Kjetils Blå Bølger

Make waves – Don’t float through life!

Den Stoltenbergske syke


Finanskrisen er på mange måter en bløff. Ikke det at vi ikke har hatt en krise i det nasjonale og internasjonale finanssystemet, men under dekke av finanskrisen har vi hatt alvorligere problemer. Regjeringen har tatt tak i finanskrisen, men samtidig latt være å gjøre noe med de viktigste problemene: konjunkturnedgangen og den nye økonomiske verdensorden. Dermed er det grunn til å frykte at Norge kan få «Den Stoltenbergske syke».

Først til finanskrisen:

Finanskrisen er først og fremst knyttet til problemer i finansnæringen. Amerikanske og andre banker har ekspandert og lånt ut penger til alt for mange som ikke har kunnet gjøre opp for seg. Banker har gått over ende som dominobrikker og tilliten har forsvunnet. Dermed strammer alle til lånetilgangen samtidig og selv gode låntagere blir nektet kreditt. Dårlig regelverk og manglende internasjonalt samarbeid har forsterket problemene. Myndighetene i de fleste land har grepet inn, reddet banker og på forskjellig vis bidratt til å få finanssystemet til å fungere igjen.

Konjunkturnedgangen:

Før finanskrisen har verdensøkonomien nådd en konjunkturtopp og økonomien var på vei ned igjen. Etter en rekordlang oppgangsperiode i verdensøkopnomien med rekordhøye råvarepriser og stor økonomisk vekst har vi startet på en konjunkturnedgang. Etterspørselen etter råvarer synker, prisene går ned, bedriftene slutter å investere og sier opp ansatte for å unngå underskudd. Folk blir mer utrygg på jobben sin, begynner å spare mer og kjøpe mindre. Så er vi inne i en ond spiral. Denne nedgangen i ferdensøkonomien ville kommet uansett, men har blitt forsterket av finanskrisen.

Hva er så Stoltenbergregjeringens svar på disse problemene? Finanskrisen angripes med enb rekke tiltak som bedrer tilgangen på kreditt og som sikrer soliditeten i bankene. Tiltakene er fornuftige og har fått tverrpolitisk støtte.

I tillegg til dette vedtas flere tiltakspakkern som har til hensikt å motvirke konjunkturnedgangen. Det er fornuftig. Problemet er at tiltakene i all hovedsakelig er rettet mot offentlig sektor. Det er de private bedriftene og deres ansatte som sliter, men det er offentlig sektor som styrkes. Dette får en dobbelt negativ virkning for det private næringslivet. For det første får de liten hjelp i form av for eksempel skattelettelser for å motstå nedgangstidene. Samtidig fører den store pengebruken i offentlig sektor til at kronekursen går opp og renta går opp. Dermed blir norske varer dyrere i utlandet.

Noen tall fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) til Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser dette. Fra tredje kvartal 2008 til tredje kvartal 2009 har totalt antall sysselsatte gått ned med 38000 i Norge. Men dette tallet er ujevnt fordelt. Industrien har tapt 18000 ansatte, varehandelen 20000 og bygg og anlegg 12000 ansatte. Samtidig er det 6000 flere ansatte i offentlig administrasjon og 8000 flere ansatte i helsevesenet.

Med dette bakteppet er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen ikke har vært villig til å sette inn tiltak som styrker næringslivets rammebetingelser og konkurranseevne.

Men finanskrisen og konjunkturnedgangen blekner i betydning i sammenligning med de langsiktige utfordringer Norge står overfor:

En ny verdensorden:

Verden er i dramatisk forandring. Jeg har tidligere skrevet om Thomas Friedman og hans bok «The Earth is Flat» basert på tanker fra hans besøk i Bangalore i India og Infosys.. De færreste i Norge har fått med seg at India har hatt en vellykket månelanding og har planer om Mars i fremtiden. Kina har hatt langt større oppmerksomhet. Men sin sterke øknomiske vekst og store befolkning har Asia med Kina og tildels India i førersetet fått en langt større betydning for verdensøkonomien enn tidligere.

Hovedkonklusjonen i Thomas Friedmans bok er at mange land som tidligere har vært betegnet som utviklingsland nå er i ferd med å bli reelle konkurrenter til oss i Vesten. For lengst har de overtatt store deler av markedet for masseproduserte produkter. Men selskaper som Infosys har også store fremganger innen IT- og konsulentbransjen. Siden selskapet ble etablert i 1981 har de økt til over hundretusen ansatte!

I en slik globalisert verden blir det krevende for Norge å opprettholde og sin velstand når oljealderen en gang tar slutt. Vi kan ikke konkurrere på lave lønninger. Vi kan ikke subsidiere oss bort fra dårlig konkurranseevne. Og vi kan ikke alle bli offentlig ansatte.

Skal vi beholde vår velstand må vi satse på kunnskap, forskning, god infrastruktur, jobbe smartere og bli mer effektive. Da holder det ikke med hvileskjær i forskningen. Da holder det ikke å levere middelmådige skoleresultater. Da holder det ikke å sultefore universiteter og høgskoler. Og da holder det ikke å ha dårligere veitilbud enn de fleste av våre konkurrenter. Mens Stoltenbergs regjering bruker rekordmange oljekroner får forskning og høyere utdanning lide. Hvordan skal det da gå når regjeringen neste år skal begynne å stramme inn?

I følge World Economic Forums Competetiveness Report er ikke kvaliteten på det norske utdanningssystemet så aller verst. Vi er nr 16, langt bak Singapore på første plass og også godt bak de andre nordiske landene. Innen matematikk og naturfag er vi imidlertid kun nr 59 i verden! India, Barbados og Trinidad og Tobago er blant landene som er LANGT foran oss… Nå er det slik at statistikker kan brukes til så mangt, for eksempel til å fortelle at Norge er verdens beste land å bo i, men likevel bør vi ta disse resultatene på alvor.

Lite tyder imidlertid på at regjeringen har skjønt alvoret. De har levert et statsbudsjett som gir litt til alle, men aller minst til det som er viktigst for vår fremtid: skole, utdanning og forskning. Hvorfor er det slik? Kanskje er det slik at Stoltenberg er feig og pinglete, slik Karita Bekkemellem skriver i sin bok. Har han ikke kraft nok til å prioritere det som er viktigst? Eller er det slik at han ikke forstår hvor alvorlig det er for Norge og bare utsetter problemet? Eller er det kanskje ikke kultur og tradisjon i Arbeiderpartiet for å satse på utdanning og forskning? Uansett kan konsekvensene av ikke å ta disse utfordringene på alvor store.

Jeg kaller det den Stoltenbergske syke.

Advertisements

29/10/2009 - Posted by | India, Nasjonal politikk, Utenrikspolitikk | , , , , , , , , ,

Ingen kommentarer så langt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: