1.mai – maktelitens kampdag

Gjennom mer enn hundre år har 1.mai vært arbeiderbevegelsens felles internasjonale demonstrasjonsdag. Når dagen ble innført i 1889 hadde ennå ikke norske arbeidere fått stemmerett. De demokratiske og sosiale rettigheter var svake og berettigelsen av 1.mai demonstrasjoner stor. Men trenger vi første mai i dag?

I Nettavisen i dag tar Sør-Trøndelag Unge Høyres leder Iris Aunvik til orde for at 1.mai bør avskaffes som nasjonal fridag.:

«- Offisielle helligdager skal representere nasjonalt samhold. Det er rart at en politisk gruppering i Norge har en offisiell helligdag, mens dagen som frigjorde landet fra tyranni og okkupasjon blir en normal arbeidsdag, sier Aunvik – vel vitende om at begge dagene i år faller på en søndag.»

Iris Aunvik har rett i at venstresiden med Arbeiderpartiet i dag har monopolisert 1.mai til å bli en dag hvor de hyller seg selv og går til angrep på sine politiske motstandere. Og i praksis har Høyresidens partier små muligheter til å markere seg.

1.mai har likevel en historisk funksjon. Arbeiderbevegelsens kamp for stemmerett, gode arbeidsbetingelser og mot undertrykking har vært viktig for det samfunnet vi har i dag. Samtidig er det slik at partiene på venstresiden på ingen måte har vært alene om å bidra til fremgangen. Den første arbeider på Stortinget representerte Høyre og folketrygden ble i 1967 gjennomført av en borgerlig regjering. Uansett er det all mulig grunn til å feire denne historien.

Problemet er at det idag er venstresidens partier som sitter ved makten. Det er tilfellet både i Trondheim, Sør-Trøndelag og Norge. Dermed blir 1.mai en dag hvor man kjemper for det bestående. Årets hovedtalere er blant annet Jens Stoltenberg, Raymond Johansen, Helga Pedersen, Jonas Gahr Støre, Anne-Grete Strøm-Erichsen, Sigbjørn Johnsen Raufoss, Anniken Huitfeldt Asker, Trond Giske, Rigmor Aasrud, Hanne Bjurstrøm, Grete Faremo, Lisbeth Berg-Hansen, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Knut Storberget og Martin Kolberg. Ikke akkurat noen representanter for de de svake og undertrykte.

I bystyret i Trondheim har vi ofte sett at det er Høyre som sammen med de andre borgerlige partiene og partiet Rødt som står på barrikadene for barnevernsbarn, rusmisbrukere og psykisk utviklingshemmede. Det har jeg tidligere blogget om under overskriften «En god by for alle – ikke bare for folk flest». men i dag er det altså partiene som kutter i barnevernet, sier nei til et krafttak for psykisk utviklingshemmede og som fjernet nattbemanningen ved Bakklandet Botiltak (Et tilbud for tidligere rusmisbrukere som vil ut av rusen) som feirer seg selv. Dermed har 1.mai blitt maktelitens kampdag.

Om en ukes tid skal jeg reise på min årlige reise til India. Da håper jeg igjen å få møte Rajeshwari, som har vært leder for Bhima Sangha, en fagforening for barnearbeidere. Rajeshwari og mine mange andre venner i organisasjonen Concerned for Working Children er klare på at det ikke er opp til oss å si at barn ikke skal arbeide. Å arbeide er en del av det å vokse opp og sålenge man ikke har noen annen måte å overleve på blir det helt feil å drive boikott av barnearbeid slik LO i Norge kjemper for. Det betyr ikke at vi skal aksedptere all slags barnearbeid. Det må kombineres med skole, farlig arbeid aksepteres ikke og det må tilpasses det enkelte barn. Det viktigste er at barna selv får innflytelse over livet sitt.

Men Arbeiderbevegelsen i Norge er ikke så opptatt av hva barnearbeiderne selv mener om barnearbeid. LO i Norge mener det vet bedre selv enn barna i India hva som er bra for dem. At de dermed også bryter paragraf 12 i FN’s barnekonvensjon:
«Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt.»

Den dagen Arbeiderbevegelsen tar opp kampen for barnearbeiderne på barnearbeidernes egne premisser skal jeg også gå i 1.mai tog.