Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Pavitras avbrutte Norges-reise – om hvor vanskelig det er å skaffe seg nødvendige papirer i India

15 år gamle Pavitra skulle sammen med en jevnaldrende gutt på Norges-besøk i fjor høst. Hun var invitert av Namibia-foreningen og utviklingsorganisasjonen Forut. I tillegg hadde jeg fått muligheten til å legge opp et program for dem med besøk blant annet på Stavset skole i Trondheim, møte med Ungdommens Bystyre og mye mer. Kort tid før reisen skulle gå av stabelen måtte reisen avlyses på grunn av manglende pass og visum. De to ungdommene hadde for lengst tatt farvel med landsbyene sine. Det var en stor begivenhet for landsbyen at en av deres unge skulle reise til et land langt mot nord og det var arrangert avskjedsfest. De siste ukene før planlagt avreise hadde de oppholdt seg hos CWC i Bangalore for å gjøre sine forberedelser. Når det til slutt ble klart at Norges-besøket måtte avlyses var det forferdelig trist for Pavitra.

Mens vi i Norge er vant med at vi blir ført inn i folkeregistret straks vi er født (eller har flyttet inn i landet) og får tildelt fødsels- og personnummer som følger oss hele livet og benyttes i mange sammenhenger, er det langt fra like enkelt i India, i hvert fall for den marginaliserte del av befolkningen.

For det første finnes det ikke noe nasjonalt samordnet register som omfatter alle. Blir du født på et sykehus blir du registrert der, men en fødsel kan være risikofylt og ofte skjer det at sykehus ikke vil ta imot fattige til fødsel fordi de kan gjøres ansvarlig for komplikasjoner og eventuell død. Dermed blir ikke alle registrert.

Når du kommer i skolepliktig alder har du en ny mulighet for å bli registrert, men ikke alle begynner på skolen og slurv fører dessuten ofte til feil. Det er for eksempel slik at du skal begynne på skolen når du er 5 år og 10 måneder gammel. Hvis den som fører registeret ikke vet fødselsdatoen din blir du ofte registrert som 5 år og 10 måneder gammel selv om du kanskje er ett år eller to eldre.

Så har vi dette med innvandrere og andre innflyttere. I delstaten Tamil Nadu i Sør-India er det anslått at det bor ca 5 millioner tamiler fra Sri Lanka som ikke er registrert. Andre steder kan det være migranter fra landsbygda som har flyttet fra sine landsbyer til større og mindre byer for å skaffe seg arbeid etter at tørke i landbruket har redusert mulighetene der de bor. Til å begynne med slår de seg ned der de finner et ledig område. Kanskje betaler de leie til den som eier området hvor de setter opp sine skur og telt av bølgeblikk, presenninger og annet materiale de finner. Neste oppgave blir å skaffe seg vann-kort slik at de får tilgang på vann uten å gå flere kilometer. Myndighetene er oftest tilbakeholdende med å gi dette fordi det i neste runde også fører til krav om rasjoneringskort (Et kort som gir rett til en viss mengde mat til subsidiert pris), og kanskje må man betale seg til slike fordeler. Men skal man bli bostedsregistrert må man ha fast bopel enten i egen bolig eller i leid bolig. In gen av delene er lett å få. Det første forutsetter at myndighetene tildeler en tomt eller et hus.På visse betingelser har fattige rett på bolig, men antallet som har rett til dette er langt større enn det antallet som er tilgjengelig.

Så skulle man tro at det ville være enkelt for den som leier bolig å dokumentere dette. Men utleiere vil vanligvis ikke utstede noen bekreftelse på leieforholdet fordi dette innebærer at myndighetene registrerer det og i neste omgang setter i verk husleieregulering – i praksis redusert husleie.

Politiet har også sitt ID-register, men de vil ikke uten videre tildele et slikt ID-nummer med tilhørende ID-bevis. Ettersom slike ID-bevis er etterspurte kan også korrupte politifolk kreve betaling før de utsteder det…

For Pavitras del skulle det kanskje ikke være så vanskelig, men hun måtte reise flere timer sammen med en ledsager fra CWC til landsbyen hvor hun hadde gått på skole for å hente nødvendige dokumenter for å søke om pass. Så viste det seg etter hvert at disse dokumentene ikke ble godkjent og hun måtte foreta den samme reisen på nytt for å skaffe kopi av fødselsdokumentene. Det hele tok så lang tid at når passet til slutt var på vei var det så kort tid igjen at hun ikke rakk å få visum til Norge før det var for sent. Jeg håper hun kan få muligheten til å gjennomføre besøket på et senere tidspunkt.

31/03/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

India – et demokrati?

India liker å kalle seg for verdens største demokrati, og sammenlignet med mange andre land er det nok riktig å bruke demokrati-betegnelsen om verdens nest mest folkerike land. Noen ganger kan man imidlertid stille spørsmål ved hvor demokratisk landet i virkeligheten er.

I Bangalore arrangerte man lokalvalg på søndag, tre og et halvt år etter det tidspunkt valget skulle vært avholdt. Hvor demokratisk er det? Kanskje er derfor ikke så vanskelig å forstå at folk i frustrasjon lar være å stemme. Ikke minst gjelder det middelklassen som føler at deres stemme ikke er viktig. Ikke trenger de sosialhjelp som de fattige og ikke trenger de politikernes godvilje for å få kontrakter fra myndighetene. Derfor stemte bare 44 % av de ca 6,6 millioner stemmeberettigede.

I tillegg er det slettes ikke alle som har lyktes i å skaffe seg velger-bevis. Det gjelder først og fremst fattige tilflyttere. Dette skriver jeg om i en egen blogg om vanskelighetene ved og viktigheten av å bli registrert hos myndighetene.

Delstatsregjeringen i Karnataka, som har utgått fra det nasjonalistiske og religiøst pregede BJP-partiet, liker ikke at lokale politikere skal ha særlig innflytelse (hvis noen mener at den norske rødgrønne regjeringen er inne på en lignende linje har de kanskje t poeng…). De skylder på at de lokale politikerne er lite effektive, men kanskje er det nærheten til velgerne og dermed lokale politikeres vilje til å lytte til disse som delstatspolitikerne ikke liker.

I hvert fall skulle det vært lokalvalg i Karnatakas 5600 primærkommuner (Panchayat) i januar. Dette utsatte man til februar og skyldte på at det nasjonale budsjettet måtte på plass først (valgmedarbeiderne skal jo lønnes). Så utsatte man det til mars fordi delstatsbudsjettet måtte vedtas først. Og slik fortsetter man. I mellomtiden har delstatsregjeringen benyttet en nødparagraf i loven til å utnevne lokale byråkrater til å styre. Dette er en paragraf som ble vedtatt for å ha en midlertidig løsning i tilfelle flom eller andre forhold gjorde vanskelig å avvikle valget i enkelte kommuner på en forsvarlig måte. Loven hadde naturligvis ikke til hensikt å brukes for en langvarig utsettelse av valg i alle kommunene. Hvor demokratisk er dette?

CWC har sammen med andre organisasjoner stevnet regjeringen for høyesterett for å sikre en snarlig avvikling av valgene. Dette har skapt hektisk aktivitet på kontorene til CWC og stor oppmerksomhet. I morgen er det innkalt til en større pressekonferanse i forbindelse med stevningen. Selv om det hele vil foregå på det lokale språket kannada vil det bli spennende å være tilstede under pressekonferansen. Det er god grunn til å tro at Høyesterett vil gi ”protestantene” medhold. Så kanskje er India demokratisk likevel?

31/03/2010 Posted by | India, Utenrikspolitikk | , , , , | Legg igjen en kommentar

Når barn blir business

De 15 jentene fra 14 år og oppover hadde reist den lange veien fra landsbyen sin i nabostaten Andra Pradesh for å jobbe på en konfeksjonsfabrikk i Bangalore. Når de ankom jernbanestasjonen i Bangalore ble de møtt av politiet som (feilaktig) hadde blitt tipset om at de var offer for trafficking. På politistasjonen ble de forhørt og fotografert før politiet tilkalte en frivillig organisasjon som påtok seg å ta seg av barna. Denne organisasjonen tok med seg barna (hvorav mange var over 18 år) til sitt eget senter, forhørte dem på nytt og tilkalte media.

En rekke TV-kanaler, aviser og andre trykte media dukket opp og ble briefet om ”redningsoperasjonen”. Historien om hvordan barna ble reddet fra prostitusjon dukket ikke bare opp i alle lokale Bangalore media, men også i mange media i jentenes hjemstat. Dette førte til mange rykter i jentenes landsbyer og stor bekymring blant deres familier. Jentenes egen versjon av hva som hadde skjedd var naturligvis ikke interessant for media og ettersom den eneste mobiltelefonen jentenene disponerte var fratatt dem fikk de ingen mulighet til å informere sin familie om hva som hadde skjedd.
En sak er at jentene ble behandlet på en uakseptabel måte av myndigheter og denne frivillige organisasjonen som påberopte seg å gjøre dette av hensyn til barna. Dette kommer jeg tilbake til. Vel så interessant er det å se på hvordan barn blir brukt for å fremme interessene til voksnes organisasjoner.

Kavita og Ganaptit i Concerned for Working Children (CWC) forteller at dette har vært en trend i 3-4 år nå. Mange organisasjoner mener nok at de gjør dette av hensyn til barna. Men når de tilkaller media for å få oppmerksomhet er det grunn til å tro at dette gjøres for å gjøre det lettere å samle inn penger til drift av organisasjonen, mens barna blir tatt bilde av som en del av registreringen og rapporteringen. Det påstås til og med at enkelte organisasjoner opererer med kvoter for hvor mange de skal ”redde”, og da kan de dokumentere at målene er nådd gjennom fotos og forhør. Noen av disse organisasjonene sier rett ut at de gjerne lyver til barna når de henter dem inn for å unngå motstand. Dette gjør de bevisst fordi de mener det er til det beste for barna, men hvor er barnas rettigheter opp i dette.

Men det finnes verre eksempler. I Nord-øst India er leveforholdene ekstremt vanskelige hvor mange sliter for å overleve og hvor vold og manglende sikkerhet setter liv og helse i fare. Denne situasjonen benytter noen til å overtale foreldrene til å gi fra seg barna til en ”organisasjon” som lover å ta seg av dem bedre enn det foreldrene kan greie. Så fraktes barna ned til det rikere Sør-India hvor de settes i arbeid, til tigging og prostitusjon. Uten noen som helst kontakt med foreldrene med lite mat, overnatting på gata under en presenning blir barna gitt få muligheter til å endre sin situasjon. I de fleste tilfeller blir denne aktiviteten derfor ikke oppdaget. I ett tilfelle var det imidlertid en journalist som så en gruppe nord-indiske barn og lurte på hva de hadde i Sør-India å gjøre. Han fulgte etter dem og fant ca 50 barn samlet tett i tett under en presenning.

De 15 jentene som ble ”reddet” av den frivillige organisasjonen i Bangalore ble reddet mot sin vilje. De var alle gamle nok til lovlig arbeid, de hadde fått arbeid ved en fabrikk i Bangalore under ordnede forhold og akseptabel lønn. Etter kort tid ble det dokumentert at dette var tilfelle, men ble likevel ikke sluppet fri. Jentene over og under 18 år ble holdt atskilt fra hverandre og ble fratatt muligheten for å kommunisere med familiene sine og de ble behandlet på en uakseptabel måte av media. Heldigvis så CWC mediaomtalen av saken og tok umiddelbart affære. De kontaktet barna, fikk etter hvert opparbeidet tillit hos barna, hjalp til med å varsle familiene og informerte barna om deres rettigheter. Barna slapp etter hvert fri, men valgte å dra hjem til landsbyene sine fremfor å begynne i jobb etter den frustrerende opplevelsen.

Den frivillige organisasjonen benekter nå at de varslet media om saken, selv om barna uavhengig av hverandre har fortalt at dette skjedde. CWC har derfor tatt ut stevning mot media for deres behandling av barna. Media vil sannsynligvis fortelle i retten at de ble varslet av den frivillige organisasjonen, og da får CWC rettslig grunnlag for å ta ut stevning også mot dem. Kavita og Ganaptit innrømmer at det er frustrerende at det skal være nødvendig å bruke tid og penger på å slåss i retten mot organisasjoner som selv påberoper seg å kjempe for barnas interesser. Men de mener det må statueres et eksempel for å stoppe både media og organisasjoner i å opptre på denne måten i fremtiden. Etter at denne saken fikk oppmerksomhet har de også fått mange støtte-erklæringer fra andre barne-arbeider organisasjoner rundt omkring i India. De opplever alle det samme.

31/03/2010 Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , , , , | Legg igjen en kommentar