Det var en av de første turene mine på lille julaften. Han var vel ca 25 år og ikke særlig glad. Han var kastet ut av leiligheten av kjæresten og skulle flytte til nytt husvære. Noe senere på kvelden er taxipassasjeren min en 80 år gammel dame som skal kjøres hjem. “Du holder deg nå godt” sier vertskapet der hun har vært på besøk. Det er ikke sant. Underveis snakker hun nesten uavbrutt. Jeg tror ikke hun forventer svar, men kanskje en som vil lytte. Hun har så mange “innbrudd” i leiligheten sin. Sist var det noen tusen hun fikk tilbake i for mye betalt husleie som forsvant. Trygghetsalarmen sier det er sønnen som besøker leiligheten hennes mens hun sover tungt om natta. Sønnen sier det er folkene i Trygghetsalarmen som stjeler. Hun vet nok hvem som har rett. “Du har da alltid vært så snill mot ham” sier venninnene som ikke kan skjønne at han vil gjøre noe slikt mot henne. Men de skjønner ikke hva narkotikabruk gjør med folk, sier hun Det har ikke vært enkelt å leve med en narkoman sønn i 30 år…

Når man driver med politikk kan det være greit å ha tilgang til en “reality check”. Å kjøre taxi er kanskje den beste realitetssjekk du kan ha. Du møter både “vellykkede” og “mislykkede” passasjerer i alle slags situasjoner og i alle faser av livet. Og de forteller hvis du er en god lytter.

Mitt besøk til India i februar og samtaler med noen av Indias over 50 millioner barnearbeidere er også en god realitetssjekk. Unger som blir satt i fengsel fordi de plukker rask for å overleve, unger som blir banket opp i fengsel av politiet inntil de betaler seg ut, er dagligdags. Og ettersom barnearbeid er forbudt i India viser jo myndighetene på denne måten at de gjør noe med problemet! Men mitt møte med barnearbeiderne var ikke først og frenst trist. Det er barn som ofte er sterke, som har drømmer og som noen ganger får hjelp til å komme seg ut av problemene. Jeg fikk et nyttårskort fra mine venner i Concerned for Working Children (CWC) for noen dager siden med et fantastisk sitat fra Anatole France.

Det gir grunn til litt ettertanke. Jorden er ikke alltid deilig – heller ikke i jula. Men jeg tror at hver enkelt av oss kan bidra til å gjøre den bedre.

Vanligvis er det partiene i posisjon som holder igjen på sine budsjetter mens opposisjonspartiene, som ikke må ta det samme ansvar for sine budsjettforslag, lover mer. I Trondheim er det motsatt. Mens de rødgrønne partiene har vedtatt et budsjett fullt av urealistiske innsparingsforslag har Høyre som det ledende opposisjonspartiet lagt frem et budsjettforslag som viser at man godt kunne overtatt styringen umiddelbart.

La oss ta en titt på hvordan de rødgrønne partiene skal skaffe inndekning for sine tilleggsbevilgninger:

4 mill innsparing
Effektivisering av tekniske tjenester (veivedlikehold etc.)

Problemet er at de totale adminsitrasjonskostandene er på kun 12 mill og først den 1.mai vil rådmannen ha avklart hvordan denne effektiviseringen kan skje. Innsparingen på altså i hovedsak skje i andre halvår. Da må man i såfall spare 4 mill på et budsjett på 6 mill i andre halvår. Lite realistisk.

170.000 innsparing
Effektivisering ved sammenslåing av Trøndelag Teaterverksted med Trondheim Symfoniorkesters musikkteateravdeling.

Kanskje en god ide, men problemet er at Trøndelag Teaterverksted er en stiftelse som har flere eiere. Trondheim kommune kann ikke på egen hånd vedta en sammenslåing, og det vil uansett ta tid å få det til. Lite realistisk.

2 mill i utbytte fra Trondheim Kino og Leuthenhaven AS

Dette kan man godt gjøre, men uttaket av utbytte reduserer verdien egenkapitalen i de to selskapene og dermed verdien av aksjene. Det ville derfor vært bedre å benytte utbyttet for å redusere kommunes gjeld. Trondheim Kino skal snart investere store beløp i et nytt kinosenter og må ta opp ekstra lån når egenkapitalen tappes slik.

15 mill reduksjon i buffere

De rødgrønne reduserer bufferen i Det Interne Arbeidsmarked (DIA) med tilsammen 10 millioner kroner og bufferen i sosialhjelpsutgifter med 5 millioner kroner. Kanskje har de rett i at kostnadene til sosialhjelp og til DIA blir mindre enn rådmannen har beregnet slik at man ikke trenger disse bufferene. Men man skaffer ikke en eneste ekstra krone ved dette tiltaket. Det dreier seg kun om flytting av monopolpenger fra en buffer til en annen.

2,9 mill Skolestruktur – fjerning av rektorstillinger

De rødgrønne partiene fjerner det såkalte småskoletillegget, slår sammen Ila og Kalvskinnet skoler/fjerner en rektorstilling og reduserer husleien for Kulturskolen ved å flytte fra Olavskvartalet. Tilsammen skal dette gi en innsparing på 2,9 mill i 2010. Men samtidig skal de innføre et grendetillegg som også vil koste penger. Fjerning av en enhetsleder slik som rektor fører erfaringsmessig til dårligere ledelse og økt sykefravær. Leieavtalen med Olavskvartalet har en oppsigelsestid på 6 måneder Kulturskolen kan ikke flytte ut 1.januar som beregnet. Dermed blir disse innsparingene svært urealistiske.

Salg av Adrianstua – ukjent innsparingsbeløp.

Det ble raskt kjent at Adrianstua ikke kan selges fordi eiendommen ikke kan benyttes til bolig hvis den blir solgt.

Konklusjonen er at størsteparten av de rødgrønnes innsparingsforslag ikke kan realiseres. Beløpene er nok ikke større enn at rådmannen kan finne løsninger på dette, på samme måte som rådmannen måtte finne inndekning på 59 millioner kroner i innsparinger som de rødgrønne foreslo i budsjettet for 2009. Men særlig ansvarsfullt er det ikke.

Høyre har valgt å kjøre en svært ansvarlig linje i 2010 budsjettet. Partiet kunne for eksempel valgt å foreslå reduksjon i eiendomsskatten, men valgte å avstå på grunn av kommunens vanskelige økonomiske situasjon. Likefullt har Høyre kunnet foreta en del innsparinger i form av større bruk av private løsninger, anbud og konkurranse og salg av kommunale eiendommer. Samtidig har Høyre valgt å innføre egenandel på trygghetsalarmen (men fortsatt gratis for de med lav inntekt) og halleie på idrettshaller (for å bruke inntektene til å bygge nye haller i samarbeid med private og idrettslag). Dette er uttrykk for en bevisst prioritering som har kommet svake grupper som barnevernsbarn og rusmisbrukere til gode.

Det rødgrønne budsjettet bærer preg av hastverksarbeid og mangel på styring mens Høyre har lagt et langt og grundig arbeid i å lage et budsjett som byen kan styres etter.

Hvis Trondheim Kommune unngår underskudd i 2009 og 2010 slipper man å komme på den såkalte Robek-listen, hvor staten overtar styringen. Det store usikkerhetsmomentet er hva som skjer med kraftfondets investeringer i Olbligasjonsforetakene III og V. Allerede i fjor avskrev kommunen 100 millioner i tap. Mye tyder på at ytterligere avskrivninger må til nå. Det kan svekke overføringene fra kraftfondet til kommunekassa og medføre at bystyret må kutte ytterligere. Vil de rødgrønne være i stand til det?

Noen hundretusen nordmenn fikk kanskje med seg bunadsslipset til X-faktordommer Peter Peters under finalesendingen. Det de færreste ennå har fått med seg er at det er Trondheimsfirmaet Sptzbrgn med Tanja Holmen og Jarle Hagen i spissen som står bak denne spennende ideen.

Trondheim markedsfører seg gjerne som teknologihovedstad og fokuset er stort på teknologiske nyvinninger og bedrifter som etableres i kjølvannet av virksomheten på NTNU, Sintef og HIST. Sptzbrgn et av flere eksempler på at innovasjon er langt mer enn teknologi. Kultur, historie og tradisjon er også viktige elementer i det å skape noe nytt. Mens Jarle er utdannet designer og har jobbet innen reklame er Tanja ikke minst kjent for sin bakgrunn fra restaurantbransjen i tillegg til at hun var Norges første profesjonelle kvinnelige kamskjelldykker!

Vi har de siste årene sett flere eksempler på innovasjon innen designfeltet i Trondheim. Klesmerket Johnny Love med klesdesigner John Erling Vinnem og produktdesignfirmaet Kadabra er blant eksemplene. Sistnevnte bruker slagordet “Design som forener folk, teknologi og kultur.” Slagordet viser i seg selv hvor viktig kultur også er for at Trondheim skal lykkes som innovasjonsby innen teknologi.

Nettopp derfor er det viktig at Trondheim er og forblir en kulturby. Vi kan ikke leve av teknologi alene. Med dette bakteppet er det forstemmende at et av byens største partier, Fremskrittspartiet, kutter kulturbudsjettet med flere titalls millioner kroner. Da har man ikke forstått at kultur ikke bare dreier seg om hyggelige fritidssysler for ressurssterke mennesker, men også om å skape Norges fremtid.

Men kultur dreier seg heller ikke bare om offentlige bevilgninger og politisk styring. Kulturen er i sin natur fri. Det dreier seg om å tillate mangfold og å akseptere ytringer og utfoldelse som ikke nødvendigvis passer inn i ens eget verdensbilde. Derfor er det betenkelig at vi har hatt en regjering og en kulturminister som har vært opptatt av å ha styringen med det meste innen kulturen. Kombinert med stadig større kulturbevilgninger og bindinger hvor lokale myndigheter må matche de prioriteringer som foretas på sentralt hold er det en fare for at kulturaktørene tilpasser seg makten og begrenser sin egen frihet.

Når den forrige kulturministeren fratok Radio Revolt – studentradioen i Trondheim – konsesjonen på sin siste arbeidsdag i departementet bidro han også til å redusere mangfoldet i det kulturelle Trondheim.

Bunadsslipset er en spennende ide som baserer seg på norske tradisjoner, men bruker dem på en måte som er tilpasset den moderne verden. Om det er noe galt å si om disse slipsene? De tilbyr ennå ikke et slips med trøndersk bunadsdesign…

Den første valganalysen for Trondheimsvalget i 2011 har kommet. Valganalytiker Svein Tore Martinsen har gjort en grundig jobb i å analysere situasjonen i Trondheim i sin blogg..

Hovedkonklusjonen hans er at forskjellen mellom de rødgrønne og den borgerlige blokken er halvert, men de rødgrønne er fortsatt storfavoritter til å vinne. Slik er hans prognose for Trondheimsvalget i 2011 basert på valgresultatene i 2007 og 2009 samt gjennomsnittet av de siste meningsmålingene:

Rødt 3,4 +0,1 3 mandater
MDG 2,1 +0,1 2 m
Ap 38,7 -5,2 33 m -4
SV 7,9 -0,3 7 m
Sp 2,4 -0,3 2 m
V 3,9 -0,3 3 m
KrF 2,7 -0,8 2 m -1
H 19,5 +4,5 16 m +4
Frp 17,6 +2,9 15 m +2
PP 1,2 -0,3 1 m
Dem 0,6 -0,3 0 m -1

Videre skriver han:

Gir denne prognosen et OK bilde av Trondheims velgerpreferanser pt., så betyr det at det rødgrønne forspranget er om lag halvert. Ift. mandatfordlingen innebærer det en reduksjon fra dagens rødgrønne 51-34 dominans til 47-38.

Selv om Svein Tore Martinsen gir en grei gjennomgang av historien og dagens situasjon lider analysen av at den ikke tar hensyn til lokale utslag.

Arbeiderpartiet har en svært sterk lokal organisasjon og gjorde usedvanlig gode valg både i 2007 og i 2009. Også tradisjonelt har Trondheim vært en rød by. Det er perioden under Marvin Wiseth og Anne Kathrine Slungård med oppslutning på ca 40 % for Høyre som er unntaket og ikke regelen.

I sin første fireårsperiode satset det rødgrønne ved å bruke mye penger på gode formål. De overtok en økonomi under god styring og gikk inn i en periode som har vært en historisk sterk vekstperiode for norsk økonomi. Når de i tillegg fikk Adresseavisens bekreftelse på at “Rita hadde holdt sine løfter” og opposisjonen ikke gjorde noen god jobb gjorde Arbeiderpartiet et rekordvalg i 2007.

På dette tidspunktet var ikke kommunens økonomiske vanstyre kommet til syne, selv om overforbruket forlengst var igang. Ordfører Rita Ottervik som frontfigur var også populær med rekordmange kummuleringer på toppen av AP’s liste.

Siden 2007 har det vært en eneste stor nedtur for det rødgrønne styret i Trondheim. Underskuddet i 2008 var på 208 millioner, men samtidig har man lånefinansiert drift gjennom bl a momskompensasjon på investeringer slik at det reelle underskuddet var både 2, 3 og 4 ganger så høyt. Likefullt gjorde Arbeiderpartiet et svært godt stortingsvalg i 2009. Ved første øyekast skulle man derfor tro at partiet ikke har vært rammet av kommunens økonomiske krise. Det er imidlertid større grunn til å tro at det gode valgresultatet hadde sammenheng med nasjonale forhold samt det forhold at Arbeiderpartiet lykkes godt med å få velgerne til å skille stortingsvalg fra lokale forhold.
Slik har det også vært tidligere i Trondheim. To år etter Marvins rekordvalg på ca 40 % fikk Høyre bare halvparten så stor oppslutning ved stortingsvalget. Velgerne i Trondheim skiller mellom lokalvalg og stortingsvalg i svært høy grad.

I tillegg var det grunn til å merke seg at ordfører Rita Ottervik, som var så populær ved 2007-valget fikk hele 1400 strykninger ved Stortingsvalget på sin plass midt på lista. Det er et usedvanlig og klart signal fra Arbeiderpartiets egne velgere.

For Høyres del var valget i 2007 nærmest et katastrofevalg. Partiet opplevde heller ingen stor fremgang ved stortingsvalget i 2009, men det var grunn til å merke seg at mens Høyre på landsplan til tross for et godt valg likevel oppnådde ca 2 % dårligere resultater enn ved kommunevalget i 2007. I Trondheim gikk derimot Høyre svakt frem fra 2007 til 2009 og fremgangen ble forsterket i løpet av valgkampen.

Trondheim har nå en opposisjon som markerer seg langt sterkere enn tidligere, og Høyre har tatt lederrollen på borgerlig side. Det vil derfor være grunn til å tro at de rødgrønne vil oppleve sterkere tilbakegang i Trondheim enn på nasjonalt plan, mens de borgerlige og spesielt Høyre vil oppleve en sterkere fremgang i 2011-valget. Så spørs det om det er nok.

Et usikkerhetsmoment vil være Senterpartiets valg. Personkjemien på rødgrønn side er ikke god og de politiske konfliktene betydelige. Derfor er det ikke utenkelig at Senterpartiet igjen bytter side i 2011. De dårlige samarbeidsforholdene har også gitt seg politiske utslag. Senterpartiets beundringsverdig sterke motstand mot økt eiendomsskatt satte de rødgrønne i en knipe. Fra før har de frasagt seg muligheten til å fremskaffe mer penger ved å si nei til konkurranseutsetting og andre verktøy som borgerlige partier gjerne vil bruke. Når økt eiendomsskatt heller ikke ble tilgjengelig som finansieringskilde for gode tiltak måtte alle budsjettendringer skje i form av omdisponeringer mellom gode formål. Det har ført til et budsjett som delvis er full av urealistiske innsparingstiltak samtidig som svake grupper som barnevernsbarn, psykisk utviklingshemmede og rusmisbrukere rammes spesielt sterkt. I dette vil det ligge en kime til mye uro i året som kommer.

Konklusjonen er at de rødgrønne fortsatt er svake favoritter ved valget i 2011, men det blir spennende og intet vil være avgjort før på valgdagen.

Det har blitt populært å sette opp all slags lister. Når jeg selv prøver meg på den samme øvelsen har jeg valgt å plukke ut 10 kvinner på min personlige “fanliste”. Det er kvinner jeg har jevnlig kontakt med, som utmerker seg på forskjellig vis og som det alltid er verdt å lytte til. Listen er i tilfeldig rekkefølge:

* Kavita Ratna. Informasjonssjefen i Concerned for Working Children i Bangalore i India som etter en 10 minutters taxitur inviterte meg til India for å gjøre meg kjent med deres arbeid for barnearbeidere og andre barn. Besøket ble en opplevelse for livet. Kavita er en usedvanlig god kommunikator med evne til å forklare kompliserte problemer på en lett forståelig måte. Hun er sammen med sine kolleger i CWC en pioner innen barnearbeiderbevegelsen i verden og gir deg alltid noe nytt å tenke på.
* Hamida Nanavat Esdaile. Ingen har lært meg så mye om interkulturell forståelse som Hamida. Født i Malawi, oppvokst i Zambia og levd mesteparten av sitt voksne liv i Norge. Utallige samtaler om verdier, drømmer og identitet har satt sitt preg på meg. Jeg håper vi får sett mer til henne i politikken når hun er ferdig med sin studiepermisjon.
* Anette Ljosdal Havmo. Kanskje bystyrets mest undervurderte. Anette er både kunnskapsrik og ikke minst grundig og arbeidssom. Gjennom sitt arbeid og sine utallige forslag innen skolepolitikken har hun gitt Høyre lederskapet på feltet. Når de borgerlige partiene overtar styringen i Trondheim i 2011 er grunnlaget lagt for at skoleelevene i Trondheim kan få langt bedre resultater. Og ikke minst er Anette en gpd kollega som aldri svikter.
* Guri Melby. Det er ikke alltid at diskusjonene i KIF-komiteen (Kultur, Idrett og Friluftsliv) i bystyret er like spennende, men Guri er blant de svært få som alltid har tanker og synspunkter som det er verdt å lytte til. Også i bystyret har Venstre-politikeren mye å bidra med. Noe av det som skiller henne ut er hennes evne til å tenke prinsipielt.
* Elin Marie Andreassen. Den unge Frp-politikeren har markert seg i bystyret fra første dag og er kanskje den Frå-eren i bystyret som har størst potensiale for å bli ordfører en gang i fremtiden. I tillegg til å være ei likandes jente med gode samarbeidsevner er hun både arbeidssom og kunnskapsrik.
* Tone Sofie Aglen. Den sympatiske SP-politikeren har nok hatt en tung periode i et rødgrønt kollegium hvor arbeidsmiljø og samarbeidsklima ikke har vært det beste. Tone Sofie holder alltid reflekterte innlegg i bystyret og til tross for sin fortid i SV er ikke hennes politiske valg alltid forutsigbare. Og det sies som et kompliment. Hun har dessuten en flott humor som ikke minst vises på Facebook!
* Merethe Baustad Ranum. Høyres kunnskapsrike kommunalråd som benytter sin juristkompetanse både som en spennende blogger og i sine mange politiske initiativ. Hun har ikke minst vært en sterk forkjemper for svake grupper som barnevernsbarn og rusmisbrukere. Fjorårets seier mot rødgrønne politikere og en motvillig administrasjon som ikke ville offentliggjøre resultater fra de nasjonale prøvene kan ha vært et nasjonalt gjennombrudd for åpenhetsprinsippet.
* Linda Cathrine Hofstad Helleland. Linda er fortsatt en ung kvinne, men har hatt en enorm utvikling som politiker siden hun først kom inn på Stortinget som vara for Børge Brende. Stor arbeidskapasitet evne og vilje til å lytte på gode råd, gode forberedelser og en god politisk nese gjør at hun lykkes med det hun setter seg fore. Hun stopper aldri å imponere.
* Torhild O. Aarbergsbotten. Den neste fylkesordføreren i Sør-Trøndelag kan ikke være lett å ha som politisk motstander. Som en duracell-kanin kommer de politiske initiativene på rekke og rad fra henne i fylkestinget, fylkesutvalget og samferdselskomiteen i fylkestinget. Den som skal holde følge med henne kan ikke slappe av et øyeblikk. Da er kampen tapt.
* Tone Stav. I Byutviklingskomiteen i bystyret er det dem som greier seg godt ved å basere seg på kunnskap opparbeidet over lang tid. Og så er det de som er så grundige i sitt arbeid at de bruker masse tid på forberedelser, kontakt med berørte og oppfølging. Tone er kanskje den fremste av disse. Ingen er så grundig og pliktoppfyllende som hun og de kan de mange som har saker til behadling i kommunestyre og komite være glade for. Ingen kan som Tone presentere hva en sak dreier seg om for bystyret som saksordfører slik at man forstår saken uten å ha lest den.
* Hege J. Tunstad. Hege er engasjert i jobben sin på NTNU, og det gir seg også utslag i hennes politiske engasjement. Hun har er en strålende skribent som til stadighet reiser uventede og interessante problemstillinger. Har en blogg som jeg alltid leser med glede. Det eneste som mangler nå er at hun stiller til valg og blir valgt inn i bystyret i Trondheim i 2011.

Denne listen kunne naturligvis vært lengre, men jeg har valgt å konsentrere meg om samfunnsaktører og politikere som jeg har god kontakt med. Noen som vil fremheve andre navn?

Mens statsministeren skriver på sin blogg om “Join in on ambitious climate action” stemmer de rødgrønne medlemmene i Utdannings- og Forskningskomiteen ned et forslag fra Høyre som tok sikte på å redde NTNU’s og SINTEF’s satsing på 5 europeiske CO2 laboratorier.

EU har plukket ut 15 laboratorier fra hele Europa, hvorav fem i Trondheim, som skal brukes til CO2 forskning for forskere fra mange land. NTNU skal koordinere hele denne gigantiske satsingen. Gjennom bevilgninger fra tiltakspakken begynte NTNU i år å bygge og renovere bygg for å kunne ta i mot laboratoriene ca 2012/2013. Men i statsbudsjettet for 2010 ble det bråstopp i bevilgningene. Hvis dette ikke rettes opp vil laboratoriebyggene i beste fall bli forsinket. Det vil naturligvis også skade norsk anseelse i utlandet. Dette er tross alt et prosjekt som regjeringen har godkjent.

Etter et besøk på NTNU og SINTEF i oktober tok Høyres forskningspolitiske talsperson Henning Warloe initiativet til å få med en merknad i statsbudsjettet hvor man ba regjeringen komme tilbake til Stortinget med en løsning på finansieringen:

“Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at NTNU er utpekt til å lede utviklingen av en paneuropeisk forskningsinfrastruktur innen CO2-fangst og lagring, ESFRI, som forutsettes klar til drift i løpet av 2012. Oppstartsmidler på 120 mill. kroner ble bevilget som ledd i Regjeringens krisepakke for oppgradering og renovering. Disse medlemmer konstaterer at det ikke er avsatt nye midler på 2010-budsjettet og at prosjektet mangler finansiering. Disse medlemmer mener det er viktig at Norge følger opp sine internasjonale forpliktelser i CO2-forskningen og ber Regjeringen avklare prosjektets videre fremdrift og komme tilbake til Stortinget på egnet måte og senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2010.”

Forslaget fikk støtte fra de andre borgerlige partiene, mens regjeringspartiene sa nei.

Når klimaforliket mellom regjeringspartiene, Høyre, Krf og Venstre ble vedtatt var det de tre borgerlige partiene som bidro til å presse Arbeiderpartiet til aktiv handling i klimapolitikken. Så opplever vi regjeringens besynderlige opptreden i spørsmålet om biodieselavgiften. Til tross for at et flertall i AP og alle i SP og SV var mot stemte regjeringspartiene for å innføre avgift på dette miljøvennlige drivstoffet. Resultatet vil bli at færre vil kjøre miljøvennlig samtidig som alle de som kan tenkes å investere i andre miljøvennlige kjøretøyer blir i tvil om regjeringen vil innføre avgifter på for eksempel elbil også i fremtiden. Når miljøvernminister Erik Solheim fikk spørsmål om biodieselavgiften under Stortingets klimadebatt svarte han at “dette gidder jeg ikke svare på”. Mens Jens Stoltenberg nekter å møte Høyre, Krf, og Venstre for å snakke om klimapolitikken inviterer Solheim de to mellompartiene, men ikke Høyre, til et klimapolitisk samarbeid.

Med dette bakteppet reiser norske regjeringsrepresentanter til København for å forhandle om klimatiltak. Man får nesten håpe at utenlandske delegater hører mest på det den norske regjeringen sier og ikke det den gjør.

Skal man dømme etter kommentarer fra Trondheims rødgrønne politikere på facebook de siste dagene har det ikke vært særlig trivelig å delta i rødgrønne forhandlinger om Trondheimsbudsjettet. Etter å ha tatt en rask titt på det nylig fremlagte budsjettforslaget kan vi slå fast at det ikke blir særlig triveligere for de som trenger kommunenes tjenestetilbud mest heller. Det blir rett og slett minst til de som har minst fra før.

De som har lyst til å sette seg litt bedre inn i budsjettforslagene fra de forskjellige partiene kan finne forslagene her. Skal man forstå budsjettene må man skalle av de flotte ordene og se hva som ligger under. Når de rødgrønne skriver “økt inntjening Trondheim Parkering KF” betyr det egentlig at du og jeg skal betale mere for å parkere.

Men det er de store linjene som er mest interessante – og til dels overraskende. Høyre har alltid vært opptatt av barnevern og satser hele 12 millioner ekstra på denne sektoren. De rødgrønne satser ingenting. Så skal man være oppmerksom på at Rådmannens forslag i utgangspunktet innebærer de sterkeste kuttene siden begynnelsen på 90-tallet. Og mens de rødgrønne kutter 2 millioner på rusomsorg plusser Høyre på det samme beløpet. Arbeiderpartiet har lenge beskrevet Høyre-politikk som “mer til de som har mest fra før”. Skal vi dømme ut fra dette budsjettet er det Arbeiderpartiet som vil gi “minst til de som har minst fra før,” mens Høyre som et ekte konservativt parti alltid har omsorg for de svakeste i samfunnet.

Så kan man spørre seg hvorfor det er slik at politikere ikke tar f.eks. barnevernsbarn på alvor. Bloggeren Hege Tunstad har kanskje et poeng når hun skrev for en tid siden at “politikerbarn trenger ikke barnevernet”. Er det rett og slett slik at for eksempel barnevernsbarn og rusmisbrukere ikke representerer noen viktig velgergruppe og at disse også sjelden er representert i bystyre, fylkesting og Storting? De representerer ingen pressgruppe som man må ta hensyn til.

Slik bør det ikke være!

Gir du mer til alle gir du i virkeligheten mindre til de som trenger det mest. Politikk handler om å prioritere. Det har rødgrønne politikere ikke lært. Eller kanskje man bare prioriterer feil.

Nå er det for eksempel blitt kjent at personer med nedsatt arbeidsevne nå må vente 270 dager på å få hjelp til å komme seg i arbeid, 50 dager mer enn ifjor. “Det er de som trenger det mest som må vente lengst,” sier stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen. Svaret på denne utfordringen burde være å øke antall tiltaksplasser. Høyre har foreslått 3000 nye plasser, men får ikke støtte av regjeringen.

Samtidig vet vi at regjeringens allergi mot private løsninger har økt sykehuskøene de siste årene. Dette betyr også at det tar lengre tid å komme i arbeid.

I Trondheim har svikten i barnevernet vært et hett tema i media i høst. Barnevernet har vært sterkt rammet av nedskjæringene som har fulgt det økonomiske vanstyret i Trondheim. Tilsvarende har det vært med rusomsorgen hvor fjerningen av stasjonær nattbemanning på en bolig for tidligere rusbrukere har skapt uro og tilbakefall. På nytt ser vi at rødgrønt styre betyr minst til de som trenger det mest.

Skolen er vår fremtid og kanskje det viktigste vi kan satse på. Til tross for at foreldrene i Trondheimsskolen er relativt ressurssterke og byen tiltrekker seg de beste lærerne kan vi bare vise til resultater midt i laget. Dette går både utover de svakeste og de mest talentfulle. Resultatene fra de nasjonale prøvene viser at noen skoler lykkes langt bedre enn andre, helt uavhengig av om skolene ligger i områder hvor befolkningen er ressurssterk eller ikke. Men istedet for å satse ekstra slik at de skolene som mislykkes kan gi sine elever et bedre tilbud skjærer de rødgrønne ned på skolen. Senterpartiets Tone Sofie Aglen har helt rett i at den politikken hun selv stemmer for kan resultere i at skoler som mister sitt småskoletillegg og må dele på rektor med andre skoler ender opp som B-skoler. Pussig nok skal såkalte grendeskoler få et nytt tillegg. Man kan undre seg på om dette er skoler som ligger i SP’s kjerneområde på Byneset, mens andre småskoler ikke blir tilgodesett de samme pengene.

Skal man ha mulighet til å gi mer til de som trenger det mest fra før må også noen betale for det. Tildels kan man effektivisere kommunens administrasjon, men det er ikke nok. Trondheim kommune greier ikke å følge opp sin egen eldreplan og samtidig innførte de rødgrønne gratis trygghetsalarm også for de som har god økonomi.

Dette er å gi minst til de som trenger det mest for å hjelpe dem som trenger det minst.

Debatten om de nasjonale prøvene har forandret seg fra den gang Kristin Clemet innførte prøvene. Sterk og dårlig begrunnet motstand har blitt erstattet med en langt mer reflektert analyse.

Når Kristin Clemet (H) tiltrådte som skolestatsråd i 2001 var det en vanlig holdning blant nordmenn at norsk skole var på topp internasjonalt, men dette synet var ikke bygget på kunnskap og fakta. Clemet sørget for å frembringe fakta. PISA undersøkelsene sjokkerte mange når de viste at selv om Norge brukte mer penger enn de fleste land på skolen var resultatene middelmådige. Hun startet arbeidet med de nasjonale prøvene, som også har blitt videreført under den rødgrønne regjeringen.

Derimot likte ikke den rødgrønne regjeringen at resultatene av prøvene skulle offentliggjøres. Mens Clemet hadde offentliggjort resultatene med henvisning til offentlighetsloven, ble de igjen holdt skjult under Djupedal. Også lokalt i Trondheim gjorde de rødgrønne hva de kunne for å skjule resultatene, og kommunaldirektør Jorid Midtlyng fulgte lojalt opp selv om loven var klar på at hemmelighold ikke var lovlig. Da var det at Høyres kommunalråd og jurist Merethe Baustad Ranum (H) tvang frem en offentliggjøring av resultatene for de enkelte skolene, media fulgte etter. Også i år forsøkte regjeringen seg med en krampetrekning. Utdanningsdirektoratet offentliggjorde ikke skoleresultatene etter ønske fra regjeringen, men så snart media ba om å få resultatene med henvisning til offentlighetsloven kunne man ikke si nei.

Merethe B Ranum sørget for åpenhet om skoleresultatene i Trondheim til tross for motstand fra administrasjon og rødgrønne politikere.

Debatten har også forandret seg dramatisk siden de første resultatene ble offentliggjort. Mens Clemet styrte var det et hylekor fra Utdanningsforbundet og rødgrønne politikere som mente at offentliggjøring ville ramme og stigmatisere de skolene som fikk dårlige resultater. Media var den gang ingen sterke forkjempere for åpenhet, og når først resultatene ble offentliggjort bar kommentarene preg av overfladiskhet. Få gikk i dybden og så på hvorfor resultatene var gode eller dårlige og om man kunne observere interessante trender i resultatene som kunne gi grunnlag for å gjøre tiltak for å skape bedre resultater.

En av unntakene var Oslos skolebyråd Torger Ødegaard (H). Han analyserte resultatene fra den enkelte skole, stilte krav om forbedringer og handlet selv der det var nødvendig. Resultatet har vært at Oslo har fått landets beste skole tiltross for at Osloskolen har langt flere elever med innvandrerbakgrunn enn andre kommuner. Noe av Oslos gode resultater kan skyldes at litt flere får fritak for prøvene enn i landet forøvrig. Dessuten har Oslo-elevene fått trent mer på denne type prøver enn andre. Men disse forholdene forklarer ikke hele forskjellen.

For noen dager siden kunne Adresseavisen slå stort opp på sin første side at Hemne hadde gått fra bunn til topp på ett år. Foreldre og politikere hadde ikke vært fornøyde med resultatene på de nasjonale prøvene og gjorde tiltak for å bedre skolen i kommunen. Hadde den rødgrønne regjeringen fått viljen sin ville det bare vært skolen selv og skoleadministrasjonen i kommunen som ville visst hvordan resultatene var. Men nå fikk også politikerne og foreldrene vite at det ikke sto så bra til. Det førte til at man analyserte resultatene og handlet.

I dagens utgave av Adresseavisen ser vi noe av det samme. De store fortskjellene i Trondheimsskolens resultater har ført til at kommunaldirektøren vil gjøre tiltak for bedre utjevning mellom elevene. Jorid Midtlyng mener at forskjellen i resultater hovedsakelig skyldes sosiale forskjeller mellom bydelene og foreldrenes utdanningsnivå varierer. Bevilgningene til de enkelte skolene skal bidra til å utjevne disse forskjellene, men det lykkes man ikke helt med.

Verdens Gang kunne imidlertid i går slå fast etter en analyse av skoleresultatene at det ikke er noen stor sammenheng mellom bevilgninger til skolen og resultatene på de nasjonale prøvene i norske kommuner. “- Jeg kan ikke se noen sammenheng mellom utgifter pr. elev og resultater målt ved hjelp av karakterer i de norske kommunene, sier forskningssjef Geert Laier Christensen ved den danske tenketanken CEPOS.”

Det er naturligvis mange forhold som påvirkler skoleresultatene. Jorid Midtlyng har rett i at utdanningsnivå og sosiale spiller en betydelig rolle, men samtidig viser enkeltresultater at det finnes skoler som målt etter disse kriteriene skulle hatt dårlige resultater, men likevel hevder seg helt i toppen. Og motsatt. Romolslia skole i Trondheim har hevdet seg i toppen de siste årene selv om de som bor i dette området hverken tjener godt eller har høy utdannelse. Og hvorfor er det slik at Rye skole på Byneset havner på bunn blant Trondheimsskolene, mens Spongdal skole også på Byneset er på øvre halvdel? Sjetne skole ligger i en godt etablert bydel med nesten bare eneboliger, men havner likevel blant de dårligste i byen.

Også Adresseavisens kommentator Trygve Lundemo hevdet i fjor at resultatene i Trondheimsskolen bekreftet at det var sosiale forskjeller som avgjorde. Men selv om utdanningsnivå og inntektsnivå naturligvis har betydning for skoleresultatene er det ikke så enkelt. Det viser resultatene fra Hemne, og det viser resultatene fra de Trondheimsskolene jeg har nevnt, og mange andre. Skal vi forbedre resultatene i Trondheimsskolen må vi lære fra de skolene som lykkes. Man kan også skape gode resultater uten de største bevilgningene, men mere penger hjelper også hvis man ellers iverksetter de rette tiltakene. Trondheim Kommune har de siste årene brukt masse penger, men ikke på skole. Ifølge en oversikt fra rådmannen er faktisk skolen det eneste området hvor Trondheim bruker mindre penger enn andre sammenlignbare kommuner.

Det som skremmer meg er at de fleste ser ut til å være fornøyde med at Trondheimsskolen ligger på landsgjennomsnittet i skoleresultater. Skal det være typisk trøndersk å være middelmådig? Trondheim har forutsetninger for å være blant de beste. Når det viser seg at byene gjør det bedre enn landkommunene, at høyere utdannelse blant foreldrene trekker opp karaktersnittet og at store skoler gjør det bedre enn små skoler burde Trondheim være blant landets beste. Likevel er vi middelmådige, uten at hverken media eller noen i de styrende partier i Trondheim ser ut til å bry seg om det.

Men vi har kommet et godt stykke på vei. Åpenheten om skoleresultater skaper nå en reflektert diskusjon om hva som skal til for å bli bedre. Slik var det ikke for fem år siden. Dette er kanskje Høyres største seier i norsk politikk siden år 2000.

“Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer. “
(Menneskerettighetserklæringen)

Folkeavstemningen hvor 57 % av befolkningen stemte for å forby minareter i Sveits kom som et sjokk. Sveits er et land med relativt få moskeer og en stabil muslimsk befolkning fra Europa som har bodd der over lang tid. Likefullt mente altså et klart flertall av befolkningen at minareter var ukakseptable.

Minareten i seg selv er ikke nødvendig for å kunne utøve sin religion, men et forbud mot minareter kan sammenlignes med om muslimske land forbød kirkespir eller korset. Sveits forbud mot minareter bidrar derfor til å svekke religionsfriheten, og gir et uttrykk for at mangfoldet har trange kår.

Vi liker ofte å fremheve hvor mye bedre ytringsfrihetens kår er i den vestlige verden enn i muslimske land, men faktum er at de fleste muslimske land har et lite, men markert innslag av kristne kirker. I Iran er det f.eks. 600 kirker. Et unntak er Saudi Arabia, som ikke tillater andre religioner enn islam, men også der foregår det samtaler med Vatikanet om å bygge kirker. Vatikanet argumenterer med at den muslimske verden bør tillate den samme religionsfrihet som den kristne verden.
Erfaringsmessig bidrar også økumenisk arbeid til færre esktreme konflikter og større forståelse.

Man skal ikke overdramatisere det som har skjedd i Sveits. Det vil fortsatt være mulig for muslimer å utøve sin religion, men det er en utvikling i gal retning. Dessuten gir Sveits et signal til muslimske land og muslimer som kan føre til at arbeidet for religions- og ytringsfrihet i resten av verden svekkes. Konfliktene mellom muslimer og andre kan øke og ekstremister får et bedre rekrutteringsgrunnlag.

Resultatet av folkeavstemningen i Sveits er derfor ikke bare et svik mot religionsfriheten og landets egen muslimske befolkning, men også mot oss som tror på mangfold ogv toleranse.