Mi Van – en tøff og overvåket dame

I begynnelsen av oktober fikk jeg en melding på Facebook fra norsk-vietnameseren Mi Van. her skrev hun blant annet følgende:

«Årsaken til at jeg tar kontakt med deg er at jeg har vært i møte med UD. De sa at det er svært stor sannsynlighet at jeg blir arrestert.»

Mi Van skulle nemlig reise til sitt hjemland, Vietnam, for å overrekke 100 rullestoler til fattige og uføre vietnamesere. Hvorfor skulle det være grunn til å arrestere henne?

For å forklare bakgrunnen vil jeg gå tilbake til forrige gang jeg skrev om Mi Van:

«For noen dager siden møtte jeg Mi Van Løvstrøm i Oslo. En ung norskvietnamesisk kvinne med mange jern i ilden. Hun etablerte og er styreleder for Norsk Vietnamesisk Senter. Hun jobber som make-up artist og driver egen næringsvirksomhet. I tillegg er hun engasjert i filmproduksjon og arrangerer missekonkurranse for norsk vietnamesiske jenter.

Og så er hun overvåkingsobjekt. Og ikke bare hun. Mi Van kunne fortelle meg at deltagerne i missekonkurransen også får henvendelser pr e-post og telefon som skremmer dem. Ingen er i tvil om at det er vietnamesiske myndigheter som står bak. Mi Van og Norsk Vitnamesisk senter har nemlig engasjert seg i kampen for menneskerettighetene i Vietnam. Det gjør man ikke ustraffet.»

Når TV2 for en tid siden avslørte at den amrikanske ambassaden hadde ansatt tidligere norske politimenn til å overvåke norske statsborgere skapte det berettiget oppsikt. Men det er ikke noe nytt at fremmede stater overvåker nordmenn. Mi Van er en av mange som opplever det. Forskjellen mellom amerikanernes overvåking og Vietnams overvåking av norske statsborgere er engasjementet fra enkelte norske politikere. Partiet Rødt har blitt sterkt opprørt over amerikanernes overvåking, mens det har vært vanskelig å spore noe tilsvarende engasjement når de tidligere kommunistvennene i Vietnam gjorde det samme…

Men tilbake til Mi Vans Vietnamreise. Hun bestemte seg for å reise til hjemlandet til tross for at hun risikerte å bli arrestert. På Facebook skrev hun nylig om hva som skjedde når hun overleverte rullestolene i en liten by utenfor Hanoi:

«Vi var allerede seint ute til avtalt sted. Folk satt der og ventet, som om de hadde ventet for evighet. Jeg var utslitt etter den lange reisen, men smilene deres gav meg styrken tilbake. En mann på 30 åren. Han hadde aldri satt på en rullestol før. Han var så glad og strålte av lykke da han først satt på stolen. En av mine medarbeider trillet han rundt og han lo og smilet som et barn. Faren hans sa at muligens dette ville gi han mot til å møte sin hemmelig beundrer, den nabo jenta, som han aldri turde å komme seg nær.»

Videre skriver hun:

«Jeg var så glad at jeg tok den risikoen. Jeg kunne ikke tro at det lille vi bidro kunne skape mange muligheter for andre. Jeg smilet meg hele veien til neste stopp, selv om vi hadde en lang reise foran oss.»

Vi trenger mennesker som Mi Van, som er villig til å kjempe for det som er riktig og viktig. Nå er hun også spurt av nominasjonskomiteen i Oslo Høyre om hun er villig til å stille til valg til Oslo bystyre ved neste års kommunevalg. Det har hun sagt ja til. Jeg håper Oslos innbyggere sier ja til denne muligheten. Det har Oslo fortjent!