“undercover” på politistasjonen

Den gode nyheten: De ansatte på Politiets utlendingsavsnitt har begynt å oppføre seg som folk. Den dårlige nyheten: Køene er fortsatt lange.

“Norwegians seem to live on coffee and red tape.” Australieren som ventet sammen med samboeren sin hadde møtt opp i halv åttetiden på morgenen hos Politiet i Trondheim sentrum. Selv om kontoret som behandler søknader om oppholds, arbeids- og bosettingstillatelse først åpner kl 0845 må man være tilstede før kl 8 for å være sikker på å komme frem til skranken før man stenger for dagen kl 1345.

Jeg har bestemt meg for å møte opp for å observere hvordan det offisielle Norge behandler våre utenlandske gjester. Rett etter nyttår er besøket langt mindre enn normalt. Når skranken åpner kl 0845 er det bare ca 30 stk i kø og etter en time er 10 av dem ferdige. Australieren greide seg altså med litt over to timers venting denne gang. Verre var det forrige gang: “Three hours at the police station, one hour at the tax office, and I gave up waiting for the buscard…”

Til vanlig er det visstnok smekkfullt i inngangspartiet til Politiet før de kommer og åpner kl 8 og ikke sjelden slutter de å gi ut kølapper lenge før alle har fått. Så må de møte opp en annen dag, enda litt tidligere, for å være sikker på å få snakket med noen i utlendingsavsnittet.

Uten personnummer er det ikke mye du kan gjøre i Norge. Og som utenlandsk arbeidstager i Norge er det viktig at man slipper å vente for lenge på personnummeret. Uten dette nummeret kan du for eksempel ikke åpne bankkonto, heller ikke depositumkonto. Og uten depositumkonto får du ikke leid en leilighet. Personnummer trenger du også for å skaffe deg et mobilabonnement og til mye annet. Hver eneste dag du må vente skaper ekstra problemer.

Før du kan gå til folkeregisteret for å få personnummer må du få en sticker i passet ditt fra politiet. I Oslo tar det en dag. I Trondheim tar det en uke fordi politiet mangler ressurser. Så går du til folkeregisteret. Med dagens datateknologi burde det gå i en fei. Søkeren har jo allerede oppholdstillatelse i Norge så egentlig burde det være nok å fylle ut nødvendige informasjoner på en datamaskin og så la datamaskinen generere et nummer. Forutsatt at du kan vise frem nødvendig dokumentasjon fra politiet naturligvis.

Men så enkelt er det ikke. Du fyller først ut en søknad som folkeregisteret printer ut og sender til et kontor et annet sted i Norge og til slutt gir deg et personnummer etter 3 uker. Dvs 4 ukers ventetid inkludert ventetiden hos politiet. “They have two photos from before. Now they need another one.” Australieren er fortvilt over det norske byråkratiet. Hvorfor trenger politiet enda et foto når de allerede har to i databasen sin? Dette eksemplet illustrerer hvordan forskjellige norske systemer ikke holder sammen. Har du gitt informasjon og tatt bilder en gang burde det være nok selv om du søker på nytt eller besøker en ny etat. I Oslo, Stavanger og Kirkenes har politiet, folkeregisteret, skatteetaten og UDI etablert et felles servicekontor som koordinerer saksbehandlingen slik at du får hjelp mye raskere. Men ikke i Trondheim. Eller i Bergen.

I Bergen skal det være politidirektoratet som har konkludert med at behovet ikke er stort nok. I Trondheim er det de som sier at det er lokale politiet som ikke er flinke nok til å orientere seg godt nok. Uansett hvem det er må de sette seg sammen og finne en løsning. For behovet er der. Det har jeg sett med egne øyne i dag.

“It’s a tradeoff” sier australieren. Han forstår ikke hvorfor vi har dette håpløse byråkratiet, men han ble tilbudt enspennende jobb som var godt betalt i Trondheim. Og så trives han i byen.

Men er det slik vi ønsker det? På politistasjonen står det en gatebukk med omtrent følgende tekst: “Vis respekt – vent på tur.” For mange utlendinger er respekt viktig. Man forventer ikke at man skal få alt som man vil, men man forventer å bli behandlet med respekt. Det skal være mange som har forlatt politistasjonens utlendingsavsnitt med en sjokkartet opplevelse av dårlig behandling.
Idag var det ikke slik. De som tok imot de ventende smilte faktisk ved et par anledninger og opptrådte forøvrig korrekt.

I desember ble det kjent at en amerikansk forsker ved NTNU valgte å reise hjem fordi kona hans måtte vente et halvt år på oppholdstillatelse. Og ved den årlige fornyelsen måtte hun også vente et halvt år. I denne tiden kunne hun ikke reise ut av Norge, og gjøre jobben sin.

I en kommentar til denne saken kunne opplyse at et halvt års ventetid var normalt. Som om det er en tilfredsstillende forklaring. For et par år siden ble jeg invitert av en inder til å besøke en villmarksstasjon som familien hans eide. Her kunne vi sitte på terrassen og se ville dyr veite og besøke et vannhull. Jeg kjente ikke inderen fra før, men jeg kjente en venn av ham. Hvorfor gjorde han dette for oss? “Vi indere har et ordtak. Min gjest er min gud.”
For mange år siden brukte vi begrepet “gjestearbeider” om utenlandske arbeidstagere i Norge. Ikke nå lenger. Men kanskje burde vi begynne å behandle våre gjester slik som gjester bør behandles?