Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Når barn blir business


De 15 jentene fra 14 år og oppover hadde reist den lange veien fra landsbyen sin i nabostaten Andra Pradesh for å jobbe på en konfeksjonsfabrikk i Bangalore. Når de ankom jernbanestasjonen i Bangalore ble de møtt av politiet som (feilaktig) hadde blitt tipset om at de var offer for trafficking. På politistasjonen ble de forhørt og fotografert før politiet tilkalte en frivillig organisasjon som påtok seg å ta seg av barna. Denne organisasjonen tok med seg barna (hvorav mange var over 18 år) til sitt eget senter, forhørte dem på nytt og tilkalte media.

En rekke TV-kanaler, aviser og andre trykte media dukket opp og ble briefet om ”redningsoperasjonen”. Historien om hvordan barna ble reddet fra prostitusjon dukket ikke bare opp i alle lokale Bangalore media, men også i mange media i jentenes hjemstat. Dette førte til mange rykter i jentenes landsbyer og stor bekymring blant deres familier. Jentenes egen versjon av hva som hadde skjedd var naturligvis ikke interessant for media og ettersom den eneste mobiltelefonen jentenene disponerte var fratatt dem fikk de ingen mulighet til å informere sin familie om hva som hadde skjedd.
En sak er at jentene ble behandlet på en uakseptabel måte av myndigheter og denne frivillige organisasjonen som påberopte seg å gjøre dette av hensyn til barna. Dette kommer jeg tilbake til. Vel så interessant er det å se på hvordan barn blir brukt for å fremme interessene til voksnes organisasjoner.

Kavita og Ganaptit i Concerned for Working Children (CWC) forteller at dette har vært en trend i 3-4 år nå. Mange organisasjoner mener nok at de gjør dette av hensyn til barna. Men når de tilkaller media for å få oppmerksomhet er det grunn til å tro at dette gjøres for å gjøre det lettere å samle inn penger til drift av organisasjonen, mens barna blir tatt bilde av som en del av registreringen og rapporteringen. Det påstås til og med at enkelte organisasjoner opererer med kvoter for hvor mange de skal ”redde”, og da kan de dokumentere at målene er nådd gjennom fotos og forhør. Noen av disse organisasjonene sier rett ut at de gjerne lyver til barna når de henter dem inn for å unngå motstand. Dette gjør de bevisst fordi de mener det er til det beste for barna, men hvor er barnas rettigheter opp i dette.

Men det finnes verre eksempler. I Nord-øst India er leveforholdene ekstremt vanskelige hvor mange sliter for å overleve og hvor vold og manglende sikkerhet setter liv og helse i fare. Denne situasjonen benytter noen til å overtale foreldrene til å gi fra seg barna til en ”organisasjon” som lover å ta seg av dem bedre enn det foreldrene kan greie. Så fraktes barna ned til det rikere Sør-India hvor de settes i arbeid, til tigging og prostitusjon. Uten noen som helst kontakt med foreldrene med lite mat, overnatting på gata under en presenning blir barna gitt få muligheter til å endre sin situasjon. I de fleste tilfeller blir denne aktiviteten derfor ikke oppdaget. I ett tilfelle var det imidlertid en journalist som så en gruppe nord-indiske barn og lurte på hva de hadde i Sør-India å gjøre. Han fulgte etter dem og fant ca 50 barn samlet tett i tett under en presenning.

De 15 jentene som ble ”reddet” av den frivillige organisasjonen i Bangalore ble reddet mot sin vilje. De var alle gamle nok til lovlig arbeid, de hadde fått arbeid ved en fabrikk i Bangalore under ordnede forhold og akseptabel lønn. Etter kort tid ble det dokumentert at dette var tilfelle, men ble likevel ikke sluppet fri. Jentene over og under 18 år ble holdt atskilt fra hverandre og ble fratatt muligheten for å kommunisere med familiene sine og de ble behandlet på en uakseptabel måte av media. Heldigvis så CWC mediaomtalen av saken og tok umiddelbart affære. De kontaktet barna, fikk etter hvert opparbeidet tillit hos barna, hjalp til med å varsle familiene og informerte barna om deres rettigheter. Barna slapp etter hvert fri, men valgte å dra hjem til landsbyene sine fremfor å begynne i jobb etter den frustrerende opplevelsen.

Den frivillige organisasjonen benekter nå at de varslet media om saken, selv om barna uavhengig av hverandre har fortalt at dette skjedde. CWC har derfor tatt ut stevning mot media for deres behandling av barna. Media vil sannsynligvis fortelle i retten at de ble varslet av den frivillige organisasjonen, og da får CWC rettslig grunnlag for å ta ut stevning også mot dem. Kavita og Ganaptit innrømmer at det er frustrerende at det skal være nødvendig å bruke tid og penger på å slåss i retten mot organisasjoner som selv påberoper seg å kjempe for barnas interesser. Men de mener det må statueres et eksempel for å stoppe både media og organisasjoner i å opptre på denne måten i fremtiden. Etter at denne saken fikk oppmerksomhet har de også fått mange støtte-erklæringer fra andre barne-arbeider organisasjoner rundt omkring i India. De opplever alle det samme.

Advertisements

31/03/2010 - Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , , , ,

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: