Kan staten gi oss den perfekte kroppen?

Skal vi tro professor i idrettsmedisin, Jorunn Sundgot-Borgen, er visst det mulig. Professoren, som tilsynelatende også har en doktorgrad i bedrevitenskap, kunne på mandag fortelle oss at problemet med at stadig flere av oss er overvektige kan løses av politikerne ved å lovbestemme en time kroppsøving hver dag i skolen. Kanskje mener hun at vi kan lovbestemme at denne timen fylles med glede også?

Tirsdag var hun i Dagsrevyen og foreslo at barn og unge som vil bli skiporrere bør gentestes slik at vi kan finne ut om de egner seg for skihopping. Heldigvis tok hoppsjefen avstand fra denne troen på at alt skal og kan styres av myndighetene. Mener Sundgot-Borgen at barn som ikke har den perfektekroppen skal advares mot å satse på skihopp.

Selv er jeg definitivt en av dem som burde spise sunnere og trene mere og bedre for å få ned vekta. Men jeg har ingen tro på at dette kan styres med lover og forordninger.

Som politiker kan jeg bidra til mange tiltak som bedrer folkehelsen. Det kan dreie seg om nærmiljøanlegg for idrett og aktivitet for unge og eldre uavhengig av om man er organisert i idretten eller ikke. Det kan dreie seg om å anlegge turstier og sykkelveier. Og mye annet.

Men jeg vil ha meg frabedt Sundgot-Borgens moralisme og forsøk på å få oss politikere til å detaljstyre livene våre. Det gjør meg bare provosert og forbannet.

På tide med en fredspris til verdens barn

Når stortingsrepresentantene Linda Hofstad Helleland, Gunn Karin Gjul og Andre Oktay Dahl valgte å nominere tre barnerettsorganisasjoner til Nobels fredspris for 2012 var det på tide. Både UNICEF, Save the Children (Redd Barna) og ikke minst Concerned for Working Children (CWC) fortjener fredsprisen. Men saken er viktigere enn organisasjonene.

Populært sagt pleier man å si at FN’s barnekonvensjon hviler på tre påler eller p-er:

Provision – å sørge for at alle barn får det de trenger for å vokse opp.
Protection – å sørge for at barn blir beskyttet mot de mange farer som truer de som er mest sårbare.

UNICEF har faktisk fått fredsprisen tidligere. I 1965 fikk de fredsprisen for sitt humanitære arbeid overfor barn (Provision og Protection)

Men den siste p-en har blitt glemt av mange:

Participation – Barns deltagelse og rett til å bli hørt.

Og kanskje er det paragraf 12 i barnekonvensjonen som er den aller viktigste. Slik lyder den i Redd Barnas kortversjon:

12. Å si sin mening og bli hørt
Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt.

Hvis vi blir flinkere til å lytte til barnas meninger i saker som vedrører dem vil livet bli enklere for barn som sliter med problemer.

En forskningsrapport viser at antallet barn i barnevernssaker i Trondheim som blir hørt før beslutning tas har blitt nesten halvert de siste årene.

I kriger og konflikter er barn blant de aller mest sårbare og utsatte. Istedet for at de som fører krig lytter til barna blir barna ofte brukt som redskaper av krigsherrer.

For å stoppe barnearbeid i fattige land bedriver vi boikottaksjoner i vesten i stedet for å spørre barna hva de ønsker og uten å skaffe barna et alternativ til barnearbeid.

I Norge har vi innført en ordning med ungdommens kommunestyre som på papiret skal gi barn og unge større innflytelse. Men hvor godt fungerer dette i praksis når også medlemmene i ungdommens kommunestyre må forholde seg til tungt forståelige saksutredninger laget av eksperter?

Eksemplene er mange på at barn ikke blir hørt. Vi har kommet langt i Norge, men har fortsatt en lang vei å gå. I andre deler av verden kan det ofte stå langt verre til. En fredspris som setter fokus på barns rett til å bli hørt kan bidra til at mye kan bli bedre. For de organisasjonene som er nominert vil nominasjonen i seg selv representere en stor mulighet til å få saken i fokus. Den muligheten vil de benytte seg av.

Barnas rett til å bli hørt betyr naturligvis ikke at barn og unge alltid skal få viljen sin. En naturlig del av arbeidet med barns deltagelse i demokratiske prosesser er å lære metoder for prioritering, forhandlinger og hvordan man kan fremskaffe egen informasjon. Dette er en av CWC’s spesialiteter. De har sammen med barna utarbeidet en ordning som ser ut til å fungere utmerket i de fleste kommuner i Sør-India hvor de er prøvd ut. Helt fra grasrota deltar barn i arbeidet med å fremskaffe informasjon, prioritere hva som er viktigst for barn og unge, deltagelse i offentlige planleggingsprossesser og mye annet. Jeg har sett det med egne øyne og har hatt mange samtaler med dem.

Jeg fikk gleden av å informere Concerned for Working Children (CWC) om nominasjonen under mitt besøk i India tidligere denne måneden. Gleden over nyheten var enorm. De er en liten, men likevel viktig og innflytelsesrik organisasjon lokalt, nasjonalt og internasjonalt. For dem er nominasjonen fra Linda Hofstad Helleland, Andre Oktay Dahl og Gunn Karin Gjul både et stort løft og til voldsom inspirasjon. De tre stortingsrepresentantene kan være stolte over hva de har gjort.

Både UNICEF og Redd Barna er nærmest selvskrevne kandidater til fredsprisen når vi snakker om barns rett til å bli hørt. Det er de to største internasjonale barnerettsorganisasjonene med en tilhørende stor innflytelse. De har også begge et klart standpunkt i arbeidet for å styrke barns rett til å bli hørt. Likevel er ikke alle deler av disse organisasjonene like fokusert på dette temaet. En titt på hjemmesidene til Redd Barna i Norge viser et voldsomt engasjement på saken. En tilsvarende titt på de internasjonale nettsidene til organisasjonen viser ikke det samme engasjementet. Men slik vil det alltid være i store internasjonale organisasjoner som har mange viktige oppgaver.

CWC har på sin side vært en pioner i dette arbeidet helt siden organisasjonen ble etablert for ca 30 år siden. På et tidspunkt hvor få andre i det hele tatt snakket om barns og unges rett til å bli hørt var dette hele fundamentet for CWC. Siden mitt første av 4 besøk hos CWC i 2009 har jeg også fått utallige muligheter til å drøfte alle sider ved dette saksområdet. Jeg har blitt presentert for gode eksempler på hvordan vi kan bli bedre og jeg har fått møte barnearbeidere, skolebarn, medlemmer i ungdommens kommunestyre (Makkala Panchayat), journalister, politikere på mange nivå, representanter for andre lokale barneorganisasjoner og byråkrater. Respekten for CWC’s arbeid er stor blant alle.

Men selv om CWC først og fremst er en lokal organisasjon har de stort internasjonalt gjennomslag. De brukes som rådgivere av FN, de holder foredrag på store internasjonale konferanser, de deltar i internasjonalt forskningssamarbeid og mye mer.

Arbeidet for at barn skal bli hørt dreier seg ikke minst om å oppdra en ny generasjon voksne som er langt flinkere enn dagens voksne til å delta i de demokratiske prosessene. Lykkes vi i det vil vi skape en bedre verden.

Jeg er ganske sikker på at risikoen for krig og konflikt blir langt mindre hvis vi lytter mere til barn og unge.

Ingen fortjener en fredspris mere enn de som arbeider for denne saken.

Hvor prostitusjon går i arv

Det var et av mitt livs sterkeste opplevelser.

Srabani tar meg med inn i de mørkeste bakgatene i Calcutta. For hver meter jeg går blir gatene trangere, husene mer skrøpelige og menneskene mer utslitte. Jeg titter inn i små ”minifabrikker” hvor menn og kvinner sitter på gulvet og produserer forskjellige ting. Midt inne i Calcuttas ”red light district” finner vi et lite lokale hvor Hamari Muskan har innredet et ”klubblokale” for barn av sexarbeidere. De 15 kvadratmeterne er både arbeidsplassen for lærerne, sosialarbeiderne og aktivistene og det trygge møtestedet for 38 barn og unge fra 5-6 år og oppover.

Sammen med Nepal, Bangladesh og delstaten Andra Pradesh er Vest Bengal den største kilden for sexarbeidere i regionen og Calcutta er selve senteret for traffickingvirksomheten. Den lille og ganske nyetablerte organisasjonen Hamari Muskan fokuserer på barna. Hvis ingen gjør noe har nemlig sexarbeid en tendens til å gå i arv fra mor til datter. Hva slags motstand kan ei ung jente stille opp med når hun ikke kjenner noe annet liv enn livet som prostituert i ”the red light district”? Det er dette som er ”normalt”.

Ofte presses hun også av mora si til å gå inn i det samme yrket. Den prostituerte avgir to tredjedeler av det hun tjener til halliken sin. Resten bruker hun gjerne på alkohol, juggel og annet. Ingenting spares, så når hun må gi seg som prostituert har hun lite å leve av. Å føre datteren inn i det samme yrket er ofte løsningen.

Hamari Muskans løsning er i grunnen enkel. Sørg for at jentene får gå på en ordinær skole hvor de får seg venner og oppdager at det finnes en verden utenfor ”the red light district”. I tillegg har de åpnet klubblokalet hvor barna kan komme når de vil og få hjelp og støtte både med skolearbeidet og med sine personlige problemer. Her får barna også informasjon om sine rettigheter og om hvordan de kan forsvare seg mot farer som truer i den utsatte tilværelsen deres. Og etter hvert som tillit og trygghet bygges får de psykososial hjelp til å håndtere sine traumer.

Når jeg kommer inn i klubblokalet virker barna trygge og glade. Ingen kan se på dem at dette er noen av de barna i verden som har det aller vanskeligst. Her er det i det hele tatt mye følelser. Mest glede, men også gråt og tunge stunder. Ei jente som jeg anslår til å være 12 år har blitt holdt borte av mora si fra Hamari Muskan i 7 dager. Gjensynet med reservemor Srabani preges av gråt, klemming og glede. Her må man ha et stort hjerte for å arbeide.
Jeg tilbringer hele ettermiddagen sammen med barna. Litt etter kl 16 kommer noen av de største barna fra skolen. Tiden er inne for meg til å spørre dem om det jeg måtte lure på.

Liker dere skolen?

Ja, roper de i hop.

Hvorfor?

Der får de venner, de får mer plass til lek enn hjemme (hvor barna ofte låses ut fordi mor er opptatt med å betjene en kunde) og dessuten tror de at skolegang er viktig for å få seg en jobb.

Hvem er best på skolen? Guttene eller jentene?

Ei jente mener at gutter og jenter stiller likt. De andre jentene er overbevist om at jentene er best. I et liv hvor jenter nedverdiges og ikke settes høyt er dette et positivt signal om at jentene har tro på seg selv.

Hva slags hjelp får de hos Hamari Muskan som de ikke får på skolen?

Først og fremst får de hjelp til lekser og informasjon om sine rettigheter og hvordan de kan forsvare seg.
Har de hatt behov for denne hjelpen?

Ja, er det entydige svaret. Det er mange vonde mennesker som ferdes i dette området. Og de trenger all den hjelp de kan få. Seksuelt misbruk og mishandling er svært vanlig.

De mange jentene og de noe færre guttene har også spørsmål til meg. Hvordan er det med denne midnattsolen? Hvordan vet du når du skal sove? Og hvordan kan det være mørkt hele døgnet om vinteren?

Og hva synes jeg om India?

India er både vondt og godt. Det viser disse barna som tross et vanskelig liv viser glede og optimisme.
På veien ut av ”the red light district” nærmer klokken seg 1800. Noen av sexarbeiderne har kommet ut på gata for å vise seg frem overfor potensielle kunder. Jeg kommer til å tenke på at dagen i dag er Valentines dag. Valentines dag i Calcuttas ”red light district”. Litt av en ironi.

PS. Er det noen som kunne tenke seg aa bidra oekonomisk til Hamari Muskan knytter jeg gjerne kontakt.

Calcuttas gatebarn

Hun er høflig, jenta som håndhilser på meg. Hun er kanskje 13-14 år gammel, barbent, skitten og går og tauer på ei geit. Jenta har fått tilbud om å flytte til et hjem for gatebarn i regi av Don Bosco, men har valgt å fortsatt bo på gata.

Don Bosco er en internasjonal, katolsk organisasjon som driver skoler og annen veldedig virksomhet rundt omkring i verden. India driver de 25 hjem for gatebarn i byer som New Delhi, Mumbai og Calcutta. Dessuten tilbyr de skolegang. Det tilbudet har også jenta jeg møtte tatt i mot.

To av Don Boscos medarbeidere tar meg med rundt for å treffe noen av barna de jobber med. Calcutta er en av Indias fattigste byer og dette er kanskje de som har det aller verst i storbyen. Lukten av urin, skitt og allverdens andre unevnelige ting er gjennomtrengende. På fortauene, midtrabattene og ellers hvor de finner plass slår de seg ned uten tak over hodet. Her koker de mat, her gjør de noen ganger sitt fornødne og her tigger de forbipasserende om noen rupies. Inntil politiet jager dem bort.

De fleste gatebarna sniffer og de fleste jentene utsettes for seksuelt misbruk eller selger kroppen sin.
Don Bosco gir de svakeste av de svakeste et tilbud om et mer menneskelig liv. Når mange likevel sier nei tilbudet og fortsetter å bo på gata lurer jeg likevel på om Don Bosco har funnet den rette måten å arbeide på.

Hellige kuer og jenter smugles over grensen mellom India og Bangladesh

Hva tror du det smugles mest av over grensen mellom India og Bangladesh? Det er Roop Sen som stiller spørsmålet. Roop er nestsjef i Sanjog et ressurssenter for marginaliserte kvinner og barn i Calcutta.

Kuer smugles i stort antall over grensen fra India til Bangladesh av lokale barn som kan ta straffen hvis de blir oppdaget. I India er som vi vet kuene hellige og derfor ikke tillatt utført til muslimske Bangladesh. I Bangladesh er det stor etterspørsel etter kukjøtt og når kuene blir for gamle til å gi særlig melk blir de sendt dit for slakt. Med andre ord: Slik slakter man hellige kuer i praksis.

Verre er det at det er en stor trafikk av jenter som mot sin vilje sendes fra fattige Bangladesh og fra fattige delstater i India som Vest-Bengal og Andra Pradesh til voksende og rikere byer som New Delhi, Mumbai og Bangalore og noen ganger til andre land.

Med jevne mellomrom aksjonerer både politiet og forskjellige organisasjoner og sender jentene tilbake dit de kommer fra.

- Vi ser imidertid stadig at de samme jentene blir sendt hjem både to og tre ganger etter at de frivillig har reist tilbake til byen hvor de levde som sexarbeidere, sier Uma som er leder for Sanjog.

Det er mine venner i Concerned for Working Children (CWC) som har avtalt besøket mitt hos Sanjog. Det viser seg å være fullklaff. Møtet varer i over fire timer og hodet mitt fylles av mange tanker og mye kunnskap. Forhåpentligvis har jeg også noe å bidra med.

Sanjog jobber ikke direkte med feltarbeid blant barn og kvinner, men de er et ressurssenter som bidrar med kunnskap, opplæring og påvirkning av myndighetene. De jobber sammen med en rekke små organisasjoner som er tilstede rundt i lokalmiljøene. Sanjog betyr noe slikt som kontakt/forbindelse.

Hva gjør vi for å hindre jentene i å reise tilbake til byen hvor de utnyttes som sexarbeidere spurte Sanjog seg selv. Deres svar var at organisasjonene som jobbet det hvor jentene dro måtte kobles med organisasjoner som jobber med jentene der de kommer fra. Løsningen er å gi jentene jobbtrening og støtte i lokalmiljøet slik at de ikke reiste derfra igjen. Mange av jentene føler skam og skyld og ikke alle i lokalmiljøet støtter dem. Sanjog har koordinert arbeidet for å få et støtteapparat på plass.

Har vi noe å lære av dette i Norge. Vi har et betydelig antall prostituerte i Norge fra Nigeria, deler av Asia og Øst-Europa. Så vidt jeg forstår har norske myndigheter etablert et tilbud i Norge for prostituerte som slutter i dette yrket? Mn hva med å etablere et samarbeid med frivillige organisasjoner på deres hjemsted som kan gi dem et alternativt tilbud. Eller er det kanskje allerede et slikt arbeid i gang?

Debbie fra Dublin som egentlig er fra Calcutta

Hun kaller seg Debbie når de irske kundene tar kontakt. De tror hun bor og jobber i Dublin og er irsk. Debbie er imidlertid inder, bor i Calcutta og jobber fra leiligheten hun bor i. Sjefen hennes er imidlertid ire. Han driver et importselskap som selger amerikanske produkter i Irland. I stedet for å etablere et tradisjonelt kontor og ansette en irsk assistent har han funnet frem til ”Debbie”. Hun svarer på e-posthenvendelser, sender tilbud, fører regnskap og det meste som ellers er nødvendig.

Hun svarer ikke på telefonen fordi kundene gjennom bakgrunnsstøyen fra gata kan skjønne at hun ikke holder til i Irland, og sjefen hennes ønsker at kundene skal tro at hun er irsk. ”Debbie” blir litt stresset av dette. Hun liker ikke å føre kundene bak lyset, men inntekten er god etter indisk målestokk.

I Calcutta og andre indiske byer popper callsentrene opp som paddehatter. Titusenvis om ikke hundretusener av nye ansatte skal på plass i årene som kommer. Tilfellet Debbie viser at også mindre bedrifter kan benytte seg av indisk arbeidskraft. Heller ikke vi i Norge kan regne med at vi blir uberørt av globaliseringen.

Livet i Calcuttas bakgater

Noen minutter på balkongen mot en av Calcuttas mange trange bakgater ga flere opplevelser enn en hel dag på ferie vanligvis gir.

Jeg har vært så heldig å få bo i et privat hjem mens jeg er i Calcutta. Etter frokosten setter jeg meg på balkongen. Trafikken i gata består hovedsakelig av fotgjengere, syklister og sykkeldrosjer. Innimellom kjører en moped forbi. Vanlige biler er et sjeldent syn.

Calcutta er nå den eneste byen i India som fortsatt tillater de opprinnelige rickshawene, vogner som dras av en mann. For tre år siden var det på tale å forby disse ”drosjene”, men åpenbart vant de frem de mange tusen som fortsatt hadde dette som jobb. Jeg har aldri forsøkt disse drosjene og vil nok ikke gjøre det heller. Det føles ikke riktig å la seg dra frem av en tynn og fattig inder. På den annen side: Skal vi frata dem deres yrke og økonomiske livsopphold?

Slike drosjer så jeg imidlertid ikke fra balkongen. Sykkeldrosjene var imidlertid mange. Disse trehjulingene egner seg da også mye bedre i de trange bakgatene enn ordinære drosjebiler. Også de trehjulede mopeddrosjene holder seg stort sett borte fra disse gatene.

Ned fra mange av balkongene henger det tau med en plastveske i enden. Her heiser man opp aviser og andre produkter som selges fra passerende selgere. Med jevne mellomrom høres ropene. Selgere av all slags produkter og tjenester roper ut sine tilbud såpass høyt at interesserte kjøpere kommer ut på balkongene og varsler fra hvis de vil kjøpe. Så puttes penger i plastvesken før den heises ned og produktene heises opp. Far og sønn låste seg ut av hovedinngangen vis a vis min balkong. Så la de nøklene i plastveska som kona i familien heiste opp…
Litt lenger borte i gata er det en dame som maler gitterporten sin hvit. Ikke med malerkost, men med ei fille. Hendene blir helt hvite. Visstnok en ganske vanlig malemetode her.

Søppelet blir også hentet med sykkel. Først kommer det en sykkel som henter matavfall, litt senere en annen sykkel som henter restavfall, mens en tredje sykkel er på jakt etter papiravfall. Inderne er imidlertid ikke kjent for å ha de reneste byene. Den ubebygde nabotomta inviterer til å kaste søppel der. Det ser ikke pent ut.
Hunder finner man overalt i India, men i Calcutta ser jeg også mange katter. Og de fleste av dem ser faktisk ganske godt ut. Det finnes åpenbart nok mat tilgjengelig slik at hunder og katter kan leve et godt liv.
Husene langs gata er stort sett mellom 4 og 6 etasjer. Ganske folksomt her altså. Også her finnes det nysgjerrige naboer. Flere naboer hadde registrert min tilstedeværelse på balkongen og hadde begynt å spørre om hvem denne fremmede var. Ikke alt er så forskjellig fra Norge altså…

En utradisjonell korrupsjonsbekjemper

M er virkelig en utradisjonell politiker. Jeg møter ham til en prat under et møte for lokale kommunestyremedlemmer fra hele India som kjemper for større lokal selvråderett. M har vært fremtredende medlem av delstatsparlamentet i Karnataka, en delstat med ca 60 millioner innbyggere.

Ved siste valg bestemte han seg for ikke å nekte å kjøpe stemmer. I India er det nemlig vanlig at politikerne kjøper seg stemmer, ikke ved å love gull og grønne skoger, men rett og slett med kontanter! I delstaten Tamil Nadu brukte visst det daværende regjeringspartiet i snitt 50 millioner rupies pr kandidat (dvs ca kr 6 mill) på kjøp av stemmer. De tapte!

Det er umulig å vinne uten å betale for stemmene mente de andre politikerne, og mente at M til slutt ville gi etter og kjøpe stemmer han også. I stedet valgte M å gi beskjed til velgerne at de kunne kontakte ham og støtte ham med en rupie. 10000 velgere fulgte oppfordringen. Likevel tapte han valget.

Men M har ikke gitt opp. Han stiller på nytt ved neste valg og vil ikke kjøpe seg stemmer.
Hvordan får vi slutt på korrupsjonen, spurte jeg ham?

Svaret var uventet, men ved nærmere ettertanke kanskje ikke så dumt. Vi må slutte å fokusere på korrupsjon. Alt vi fokuserer på vokser. Ser vi søppelet overskygger det alt. Ser vi korrupsjon overskygger det de som er rene. I dag er nesten alle i India korrupte. Vi må rett og slett endre tankesettet fra å være i ”survival mode” til å være i ”contributing mode”. Når alle er opptatt av å overleve aksepterer man korrupsjon fordi man tror det er den eneste måten. Hvis vi i stedet fokuserer på hvordan vi kan bidra vil alle etter hvert bidra, er M’s klare logikk. I Norge ville vi kanskje snakke om at problemene forsvinner hvis vi fokuserer på mulighetene.

Concerned for Working Children (CWC) er opptatt av å bli kvitt korrupsjonen. De deltar i en kampanje som heter ”My vote is not for sale”. De går rett og slett fra dør til dør og selger et merke med denne teksten. Hvis mange nok blir med håper de å bli kvitt uvesenet.

- Vi vet hvordan vi skal flykte

Nandanna Reddy samlet de nye elevene på Namma Bhoomi for å spørre dem om hvordan de likte seg på denne internatskolen med yrkesopplæring for fattige barn. Barna var ofte uten foreldre eller de hadde droppet ut av skolen.

- Vann.

Her er det vann. Disse fattige barna var vant til å gå lange strekninger for å få tak i vann. Nok vann lett tilgjengelig var noe av det første de hadde merket seg med stor glede.

- Her er det slanger.

Og det liker de. Alt er som hjemme.

- Og så har vi funnet ut hvordan vi kan flykte herfra, fortalte de Nandanna.
Nandanna tok dem med til porten og fortalte dem at de kunne gå ut denne veien hvis de ikke ville være på Namma Bhoomi lenger.

- Men vakten vil stoppe oss.

Ingen vakt vil stoppe dere. Dere kan forlate Namma Bhoomi når dere vil, sa Nanadanna til dem.

- Men det er så langt hjem.

Vi vil kjøre dere hjem hvis dere ønsker det kunne Nandanna fortelle dem.
Det faktum at det første barna gjorde når de kom til Namma Bhoomi var å sikre seg en fluktmulighet sier litt om hva slags liv de ledde. Deres tillit til samfunnet og menneskene rundt dem var svært begrenset. De hadde blitt banket opp, mobbet og seksuelt misbrukt. Politiet var en trussel og ikke til hjelp. Noen av fedrene drakk alkohol, banket dem opp eller forlot dem. Ikke rart de var skeptisk til dette paradiset på Namma Bhoomi.

Men tilliten ble bygd opp etter hvert. Noen fikk besøk av familien på Namma Bhoomi. Noen dro hjem på besøk til landsbyen sin. Men etter hvert ble det Namma Bhoomi som ble hjem. Her fikk de vann og mat. Her fikk de en yrkesopplæring som kunne gi dem noe å leve av resten av livet. Her fikk de lære om sine rettigheter. Her fikk de venner. Og hvis de var foreldreløse fikk de også voksne som tok foreldreansvar for dem.

Og så visste de at de kunne flykte uten at noen stoppet dem.

Nandanna vs Eva Lise

Eva Elisabeth Belboe er rektor og ubestridt leder på Stavset skole i Trondheim. Sannsynligvis er hun en av Trondheims beste skoleledere, og hun vet hva hun vil. Når hun møtte Nandanna Reddy følte hun det imidlertid som om hun skulle opp til eksamen.
Store lille Nandanna er en av grunnleggerne av Concerned for Working Children (CWC) og hun vet også hva hun vil. Eva Lise og Mariann fra Stavset skole har vært en ukes tid i India for å besøke CWC og yrkessskolen Namma Bhoomi. Hensikten er å gjøre seg kjent med organisasjonen for å innlede et omfattende samarbeid med CWC’s nyetablerte ”mønsterskole for India”, Namma Nalanda. Selv om Stavset både kan bidra med god fagkunnskap og innsamlede midler, vil ikke Nandanna uten videre slippe til Stavset på Namma Nalanda. Først vil hun forsikre seg om at den norske og den indiske skolen deler verdier og pedagogisk grunnsyn. Hun vil ha et likeverdig partnerskap, ikke en snill norsk giver og en ydmyk indisk mottager.

Rundt bordet sitter blant annet Damo (som var med å grunnlegge CWC for ca 30 år siden), CWC-lederne Shivanand, Ganapatit og Shivamoorthy. Men samtalen, eller duellen, foregår mellom Nandanna og Eva-Lise.

Eva-Lise er godt forberedt. Hun snakker om at i den norske skolen skal vi ikke bare lære fag, men også skape et helt menneske. Stavset kan vise til gode resultater og fremgang siden hun ble rektor for få år siden. Hun har opparbeidet et godt internasjonalt nettverk og vet hva som er nødvendig for å skape resultater. Den internasjonale skoleforskeren Hetty har etter en gjennomgang av tusener av forskningsrapporter konkludert med at det er fire ting som er spesielt viktig: Kvaliteten på læreren, relasjonen mellom lærer og elev, relasjonen mellom lærer og foreldre og skoleledelsen. Det er disse faktorene vi må satse på.

Men det er ikke minst på disse områdene den indiske skolen har problemer, påpeker Nandanna. Lærerne har kun to års studium og de er lært opp i den gamle og strenge engelske læremetoden hvor det er enveiskommunikasjon mellom lærer og elev. Skal vi snu på dette må vi endre 200 år av indisk historie. Ikke enkelt. Foreldrene har lært seg at det er skolen som skal gi elevene kunnskap. De engasjerer seg ikke eller er ikke i stand til å engasjere seg fordi deres barn ofte representerer første generasjon på skole.
For CWC har løsningen vært å satse på en pedagogikk hvor læreren er mindre viktig og slik fjernes som hinder for læring. Parallelt med dette satser de på etterutdanning for å omforme lærerne. Før de etablerte sin egen skole kurset de 700 lærere i den ordinære skolen i en selvutviklet pedagogikk som var basert på Montessoris prinsipper. Montessori var opptatt av at elevene ikke bare skulle se og høre men også føle og ”gjøre”. Han skilte en gruppe med svake elever fra resten av elevene og fant at disse med hans metoder gjorde det bedre enn de sterke elevene. Det sa litt om hva de sterke elevene kunne utrette med hans metoder…

Eva-Lise greide å overbevise Nandanna om at et samarbeid mellom Stavset og Namma Nalanda ville være nyttig for begge parter. Samarbeidet vil ta mange former. Allerede har Stavset etablert et eget rom i ”It’s learning”, en nettbasert infrastruktur for læring og samarbeid mellom skole, lærere, elever og foreldre som brukes i norsk skole og internasjonalt. I dette nye rommet vil lærere og elever på de to samarbeidsskolene utveksle bilder, videosnutter og tekst. Her vil man utveksle tanker og ideer om nye læringsmetoder og spørre hverandre til råds.

Neste trinn blir en utveksling av lærere. Lærere fra Namma Nalanda vil besøke Stavset og lærere fra Stavset vil besøke Namma Nalanda. En gang i fremtiden vil kanskje også elever kunne utveksles.

- Vi har å gjøre med to ganske forskjellige elevgrupper, mente Nandanna.
Hvis vi finner at læringsmetoder som benyttes i Norge fungerer i India og motsatt vil vi ha lært noe nytt. Nandanna mente derfor at det var viktig å dokumentere det som ble gjort slik at man kan lære av erfaringene og spre dem til andre i etterkant. Dette kan bli et unikt eksperiment.

Nandanna vs Eva-Lise 1-1.