Jeg vil reservere meg mot papirpost

I dag vedtar Stortinget reglene som innebærer at en stor del av brevene fra stat og kommuner bare blir sendt digitalt, men du kan reservere deg mot dette hvis du ønsker. Helt greit synes jeg. Men når kan jeg som foretrekker digitale brev reservere meg mot papirpost?

Først til dagens vedtak.

– Hvert år sender offentlige virksomheter ut mer enn 125 millioner brev. Dette er både arbeidskrevende og dyrt. Forslaget til regelendring er et skritt i retning av en fulldigital og mer kostnadseffektiv forvaltning, sier Rigmor Aasrud til NRK.

Vi snakker alstå om at papirbrevene koster oss milliardbeløp årlig i porto og administrativ håndtering. Disse pengene bør vi bruke til andre gode formål.

Seniorsaken protesterer imidlertid:

– Dette er et svik mot de eldre og diskriminering av verste sort. Det minner om et statlig overgrep, sier Tore Henning Larsen, leder i Seniorsaken. Han lurer på hvorfor Regjeringen har så hastverk og mener at Staten i praksis fratar eldre råderetten av egen post.

Jeg forstår ikke denne innvendingen så lenge alle som ønsker det kan reservere seg mot ordningen og får rimelig med tid og hjelp til å reservere seg.

For meg er problemstillingen motsatt. Hvorfor kan jeg ikke få alle offentlige brev digitalt? Jeg vil gjerne reservere meg mot å motta papirpost fra det offentlige, banker og lignende.

Nesten all kommunikasjon foregår i dag digitalt, det er lett å overse papirbrev og mye mer tidkrevende å oppbevare, passe på og finne tilbake til. Det kan for eksempel føre til at jeg overser en legetime på sykehuset. Og St Olavs Hospital, en av Europas mest moderne sykehus, er i dag nesten ikke stand til å kommunisere digitalt med pasientene. I dagens verden skal det ikke være nødvendig å ta i mot papirbrev og jeg håper at vi snart får på plass en ordning hvor alle offentlige brev kommer digitalt og hvor jeg kan si nei til papirpost.

NB. Det er fortsatt hyggelig å motta julekort og personlige brev skrevet på papir!

Bør man blande kultur inn i en debatt om Trondheim Kino?

Kan man diskutere Trondheim Kinos rammebetingelser uten at man sier et ord om kultur og kulturpolitikk? Det er kanskje vanskelig å tro, men når bystyret i Trondheim igår diskuterte rammebetingelsene for Trondheim unngikk representantene fra Arbeiderpartiet, SV og Rødt å blande kulturspørsmål inn i sine innlegg.

Hva dreide saken seg om?

Rådmannen la frem en sak om rammebetingelser for kinoen med tre forslag:

 

1. Bystyret vedtar at Trondheim Kino AS selv avgjør hvilken arbeidsgivertilknytning selskapet skal ha.

2. Bystyret opprettholder vedtak i bystyresak 216/12, gjengitt her: »

Eksisterende rente- og avdragsfrie lån fra Trondheim kommune til Trondheim Kino AS, på 21,5 millioner kroner, gjøres om til lån på ordinære vilkår fra 1.1.2013.»

3. Bystyret opprettholder krav til avkastning og utbytte, sist fastsatt i eierskapsmelding i sak 118/11

 

Det var punkt en som skapte debatt. I motsetning til de andre kinoselskapene i Norge er Nemlig Trondheim Kino AS medlem av Kommunenes Sentralforbund. Dermed går ansatte i kinoen på en annen tariffavtale enn andre kinoansatte i Norge, en tariffavtale som ikke er tilpasset behovene til en kinovirksomhet. På en helgekveld (tidspunktet flest er på jobb hos en kino) lønnes en kinovakt ved Trondheim Kino med noe under 300 kroner pr time mens ansatte ved andre kinoer har en timelønn på noe over 150 kr pr time.  På dagtid er forskjellene langt mindre.  Trondheim Kino ønsker naturligvis å ha de samme betingelsene som andre kinoer. Det vil medføre at nye ansatte vil få samme lønnstilbud som på andre kinoer. Nåværende ansatte beholder dagens lønnsbetingelser.

Det er ikke vanskelig å forstå at fagforeningen ønsker å beholde dagens lønnsbetingelser. Deres oppgave er jo å kjempe for egne medlemmer. Men denne ordningen koster Trondheim Kino 7,8 million kroner pr år. Det er ganske mye for et selskap som i 2011 hadde et overskudd på 6,9 millioner kroner.

Det er greit nok at AP, SV og Rødt synes det er viktigere å sikre kinovaktene bedre lønninger enn de fleste av oss andre enn å gi en av byens viktigste kulturinstitusjoner økonomiske rammebetingelser som sikrer kinoens fremtid og et bredt og godt filmtilbud, men hvordan kan man diskutere en slik sak uten å berøre de kulturpolitiske konsekvensene av at Trondheim Kommune som eier gir kinoen dårligere rammebetingelser enn andre kinoer?

Kinomarkedet i Norge er i stor forandring. Den digitale utviklingen gir kinoen nye konkurrenter i form av stadig bedre filmtilbud hjemme i egen sofa selv om film etter min mening fortsatt er best på kino. Samtidig domineres markedet nå av to store private kinokjeder som hver har 20-30 % av kinobesøket i Trondheim. Dette kan påvirke kinoenes rammebetingelser. Også i dette markedet gir størrelse innkjøpsmakt og Trondheim står alene i konkurransen. Nettopp i en slik situasjon må Trondheim Kino gis rammebetingelser og økonomi som gjør at kinoen også i fremtiden er levedyktig.

Man kan gjøre mye med 7,8 million kroner – hvert år – i form av et bredere filmtilbud,støtte til filmfestivaler, investering i filmproduksjon eller investering i nye og bedre kinosaler.  Som politikere bør vi være opptatt av Trondheim Kino og hvordan vi kan benytte kinoen som et kulturpolitisk virkemiddel. Samtidig må vi gi kinoselskapet frihet til innenfor visse rammer å styre sin egen virksomhet. Vi kan godt diskutere om Trondheim Kino drives best med Trondheim kommune som eier, om vi burde selge kinoen til andre eller om vi skal finne samarbeidspartnere som styrker kinoen. Men så lenge vi ønsker å eie kinoen (og jeg er blant de som mener at kommunen skal ha et eierforhold til kinoen, gjerne i samarbeid med andre) bør vi gi den frihet. Uten en slik frihet blir Trondheim kommune en dårlig eier.

Adresseavisen påviser i dag at Trondheim kommune bevilger angt mindre til kultur og kulturbygg enn Bergen kommune. Tidligere har kulturredaktør Stian Wallum i en stort anlagt kronikk pekt på at Trondheim taper posisjon. Det samme gjør tidsskriftet Minerva i en artikkel denne uke.  I en annen artikkel skriver de om «Trondheims kulturelle stagnasjon». Tall kan brukes på så mange måter og jeg deler ikke disse synspunktene fullt og helt. Bystyrets kulturkomite fører mange gode diskusjoner om kulturpolitikk. Dessverre ser det ut til at de rødgrønne politikerne i komiteen ikke har gjennomslag i sine partier. Derfor blir kulturen ikke prioritert i Trondheim. Diskusjonen om Trondheim Kino er et eksempel som viser at vi har et stykke å gå før vi kommer dit Bergen er i dag.

Kunstsosiolog Dag Solhjell har nok mye rett i det han uttaler til Minerva:

«Solhjell peker også på at politikerne i Bergen har større forståelse for kultur og lar institusjonene arbeide i fred.»

 

17.mai – for alle?

Familien var på vei inn til Midtbyen får å feire 17.mai. Jenta var kledd i sin fineste stas og i ansiktet hadde hun malt det somaliske flagget. På armene var det norske flagget. Hun hadde nok ikke hørt at utenlandske flagg er fyfy på 17.mai. Kan ikke noen tørke av henne smilet og flagget i ansiktet?

Jeg kjører taxi på 17.mai og stopper på holdeplassen utenfor Mac Donalds på Torvet. Mac Donalds er fullt av mennesker som feirer 17.mai med respekt for norske tradisjoner. Utenfor ser jeg en sliten og ustødig mann rundt 50 år som samler flasker. Han forsøker å samle flaskene i bæreposer og hekte dem på sykkelen sin, men mister dem til stadighet og må plukke opp flaskene på nytt. Men 17.mai er nok likevel en god dag for ham. Sjelden er det så mange tomflasker å finne.

Byen er full av glade mennesker denne dagen. Det gode været setter en ekstra spiss på feiringen. Nesten alle har kledd seg i finstasen, enten de er født i Norge eller i et annet land. Ei flott afrikansk jente i trønderbunad. En høyreist araber i sin lange hvite kjortel. En inder står og prater med sine venner med et norsk flagg stikkende opp av ryggsekken han bærer på ryggen. Bare norske flagg. Og det er ikke så rart. En spørreundersøkelse viser at innvandrere i større grad enn oss norske ønsker å feire 17.mai med norsk flagg. Og for de fleste av oss er det riktig å bruke det norske flagget – bare det norske flagget. Men hvorfor skal det være så galt, som den lille somaliske jenta, i tillegg bruker flagget fra sitt andre hjemland?

Den 16.mai kjører jeg også taxi. En av mine passasjerer skal transporteres hjem etter en lang dag på en av byens brune puber. Han skal hjem for å se Rosenborg på TV’n. I sin ungdom spilte også han fotball og broren var seriemester for RBK. Nå var han i midten av 60-årene og regnet med at han ennå hadde et par år igjen å leve. 17.mai skulle han holde seg hjemme, og drikke. Ta et par telefoner til kompiser. Men ikke dra til byen for å feire. Hva skulle han kle seg i? Joggedrakt? Nei, 17.mai var ikke noe for ham.

Dikt for menn som hater dikt

Hvem er det egentlig som leser dikt?

Jeg har ikke sjekket statistikken, men mine fordommer tilsier at det er middelaldrende kvinner med høy utdanning og lilla skjerf som leser dikt. Ordentlige mannfolk skriver ihvertfall ikke dikt.

Jeg har kjent Frode Håkonsen i rundt 15 år.  Frode er sosial, kreativ, intelligent og reflektert. Han har vært selger, drosjesjåfør og IT-grunder og nylig omskolert til webutvikler. Men  forfatter av en diktsamling?

Og Frode skriver da også på sin hjemmeside:

«Begynte å skrive dikt i godt voksen alder etter fuktig aften på byen, og ble hekta.»

«Men jeg fortsatte å skrive dikt.  Mest fordi ting måtte ut, men også fordi jeg hadde fått sansen for det. Jeg, som ikke kunne noe gramatikk, ikke hadde noe peiling på lyrikk og knapt nok hadde lest en poesibok i mitt liv.»

Jeg vil beskrive meg selv som kulturinteressert. Jeg har vært på konserter for heavy metal og tyske lieder, jeg får gjerne med meg et museum eller flere når jeg besøker en ny by, en og annen kunstutstilling blir det også. Og ikke minst leser jeg en god del. Men dikt har aldri vært min greie. Som alle andre fikk jeg min porsjon av diktanalysen på skolen og innimellom kommer jeg over et dikt og gleder meg over det, men noen stor konsument  av lyrikk er jeg ikke. Slike som meg leser ikke dikt. Diktforfattere lever i en annen verden fjern fra min egen. De er ikke relevante for meg.

Eller tar jeg feil?

Naturligvis tar jeg feil, og jeg har hele tiden visst at jeg tar feil. Men lat som jeg ofte er, er det enklest å begrense seg til bøker som jeg vet at jeg liker. Dumt å kaste bort tid på ei bok som jeg kanskje ikke vil like eller som krever mer av meg enn bare å bli underholdt. Men så vet jeg også at de gangene jeg kaster meg ut i det, ser en film jeg egentlig ikke hadde tenkt å se eller går på en konsert jeg ikke helt vet om jeg vil like, da opplever jeg nesten uten unntak at dette var verdt tiden og pengene.

Jeg er på ingen måte ferdig med «Marengshjerte», Frodes diktsamling, ennå. Og en diktsamling er da heller ikke noe man skal pløye gjennom på noen timer. Diktet «Storebror» kan du lese på fem sekunder, men kanskje reflektere over i fem timer, fem dager eller et helt liv:

«Gråten

er latterens storebror

Den første lyd og følelse

som vi fikk her på jord»

 

Dette skriver Frode om det å skrive:

«Det som begynte som en slags renselsesprosess har etterhvert utviklet seg til en mer helhetlig uttrykksform, uten noen form for kunnskap eller begrep om faget diktskrivning.  Skriver både dikt, kåseri og noveller. Det jeg skriver og da særlig poesien kommer brått til meg i inspirerte øyeblikk, enten fra egen opplevde situasjoner og innblikk i andres liv, eller gjennom litteratur, film og musikk som berører meg.»

Jeg har tro på at Frodes dikt kan appellere til andre enn de som tradisjonelt kjøper og leser diktsamlinger. Men det forutsetter naturligvis at boka hans gjøres tilgjengelig for folk. Som en ny og ukjent forfatter på et lite forlag uten egen bokhandlerkjede er det ikke hans bok du ser først når du går inn døra hos Ark eller Norli. Den nye bokloven sementerer konkurransesituasjonen i bokmarkedet og hindrer innovasjon. Og i tillegg blir e-bøker pålagt 25 % moms i motsetning til papirbøker. Skal man nå nye lesergrupper må man være innovativ og overgang til digitalt format må gjøres enklere.

NB. Inne i Frode Håkonsens bok vil du finne en QR-kode. Benytt den!

De gode konfliktene på Høyres landsmøte

Media leter etter konflikter. Før Høyres landsmøte har media ikke minst fokusert på de sakene hvor meningene var delte blant delegatene på landsmøtet. Det er bra. For naturligvis er det uenighet i et parti. Ikke minst i et parti som har blitt så stort som Høyre er nå.

Men viktigere er det å se på hva slags saker vi er uenige om i Høyre og hvordan vi håndterer uenigheten.

Aller størst debatt skapte abortsaken. Skulle Høyre fortsatt kjempe for en innstramming av abortloven eller beholde loven slik den er nå? Andre viktige debatter gjaldt eggdonasjon, kjønnsnøytral verneplikt og vigselsordningen. Det som er felles for alle disse sakene er at de ikke dreier seg om penger, men om verdier og prinsipper.

Ofte er det kampen for den lokale veistumpen og ekstra millioner til egne hjertesaker som dominerer politiske debatter.

Derfor er det så deilig å være til stede på et landsmøte hvor det er verdidebatter og prinsippspørsmål som er viktigst. For et samfunnsengasjert menneske var det fantastisk å lytte til abortdebatten. En rekke engasjerte og reflekterte innlegg  bidro til større forståelse uavhengig av konklusjonen i saken. Media gjorde et poeng av at Erna Solberg «tapte» abortsaken. Erna markerte sine synspunkter på en god måte, men sa også klart fra at Høyre er et åpet parti hvor uenighet ikke bare er akseptert men en fri debatt oppmuntret. 

Det er disse debattene som styrker partiets grunnmur og samhold når vi kommer til vanskeligere tider for partiet. Vi ikke bare tåler uenighet, vi elsker mangfoldet av meninger. Jeg blir rett og slett glad inni meg ved å overvære debatter om de mest grunnleggende spørsmålene.

Uenighet er ikke en svakhet, men en styrke for Høyre.