Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Namma Nalanda


Namma Nalanda, den fremtidige mønsterskolen som har fått sitt navn etter en sagnomsust indisk utdanningsinstitusjon fra langt tilbake i historien, er kanskje den viktigste årsaken til at jeg og Steve besøker CWC denne gangen. En bedre indisk skole, som tar opp i seg langt mer enn de tradisjonelle teoretiske fagene, er nøkkelen til å redusere antall elever som dropper ut fra skolen og blir barnearbeidere.
Fra før driver Concerned for Working Children (CWC) Namma Bhoomi, en internatskole med ca 100 elever. Her prøver de ut undervisningsmetoder de har utviklet over 20 år. Mye har de lånt fra Montessoriskolene i form av undervisningsmateriell som gjør det lettere for elevene å forstå grunnleggende matematikk, lesing og skriving. Men de er også opptatt at utdanning er langt mer enn teoretisk utdanning. Elevene må lære et yrke, de må lære deltagelse i demokratiske prosesser, kultur og de må lære seg å beherske dagliglivets utfordringer. Namma Bhoomi brukes ikke minst som et redskap for å hjelpe barn fra vanskelige forhold. Kanskje er det skilsmisse mellom foreldrene eller far er død.
Problemet for Namma Bhoomi er imidlertid at utdanningen ikke er godkjent av indiske myndigheter. Namma Nalanda tar sikte på å bli en mønsterskole som er tilpasset kravene fra indiske myndigheter men som samtidig tar vi bruk de undervisningsmetodene som Namma Bhoomi har lyktes så godt med. Skolen skal få plass til 3-400 elever og i tillegg bygger de en kongresshall med plass til 600 mennesker. Dette skal nemlig ikke bare være en skole, men også et sted hvor andre lærere kan komme og lære og å delta i utveksling av ideer og kunnskap. I indisk sammenheng vil skolen nesten kunne representere en revolusjon som kan få stor innflytelse på den videre utviklingen.
Til tross for gode ideer og ressurssterke medarbeidere greier ikke CWC dette alene. De ønsker hjelp til å utvikle skolen og undervisningsmateriellet og de trenger finansiell bistand. Ikke bare skal de bygge klasserom og andre fasiliteter. Skolen skal også drives, lønninger skal betales og utstyr anskaffes. Dette koster penger, selv om det meste er langt billigere i India enn i Norge.
Rektor Eva Elisabeth Belboe på Stavset skole i Trondheim sa tidlig at dette ønsket hun at skolen skulle være en del av, ikke for å være snill, men fordi hun mente at elevene på Stavset ville ha stor nytte av å lære av hvordan indiske elever lærer og lever. Derfor ble læreren Steve Hansen med meg til India. Så gjenstår det naturligvis å se om det han ser og opplever og lærer her står i samsvar med forventningene. Lar det seg gjøre å finne en form på samarbeidet som gjør det verdt å etablere et langsiktig samarbeid? Jeg tror det. Men dette samarbeidet kan utvikles videre. I 2011 har NTNU valgt India som landtema og Trondheim kommune har med overveldende flertall i bystyret valgt å delta i dette samarbeidet. Mange Trondheimsskoler kan ha stor nytte av å knytte seg til denne linken mellom India og Norge.

Advertisements

29/03/2010 - Posted by | barnearbeid mm, India, Utenrikspolitikk | , , , ,

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: