle sin drøm om å bli dataingeniør. Hadde foreldrene hennes hatt god økonomi ville nok også drømmen vært enkel å oppnå. Men Manjulas foreldre immigrerte fra delstaten Tamil nadu til Bangalore i delstaten Karnataka i India fordi de ikke hadde noe å leve av der de reiste fra. Og i den ekspanderende storbyen Bangalore søkte de lykken med håp om jobb og et godt liv for seg og sine.

I Bangalore slo de seg ned sammen med 350 andre familier på et ca 10 mål stort område som har fått navnet Kerishnappa Garden. Ulovlig. Tomta eies av et stort industriselskap som helst ikke vil ha dem der, men hvor skulle de ellers bo? På den lille tomta har de over 1500 innbyggerne slått opp sine telt og rønner og skapt seg et liv som etter forholdene synes å være akseptabelt. Ihvertfall var det mange blide barn vi møtte, jeg og Julie Skarland, når Concerned for Working Children, tok oss med på besøk i dag.

Manjula var vårt stolte vertskap. Som leder for den lokale avdelingen av Bhima Sangha (en fagforening for barnearbeidere). En flott og sjarnerende tenåring som umiddelbart fremsto som en lederskikkelse blant barn og unge. På slutten av omvisningsrunden tok hun oss med i den ganske nybygde skolestua. Hele 20000 rupis (ca 3000 kr) hadde det kostet å sette opp murhuset som daglig underviste 15-20 barn.

Manjula var både barnearbeider og gikk på skole. Når hun ble voksen skulle hun bli dataingeniør. Det var ihvertfall hennes store drøm. Og jeg tror hun lykkes. Foreldrene hadde ikke råd til å betale utdannelsen hennes. Derfor måtte hun jobbe som hushjelp i et privat hjem. Og på den fritiden hun hadde sto hun altså i spissen for Bhima Sangha. På et lite jorde hadde de etablert et lekeareal for jentene. Andre utfordringer de slet med var tilgangen på vann. Og en av jentene kunne fortelle at et av barna på den skolen hun gikk hadde blitt kidnappet. Tiltak for å beskytte barn mot slike hendelser sto sentralt i arbeidet. Så Manjula møtte politikere og journalister for arbeide for sine saker. Og hun er ikke alene. Bhima Sagha har 13000 medlemmer. Manjulas bestevenninne heter Rajeshwari. Hun møtte jeg første gang for to år siden og et er åpenbart at Manjula har lært mye av henne. Hun, og de mange andre jentene i Bhima Sangha. For jeg legger merke til at de fleste som er tilstede er jenter og jeg spør om hvorfor det er slik. Kanskje har de større behov for den beskyttelse som Bhima Sangha representerer? Kanskje er guttene mindre interessert i slikt arbeid enn jentene? Kanskje liker jentene bedre å sette seg ned for å samtale om sine utfordringer og hvordan de kan løses.

Uansett – jeg er ganske sikker på at Manjula har kraften som skal til for å lykkes i sine drømmer. Og jeg skulle gjerne møtt henne den dagen hun er ferdig utdannet dataingeniør.

Advertisements

11/05/2011 - Posted by | barnearbeid mm, India, kultur, Utenrikspolitikk | , , , , , ,

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: