Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Sangerfolket fra Andrah Pradesh


Tonen mellom Ganaptit og lederen for dette sangerfolket nordfra virket amper der jeg og Steve satt sammen med bortimot 50 barn og voksne i skuret med blikktak og en slags bladmatter som vegger. Kanskje skyldes det at han hadde drukket alkohol, eller kanskje skyldes det den fortvilte situasjonen hans folk levde i.
De voksne mennene hadde ingen fagutdannelse. De var kun sangere og musikere, og slik hadde det vært i flere generasjoner. For fire generasjoner siden hadde de flyttet til de nordlige områdene i delstaten Karnataka. De gikk gjerne fra hus til hus og opptrådte med sang og musikk. Stort sett var folk glade for dette. De priset gudene og sang på mange språk: Hindi, maratha, telugu og kannada. Så fikk de gjerne mat eller gaver som betaling for opptredenen.
Tidene ble vanskeligere på grunn av tørke og dårligere avlinger. Det blr mindre mat og få og de søkte sørover i håp om å finne et bedre liv. For 30 år siden havnet de i den ganske velstående tempelbyen Udupi, fire mil sør for Kundapur. Men det var ikke lett å finne et sted å bo. Først prøvde de seg på privat område, men fikk ikke lov å bli. Hvis de kunne finne seg et område eid av regjeringen ville det kanskje bli lettere. Kanskje kunne de få en fast plass, hus, vann og mat? Men hvordan kunne de finne regjeringsland. Området langs hovedveien ble svaret og her har de bodd de siste 15 årene i sine skrøpelige filletelt. Over en strekning på 110 kilometer har CWC kalkulert at det til sammen bor 40.000 migranter langs veien. Dette er mennesker som oftest ikke er formelt registrert som bosatte i kommunen og som sådan verken har stemmerett lokalt eller rett på hjelp til mat og vann.
CWC står sterkt i dette området med gode politiske kontakter. Selv om det er vanskelig har de ofte funnet løsninger. Også sangerfolket har tillit til folkene fra CWC. Derfor vil de gjerne vise oss eksempler på sin sang og musikk. De finner frem et instrument som ligner på et slags trekkspill og et par trommer. Jeg og Steve blir tilbudt å sitte på et par stoler, men vi velger å sette oss på gulvet med beina i kors slik alle de andre gjør, og slik det er vanlig her, i hvert fall blant fattige og blant barn.
Det har ikke vært så enkelte de siste årene. De får ikke den respekten for musikken sin som de fortjener mener de og myndighetene begynte å raide dem for to år siden fordi de ble betraktet som tiggere, og tigging er ulovlig.
Når det kommer besøk er det ofte for å gi dem noe, penger, mat eller politiske løfter. Men Ganaptit forteller hvem vi er. Steve, læreren og Kjetil, taxisjåføren, bystyrepolitikeren og frilansjournalisten, er kommet dit for å lytte til dem og lære. Dette synes de er bra og de applauderer spontant.
CWC jobber tett med migrantsamfunn både i Kundapurområdet og i Bangalore. Dette er et voksende problem. Stadig flere flytter fra den fattige landsbygda og til mer velstående vekstområdene. Indiske myndigheter har ansvar for å hjelpe de fattigste med hus og livsopphold, men migrantene faller mellom to stoler. Myndighetene der de flytter til vil ikke ta ansvar for dem og skyver problemet foran seg. Og ettersom de ikke er velgere har de heller ikke noe pressmiddel. For sangerfolket er det ekstra vanskelig ettersom de ikke ønsker å være annet enn sangere og musikere. For CWC dreier det seg derfor om å finne en kreativ løsning som både migrantene og myndighetene kan akseptere.

Advertisements

29/03/2010 - Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , ,

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: