For første gang besøker jeg Calcutta, kulturbyen i Vest Bengal ikke langt fra grensen mot Bangladesh. Her har jeg avtalt å besøke tre organisasjoner som arbeider med marginaliserte barn på forskjellige områder. En av dem består av en gruppe sosialarbeidere som jobber i “the red light district” med sexarbeidere og deres barn. Jeg kan vanskelig tenke meg noen som trenger og fortjener mer hjelp enn dem og ser for meg et besøk som gir sterke og varige inntrykk.

Til Bangalore og Kundapur har jeg med meg to representanter fra Stavset skole i Trondheim. Eva Lise og Mariann skal utvide forbindelsene som allerede er etablert mellom Stavset skole og CWC’s skoler i Kundapur. Namma Nalanda er en ny skole under oppbygging og målet er å skape en mønsterskole for India. Eva Lise og Mariann vil blant annet bidra med å utvikle nye læremidler.

Siden sist jeg var på besøk har Concerned for Working Children (CWC) også etablert et eget TV-program for barn som vi skal bli bedre kjent med.

CWC inspirerte meg også til å lansere forslaget om å arrangere en internasjonal konferanse om barns rett til å bli hørt i Trondheim i forbindelse med konstitusjonsjubileet i 2014. Bystyret i Trondheim vedtok enstemmig i fjor sommer å lansere denne ideen overfor Storting og regjering.

Oppe i alt dette skal jeg naturligvis også ha ferie, men en ferie hvor jeg kan lære noe nytt er den beste ferien jeg kan ha.

Følg meg på denne bloggen så vil du lese om hva jeg opplever og lærer i India!

Dette er det Schjerva uttaler til Dagens Næringsliv i dag:

“Jeg mener at staten bør ha styring med hvilke tiltak som og formål som skal tilgodeses med offentlige midler.”

Problemstillingen han kommenterer er hvorvidt bedrifter skal få fradrag for økonomisk støtte til humanitære organisasjoner. Og Schjerva mener altså at bedriftenes penger egentlig er statens penger basert på et resonnement om at hvis bedriften ikke hadde brukt disse pengene ville de ha økt overskuddet og skatt av overskuddet tilhører staten…

Bakgrunnen for saken i Dagens Næringsliv er at Skagenfondene i Stavanger har brukt 48 millioner kroner på sponsing av Leger uten grenser, SOS barnebyer og Kolibri Children at Risk Foundation siden 2006. Hadde de sponset Petter Northug og Marit Bjørgen ville de fått fradrag for disse kostnadene, men hvis det ikke har direkte reklameverdi får de ikke fradrag. Staten mener at en slik støtte til humanitære organisasjoner ikke har noen verdi for Skagenfondene.Dermed mister de fradraget.

En ting er at dette er en ganske antikvarisk hold til verdien av å sponse. Motivet for å sponse i dag er langt mer enn å oppnå reklameverdi. Man bruker prosjektet i å bygge lagånd og verdier internt i bedriften. Det kan være langt mer verdifullt enn reklameverdien. Et eksempel på dette er eiendomskongen Ivar Koteng som tok med seg sine ansatte for å bygge et hus for barn av AIDS-syke i Afrika.

Denne holdningen fra Arbeiderpartiet reiser mange spørsmål. Hvem skal bestemme hva som er gode formål og hvilke kriterier gjelder. En rekke aktører, blant annet Petter Stordalen, har varslet at de vil gi finansiell støtte til gjenoppbygging av Utøya. De fleste, og ikke minst Arbeiderpartiet, vil vel mene at dette er et godt formål, men det gir ingen direkte reklameverdi. Skal Stordalen kunne få skattefradrag for denne støtten?

Høyres Jan Tore Sanner er klar i sin støtte til humanitære tiltak:

“Politisk mener jeg at det er viktig å stimulere bedriftene til å ta mer samfunnsansvar. Da er skattefradrag til sponsing av frivillige organisasjoner et godt virkemiddel:”

Roger Scherva vil la staten styre:

“Begrensninger for fradragsretten er naturlig både ut fra slike overordnede hensyn og for å unngå at private aktører kan formidle store offentlige midler til sine private, ideelle preferanser.”

Det en bedrift tjener er altså i utgangspunktet statens penger ifølge Arbeiderpartiet.

Vi har flere eksempler på at Arbeiderpartiet ikke liker at private skal bestemme hva de vil bruke pengene sine til. Den såkalte gaveforskningsordningen ble opphevet i år av regjeringen. Ordningen innebar at private bidrag til forskning skulle suppleres med offentlige bevilgninger for å stimulere private til å gi gaver til forskning. Blant de som har bidratt er Kreftforeningen. Store innsamlede midler har blitt bevilget til kreftforskning og dess mer man samlet inn dess mer stilte staten opp med. En fin ordning skulle man tro, men ikke ifølge regjeringen.

Dette dreier seg om hvilket samfunn vi ønsker oss. Skal vi ha sentralisering av makten slik at staten bestemmer hva som fortjener støtte eller skal vi ha et samfunn med større mangfold hvor private givere stimuleres til å gi til gode formål?

Jeg har tro på mangfold. Den maktkonsentrasjon som oppstår når alt skal bestemmes av få mennesker er uheldig. En større privat og sivil sektor representerer en motvekt til denne maktkonsentrasjonen.

“Norwegians seem to live on coffee and red tape.” Australieren som ventet sammen med samboeren sin hadde møtt opp i halv åttetiden på morgenen hos Politiet i Trondheim sentrum. Selv om kontoret som behandler søknader om oppholds, arbeids- og bosettingstillatelse først åpner kl 0845 må man være tilstede før kl 8 for å være sikker på å komme frem til skranken før man stenger for dagen kl 1345.

Jeg har bestemt meg for å møte opp for å observere hvordan det offisielle Norge behandler våre utenlandske gjester. Rett etter nyttår er besøket langt mindre enn normalt. Når skranken åpner kl 0845 er det bare ca 30 stk i kø og etter en time er 10 av dem ferdige. Australieren greide seg altså med litt over to timers venting denne gang. Verre var det forrige gang: “Three hours at the police station, one hour at the tax office, and I gave up waiting for the buscard…”

Til vanlig er det visstnok smekkfullt i inngangspartiet til Politiet før de kommer og åpner kl 8 og ikke sjelden slutter de å gi ut kølapper lenge før alle har fått. Så må de møte opp en annen dag, enda litt tidligere, for å være sikker på å få snakket med noen i utlendingsavsnittet.

Uten personnummer er det ikke mye du kan gjøre i Norge. Og som utenlandsk arbeidstager i Norge er det viktig at man slipper å vente for lenge på personnummeret. Uten dette nummeret kan du for eksempel ikke åpne bankkonto, heller ikke depositumkonto. Og uten depositumkonto får du ikke leid en leilighet. Personnummer trenger du også for å skaffe deg et mobilabonnement og til mye annet. Hver eneste dag du må vente skaper ekstra problemer.

Før du kan gå til folkeregisteret for å få personnummer må du få en sticker i passet ditt fra politiet. I Oslo tar det en dag. I Trondheim tar det en uke fordi politiet mangler ressurser. Så går du til folkeregisteret. Med dagens datateknologi burde det gå i en fei. Søkeren har jo allerede oppholdstillatelse i Norge så egentlig burde det være nok å fylle ut nødvendige informasjoner på en datamaskin og så la datamaskinen generere et nummer. Forutsatt at du kan vise frem nødvendig dokumentasjon fra politiet naturligvis.

Men så enkelt er det ikke. Du fyller først ut en søknad som folkeregisteret printer ut og sender til et kontor et annet sted i Norge og til slutt gir deg et personnummer etter 3 uker. Dvs 4 ukers ventetid inkludert ventetiden hos politiet. “They have two photos from before. Now they need another one.” Australieren er fortvilt over det norske byråkratiet. Hvorfor trenger politiet enda et foto når de allerede har to i databasen sin? Dette eksemplet illustrerer hvordan forskjellige norske systemer ikke holder sammen. Har du gitt informasjon og tatt bilder en gang burde det være nok selv om du søker på nytt eller besøker en ny etat. I Oslo, Stavanger og Kirkenes har politiet, folkeregisteret, skatteetaten og UDI etablert et felles servicekontor som koordinerer saksbehandlingen slik at du får hjelp mye raskere. Men ikke i Trondheim. Eller i Bergen.

I Bergen skal det være politidirektoratet som har konkludert med at behovet ikke er stort nok. I Trondheim er det de som sier at det er lokale politiet som ikke er flinke nok til å orientere seg godt nok. Uansett hvem det er må de sette seg sammen og finne en løsning. For behovet er der. Det har jeg sett med egne øyne i dag.

“It’s a tradeoff” sier australieren. Han forstår ikke hvorfor vi har dette håpløse byråkratiet, men han ble tilbudt enspennende jobb som var godt betalt i Trondheim. Og så trives han i byen.

Men er det slik vi ønsker det? På politistasjonen står det en gatebukk med omtrent følgende tekst: “Vis respekt – vent på tur.” For mange utlendinger er respekt viktig. Man forventer ikke at man skal få alt som man vil, men man forventer å bli behandlet med respekt. Det skal være mange som har forlatt politistasjonens utlendingsavsnitt med en sjokkartet opplevelse av dårlig behandling.
Idag var det ikke slik. De som tok imot de ventende smilte faktisk ved et par anledninger og opptrådte forøvrig korrekt.

I desember ble det kjent at en amerikansk forsker ved NTNU valgte å reise hjem fordi kona hans måtte vente et halvt år på oppholdstillatelse. Og ved den årlige fornyelsen måtte hun også vente et halvt år. I denne tiden kunne hun ikke reise ut av Norge, og gjøre jobben sin.

I en kommentar til denne saken kunne opplyse at et halvt års ventetid var normalt. Som om det er en tilfredsstillende forklaring. For et par år siden ble jeg invitert av en inder til å besøke en villmarksstasjon som familien hans eide. Her kunne vi sitte på terrassen og se ville dyr veite og besøke et vannhull. Jeg kjente ikke inderen fra før, men jeg kjente en venn av ham. Hvorfor gjorde han dette for oss? “Vi indere har et ordtak. Min gjest er min gud.”
For mange år siden brukte vi begrepet “gjestearbeider” om utenlandske arbeidstagere i Norge. Ikke nå lenger. Men kanskje burde vi begynne å behandle våre gjester slik som gjester bør behandles?

Å kjøre drosje er ingen lukrativ jobb. Vi lønnes på provisjon med 40-45 % av innkjørt beløp. Når det er mye å gjøre og takstene høye kan betalingen komme opp i 400 kroner timen i kortere perioder, men i andre perioder står bilene mye stille og da kan man oppleve timelønn på 50 kroner.

Utfordringen i drosjenæringen er å ha akkurat nok biler i trafikk på rette plass til rette tid. Dette styres tildels av sentralene ved kjørepåbud i enkelte perioder og regulering av antall reservebilersom er ute i trafikk. Men i stor grad er det den enkelte drosjeeier og den enkelte sjåfør som regulerer dette. Man har stor frihet til å kjøre når man vil, men i praksis kjører man naturligvis mest når det er mest penger å tjene. En god drosjesjåfør vil være på hugget og selv følge med når og og hvor behovet er størst. Man følger med på skjermen hvor det mangler biler og posisjonerer seg der, man lærer seg når det ankommer tog og båt og når det er fotballkamper, konserter og andre arrangementer og når de slutter slik at man kan være på plass når det er behov. Og så lærer man seg den vanlige rytmen i behovet for drosje: Flytaxi tidlig påp morgenen, skolekjøring litt senere, trafikk ut fra sentrum i ettermiddagsrushet, trafikk inn til sentrum på kvelden osv.

Så kommer det store spørsmålet: Vil man være like mye på hugget for å være der hvor behovet er når det oppstår hvis man ikke har noe å vinne på det? Jeg tror ikke det. Det ville føre til dårligere taxitilbud for kundene.

Naturligvis kan taxisentralene i betydelig grad bruke trafikkstatistikken til å styre trafikken, men det skjer også uventede ting. Når været skifter kan det endre taxibehovet og det er viktig å ha sjåfører som står på litt ekstra, kjører noen timer mer eller tar ut bilen tidligere fordi man ser at været tilsier økt trafikk.

Og så har vi et regnestykke som skal gå opp for den enkelte drosjeeier. Hvis han (det er stort sett en mann) ikke tjener på å ha drosjen ute i trafikk vil han la den stå. Med fastlønn på for eksempel 150 kroner pr time må bilen tjene inn ca 300 kr pr time for å forsvare å være i drift. Er man i tvil om lønnsomheten er det kanskje litt enklere å la den stå. Fleksibiliteten i drosjetilbudet forsvinner.

En kompliserende faktor er konkurransesituasjonen. I Trondheim og andre større byer har vi minst to taxisentraler. Og disse sentralene har naturligvis ikke lov til å samarbeide om å begrense tilbudet i perioder med lite trafikk. Gjør man det vil man bli straffet. Dette betyr at det ikke hjelper om den ene sentralen begrenser antall drosjer i trafikk, fordi den andre sentralen kan fylle på med flere biler. Dermed taper man markedsandel uten at man får opp innkjørt beløp pr bil.

Jeg tror at provisjonslønnssystemet har bidratt til å tiltrekke seg sjåfører som både har et konkurranseinstikt og sjåfører som er villige til å stå på litt ekstra for å serve kundene sine. I andre yrker klager man over å jobbe deltid og over å jobbe mer enn hver tredje helg. Skulle turnusen vært som i politiet eller i helsevesenet ville nok taxitilbudet vært dårlig tilpasset kundenes behov. Også i dag hender det rett som det er at kunder er misfornøyde med å vente lenge på bil. Skulle taxibransjen vært organisert som de fleste andre bransjer ville det vært mye verre.
Publikum kan være glade for at drosjesjåfører flest strekker seg litt lenger til tross for at yrket er lite lukrativt. Men kanskje er det andre yrker som skal lære litt av drosjebransjen og ikke motsatt?

Selv om jeg ønsker å beholde provisjonssystemet er det forhold som burde endres. I denne artikkelen sies det at drosjesjåfører kjører alt for lange vakter og at det kan gå ut over sikerheten. Selv kjører jeg gjerne 12 timer hver fredag og lørdag kveld/natt. Men det betyr jo ikke at man kjører 12 timer sammenhengende. Noen ganger kan man bli stående over en time uten tur og man har muligheten til å gå ut av bilen, strekke på beina, ta pause osv. Den enkelte har ansvar for å ikke kjøre når man ikke er opplagt. Det blir helt feil hvis man legger ansvaret for at man kjører for mye på provisjonsystemet. Dette er et personlig ansvar både for drosjeeier og sjåfør.

Jeg er ikke i tvil om at et fastlønnssystem ville kunne fungere for drosjeeiere og sjåfører. Det er bare å begrense antall biler i trafikk slik at man ikke kjører uten at man er sikker på at det gir lønnsomhet for begge parter. Men tilbudet til publikum vile bli dårligere. Fleksibiliteten ville bli svekket og langt oftere måtte man vente lengre på å få drosje. Drosjenæringen stiller opp og dekker behovet når noe annet svikter. Når bussen ikke går, når du mangler bil, når du er syk eller skadet, når du vil la bilen stå fordi veien er for glatt, når offentlige kommunikasjoner er i streik, når du vil ta deg en drink og ikke kan kjøre selv osv. Da er det godt å ha drosjene tilgjengelige. Og da er det godt at drosjene er fleksible og innstilt på en ekstra innsats.

Samfunnet og yrkeslivet forøvrig er ofte langt mindre fleksibelt. Det er ikke vårt behov for politiet som regulerer når de er på jobb, men politiets gunstige arbeidstidsordning. Offenltige kontorer er ofte ikke åpne når du trenger dem. Heltidsansatt sykepleiere vil ikke jobbe mer enn hver tredje helg og overlater jobben til vikarer og deltidsarbeidende. Dette ville vi aldri akseptert fra drosjene. Og det bør vi heller ikke akseptere.

“Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har nedsatt et barne- og ungdomspanel som skal være med å rekruttere det nye barneombudet. Panelet, som består av åtte medlemmer og to varamedlemmer møtes for første gang denne helgen for å starte arbeidet.”

for første gang blir barn og unge involvert i prosessen med å velge og ansette et nytt barnearbeid. Det burde være en selvfølge, men slik har det ikke vært.

Paragraf 12 av Redd Barnas kortversjon av FN’s barnekonvensjon lyder slik:

“Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt.”

Under mitt første besøk i India for tre år siden møtte jeg organisasjonen Concerned for Working Children (CWC), en organisasjon som arbeider for å ivareta barns interesser og deres medinnflytelse. Under et besøk i Norge hadde de møtt daværende barneombud. De var begeistrert for ordningen med barneombud, men de stilte spørsmål om hvorfor barneombudet skulle velges ut av voksne og ikke av barna som det er til for.

I mange kommuner i delstaten Karnataka, hvor CWC jobber, har man forlengst innført en ordning som man kaller “Childrens Friend”. Dette er en frivillig ordning og ikke et profesjonelt apparat med ansatte. Men formålet er det samme. Man skal ivareta barns interesser.

I India er det barna selv gjennom ungdommens kommunestyre (Makkala Panchayat) og barne- og ungdomsorganisasjoner i den enkelte kommune som velger barnas venn. De starter med å diskutere mulige kandidater og tar så kontakt med de som er mest interessant for å intervjue dem og spørre om de er villige. Tillit er svært viktig. Og de er også opptatt av å finne noen som har en viss standing og innflytelse i lokalmiljøet.

Nå kommer Norge etter. Skal et Barneombud ivareta barnas interesser må den som ansettes skape tillit blant barn og unge til at man kan tale barnas sak på barnas premisser. Og hvem er bedre til å vurdere hvem som gjør det enn barn og unge selv. Voksne kan gjerne påberope seg at de taler de unges sak, men risikoen er tilstede for at det egentlig er egne synspunkter og ikke barnas eget syn man ivaretar. Når voksne skal tale barnas sak har vi eksempler på at det egentlig er egne interesser man snakker på vegne av.

Slik avsluttes pressemeldingen:

“Deltakerne skal lære om barneombudets oppgaver, om barns rettigheter og om rekruttering, slik at de kan gjøre en god innsats i arbeidet med å finne den beste kandidaten til jobben som barneombud i Norge.
De vanlige kriteriene for en slik ansettelse er utgangspunktet og barnas vurdering av kandidatene vil være viktig.
Panelet skal også i neste runde være med på å vurdere hvordan kandidatene oppfyller kravene de har levert innspill til.”

Bravo Lysbakken!

Et kort sammendrag av bakgrunnen først for de som ikke kjenner den:

Blant flere norske forretningsfolk i brasilianske Natal ble han arrestert for noen år siden. Det som utløste arrestasjonen var en rapport fra norske Økokrim som indikerte at Arvid Birkeland ikke hadde norske midler. Dermed var konklusjonen at de pengene han overførte fra Norge til Brasil for hvitvaskede midler fra kriminell virksomhet. Rapporten ble av Økokrim oversatt til portugisisk. Men rapporten var ufullstendig. Etter press fra Arvid Birkeland ble en ny og fullstendig rapport utarbeidet. Den frikjente Arvid Birkeland fra hvistvaskingsbeskyldningene og ble oversendt brasilianske myndigheter, uten oversettelse.

“Det er brasilianske myndigheter som har plikt til å oversette dokumenter som skal benyttes i straffesaker i Brasil. Hvis Birkeland mener viktige dokumenter ikke er oversatt, må han rette sin henvendelse til domeren i Natal,” sier Geir Kavlie til Adresseavisen på julaften. Det har Kavlie naturligvis formelt rett i, men han gjør ikke det riktige ved å unndra seg ansvar i denne saken som tross alt ble startet av et dokument som han hadde oversendt til Brasil.

På spørsmål fra Adressa om hvorfor den første og feilaktige rapporten ble oversatt og ikke den andre og korrekte rapporten svarer Kavlie: “Det var for å fortgang i den koordinerte aksjonen mellom norsk politi. Nå er det dommeren som har saken, og da er politiet ute av bildet.” Det var altså viktig å få tatt Arvid Birkeland at man oversatte en feilaktig rapport som man ikke hadde ansvar for å oversette. Men når den korrekte informasjonen foreligger bruker man formalia som begrunnelse for å slippe å gjøre det riktige.

Forøvrig er det interessant å registrere at Økokrim under overlevering av den feilaktige rapporten tauet med seg norske media over til Brasil for å få mest mulig oppmerksomhet om sin innsats. Annerledes er situasjonen når media beguner å stille vanskelige spørsmål om politiets behandling av saken. Da er det ikke like lett å få Kavlie til å svare.

Aller mest sjokkerende er kanskje svaret på spørsmålet fra Adresseavisen om Økokrim i det hele tatt hadde tenkt å sende en fulstendig økonomisk rapport etter den “foreløbige” rapporten i 2007:

“Nei, vi sendte bare det vi ble bedt om av brasiliansk politi.”

Geir Kavlie har alstå formelt sitt på det tørre. Han har bare sendt den informasjonen som brasilianerne har bedt om. At en slik informasjon kunne være ufullstendig pg dermed failaktig ramme Arvid Birkeland vil han ikke ta noe ansvar for. Så igjen: Kavlie har kanskje rett, men han har ikke gjort det riktige.

Spørsmålet må stilles: Er det slik en offentlig tjenestemann, en som er ansatt for å tjene alle norske innbyggere, skal opptre?

Men til tross for Geir Kavlies manglende vilje til å gjøre det riktige kunne saken ha fått en løsning hvis tidligere justisminister Knut Storberget hadde vært villig til å ta tak i saken. Det var han ikke, og etterhvert har det sett ut som om denne saken har blitt en prestisjesak for regjeringen. Alle politikerne som har engasjert seg i saken, slik som Odd Einar Dørum, Erna Solberg, Linda Cathrine Hofstad Helleland, Kristian Dahlberg Hauge og flere har tilhørt opposisjonspartiene.

Inntil nå.

Varaordfører Knut Fagerbakke (SV) skal ha all ære og all takk for sitt engasjement. Hans brev til justisminister Faremo kan kanskje utløse et engasjement fra regjeringen som kan bidra tiol at Arvid Birkeland kan feire neste jul i visshet bom at marerittet er over. Faremo har som ny justisminister ingen prestisje i saken. Faremo kan gjøre det riktige.

Verre er det imidlertid i Troms Kraft. På samme måte som NTE er Troms Kraft eid av fylket. I tillegg er kommuner som Tromsø medeiere. Troms Kraft har i noen år hatt en tilsynelatende suksess med å selge kraft på en ukonvensjonell måte i det svenske markedet. Det viser seg at datterselskapet Kraft og Kultur har blåst opp regnskapstallene sine. Dette fører nå til en nedskriving av egenkapitalen i Troms Kraft med 1,4 milliard kroner, mer enn en halvering av den bokførte egenkapitalen. Eiere som Troms Fylke og Tromsø Kommune må derfor regne med å miste årlige utbyttebetalinger i størrelsesorden 120 millioner kroner i flere år fremover i følge Henning Sollid ved Handelshøgskolen i Tromsø. Kanskje må det i stedet puttes inn ny kapital.

Kraftselskapet Hafslund eies delvis av Oslo kommune. Hafslund var i sin tid en stor eier i solenergiselskapet REC. Børsverdien på REC steg og steg og med det også verdien av Oslo kommunes investering i Hafslund. Hafslund var smart nok til å trappe ned på sin investering i REC før det gikk riktig ille, men hvis bystyret hadde fyulgt rådet om å selge seg ut av Hafslund for noen år siden ville kommunen tjent milliarder.

Samtidig finnes det gode eksempler på veldrevne kommunalt eide kraftselskaper. De fleste av disse har holdt seg til kjernevirksomheten sin og unngått tap. Men disse eksemplene viser at heller ikke investeringer i kraftselskaper er garantert suksess. Og det viser at det kan være fornuftig for en kommune å spre investeringene sine slik at de ikke blir avhengige av avkastningen fra et kraftselskap.

I Trondheim gjentar Arbeiderpartiet gang på gang at Trondheim kommune har tapt mange milliarder kroner på å selge aksjene i Trondheim Energi. Dette blir uansett hypotetisk fordi regnestykket forutsetter at Arbeiderpartiet hadde solgt aksjene på et senere tidspunkt og innkassert en gevinst. Men regnestykket svikter på en annen måte også. Det forutsetter at Trondheim kommune som eier av Trondheim Energi ville drevet selskapet like godt og profesjonelt som Statkraft har gjort det de siste årene. Statkraft er Norges største og mest profesjonelle kraftprodusent. De har tilført kompetanse som har bedret driften og økt lønnsomheten. Og de har holdt seg til det de kan. Hva ville skjedd dersom et kommunalt eid Trondheim Energi hadde satset på samme måte som Troms Kraft i rødgrønne Tromsø har gjort? Til og med i kriseåret 2008 ble 149 millioner kroner overført fra Trondheim Kommunes Kraftfond til bykassen og brukt på skole og helse. I Tromsø blir man kanskje uten utbytte overføringer i flere år fremover med de konsekvenser det har for tjenestetilbudet.

Så er det kanskje slik at også privat eide firmaer kan gjøre slike investeringsbommerter. Men vanligvis er private eiere flinkere til å følge opp investeringene sine fordi det er deres egne penger. Dessuten må vi kunne stille andre krav til kommunens investeringer fordi det er kommunens innbyggere som rammes hvis det går galt. Det tilsier større forsiktighet. Og det krever at ikke alle eggene samles i en kurv.

Dette er naturligvis satt på spissen. Men når politiet i Trondheim tildels begrunner sin støtte til skjenkestopp klokken 0200 på natta med at de heller ønsker å bruke ressursene sine annet sted setter de saken på hodet.

Vi må ta utgangspunkt i at nesten alle som tar en tur på byen en lørdagskveld oppfører seg bra, de har aldri bedrevet vold og de ønsker å kose seg med gamle og nye venner. Så har vi et lite antall voldsutøvere, de fleste sannsynligvis gjengangere, som ikke oppfører seg bra. Det blir helt feil når skjenkepolitikken skal styres av dette lille mindretallet. Vi som oppfører oss bra straffes for forhold som skyldes svært få.

Det finnes utesteder i Trondheim som har opptil 16 vakter på jobb de travleste dagene. Sannsynligvis er dette mer enn den samlede politistyrken i Trondheim på samme tidspunkt. Og jeg ville ikke være overrasket om byens uteliv samlet bemannes med over hundre vakter på en lørdagskveld. De fleste utestedene er seriøse og stiller med nok personale for å skape trygge forhold for sine gjester. Det må de da også gjøre for å beholde sin skjenkebevilling.

De samme krev stilles imidlertid ikke til politiet. Gunstige arbeidstidsavtaler og politiets prioritering gjør at politiet ikke stiller med en styrke som er tilstrekkelig for å skape trygge forhold for byens innbyggere i helgene.

Adresseavisen kunne for noen år siden avsløre at selv om politiet i Trondheim hadde økt antall ansatte betraktelig var antallet som var ute i operativ tjeneste redusert. Slik kan det ikke være.

Og det er ikke bare i Trondheim det er slik. Bølgen av overfallsvoldtekter i Oslo førte til en ekstra mobilisering og en flerdobling av antall politifolk i gatene på fredag og lørdag natt. VG kunne likevel avsløre at denne ekstraordinære innsatsen likevel ikke var større enn at politiet var like godt bemannet på lørdag natt som man vanligvis var på mandag til torsdag. Også dette et eksempel på at arbeidstidsordningen til politiet ikke styres av når vi trenger dem, men av når de ønsker å jobbe.

Et annet eksempel på den manglende viljen til å tilpasse seg publikums behov finner vi når det gjelder passutstedelse. I perioder er det svært lang ventetid på å få nytt pass. Da uttaler politimesteren til Adresseavisen at folk må tilpasse seg og komme på et annet tidspunkt av året når det passer politiet bedre.

Som drosjesjåfør kjører jeg drosje hver andre helg om natta. Og det er det ingen grunn til å klage på. Det er nemlig da behovet for mine tjenester som drosjesjåfør er størst. Og da er det også flest drosjesjåfører på vakt. Løyvemyndigheten og drosjeselskapene stiller da også krav om at de fleste drosjene skal være i trafikk på slike tidspunkt. Slik ville det ikke vært om vi skulle fulgt politiets eksempel.

På 80-tallet fikk vi åpningstidsreformen i varehandelen. Høyres statsråd Astrid Giertsen endret en stengelov som innebar at dagligvarebutikkene stengte kl 17 til en åpningslov som ga oss åpner butikker når kundene ønsket det.

Nå er tiden inne til at også politiet gjennomgår en slik reform. I fremtiden kan vi ikke leve med at politiet skal jobbe når det passer dem og ikke oss.

Allerede når den internasjonale Luciaprosesjonen toget inn i lokalet kjente jeg at tårene trengte på. På programmet til ungdommene fra minst tre verdensdeler sto blant annet DeLillos “Tøff i pyjamas” (dummedummedummedum…), deler av juleevangeliet, opplesing av Inger Hagerups adventsdikt “Så tenner vi et lys i kveld” og “En stjerne skinner i natt” av Eivind Skeie og Tore W. Aas.

Kultur er et usedvanlig godt virkemiddel i integrasjonsarbeid og når dybder i oss mennesker som vi vanligvis ikke når i vanlig kommunikasjon. Og jeg var ikke det minste i tvil om at gleden over å opptre med kjente norske sanger og dikt var stor blant innvandrerungdommene.

En musikklærer ved EVO kunne etterpå fortelle meg om en tidligere juleopptreden ved skolen hvor en imam som gikk på skolen deltok i fremføring av norske kristne julesanger før jul og gråt av glede. Jeg tror fullt og fast på at vi ved å bli kjent med andre lands kultur styrker respekten for egen kultur. Det er ingen motsetning mellom norsk kultur og de bidrag våre nye landsmenn kan gi til det norske samfunnet. I Trondheim er har vi snart 20.000 innvandrere fra 165 forskjellige nasjoner. De representerer ingen trussel mot norsk kultur, tvert om er jeg overbevist om at interessen for norsk kultur styrkes av møtet med andre kulturer.

Jeg er glad for invitasjonen til å overvære åpningen av kulturgarasjen. Bare så synd at ikke flere politikere og andre benyttet denne muligheten til å bli kjent med elevene ved EVO.

Litt om bakgrunnen for saken:

En ny og litt uerfaren bartender serverer et glass øl til en gjest som hun burde ha sett at var sterkt beruset. Dette klare bruddet på skjenkereglene ble observert av skjenkekontrollører på besøk. Men nattklubben, som har opptil 16 vakter på jobb på lørdager, har gode rutiner. Vaktene hadde sett at denne gjesten var for full til å få servering og før fem minutter var gått hadde de tatt tak i situasjonen. Gjesten ble fratatt glasset og geleidet ut av nattklubben samtidig som klærne hans ble hentet i garderoben. Likefullt ble dette betraktet som et alvorlig brudd på alkoholloven med den følge at utestedet ble fratatt bevillingen i tre uker og slik må påregne et omsetningstap på 750.000 kroner.

Også en av byens festivaler ble for noen år siden tatt i ulovlig skjenking og ble fratatt bevillingen for en periode, men ettersom det var et helt år til neste gang de skulle i virksomhet igjen betydde straffen ingenting for dem.

Et annet av byens kjente og seriøse skjenkesteder an fortelle at de hadde hatt 27 skjenkekontroller uten merknder før kontrollørene den 28.gangen hadde observert en gjest som noe ustødig støttet seg til en stolpe når han gikk og dermed konstaterte at han måtte være beruset. Straff i form av inndragning av bevilling for en periode ble varslet, men skjenkestedet ville ikke akseptere det, engasjerte advokat og slapp straff.

Studenteruka selger til vanlig 80.000 billetter. En av de 80.000 gjestene ble observert som beruset av en skjenkekontroll. Og vi kan spørre om man ikke skal tåle et eneste feltrinn med så mange gjester.

La oss tenke oss at vi kunne scannet samtlige gjester på samtlige skjenkesteder til enhver tid. Da ville nok resulatet vist at de fleste skjenkesteder ganske ofte hadde gjester som hadde fått for mye. Men det er mennesker som jobber på disse skjenkestedene og det er mennesker som skal kontrollere. Det er menneskelig å feile for både bartendere, vakter og kontrollører.

For at vi skal kunne ha en utelivsbransje hvor gjester ikke plages av andre gjester som er overstadig beruset må vi ha et regelverk som er strengt og regelverket må håndheves i form av straff når overtredelser skjer. Men vi må kunne drøfte hvorvidt straffen er for streng og for tilfeldig.

En løsning kan være å innføre en form for prikkbelastning slik vi har i trafikken. Såfremt overtredelsen ikke er for alvorlig kan det føre til at en enkelt overtredelse ikke fører til inndragelse, men skjer det flere overtredelser kan straffen bli gradvis strengere avhengig såfremt man ikke har fått fjernet prikkene etter en viss tid. Prikkbelastningen må naturligvis også stå i samsvar med skjenkestedets størrelse og type. Overskjenking på en liten og oversiktlig spiserestaurant er naturligvis mer alvorlig enn om en av 80.000 gjester på Studenteruka skulle bli observert full.

I tillegg bør Trondheim kommune se på hva slags straffenivå andre sammenlignbare byer praktiserer. Mye tyder på at Trondheim straffer hardere enn andre.

Til sist må det gode arbeidet med utdanning av bartendere, servitører og vakter fortsette slik at man blir best mulig i stand til å følge skjenkereglene. Men kravet til utdanning gjelder også skjenkekontrollørene. Etter hva jeg forstår er de fleste av dem dyktige og rettferdige, men det finnes også eksempler på det motsatte.