Skal staten bestemme hva bedriftene bør sponse?

Ja, det er faktisk konsekvensen av en uttalelse fra statssekretæren i Finansdepartementet, Roger Schjerva. Hvis staten liker formålet kan bedriften få skattefradrag. Likere de ikke formålet får du ikke skattefradrag.

Dette er det Schjerva uttaler til Dagens Næringsliv i dag:

“Jeg mener at staten bør ha styring med hvilke tiltak som og formål som skal tilgodeses med offentlige midler.”

Problemstillingen han kommenterer er hvorvidt bedrifter skal få fradrag for økonomisk støtte til humanitære organisasjoner. Og Schjerva mener altså at bedriftenes penger egentlig er statens penger basert på et resonnement om at hvis bedriften ikke hadde brukt disse pengene ville de ha økt overskuddet og skatt av overskuddet tilhører staten…

Bakgrunnen for saken i Dagens Næringsliv er at Skagenfondene i Stavanger har brukt 48 millioner kroner på sponsing av Leger uten grenser, SOS barnebyer og Kolibri Children at Risk Foundation siden 2006. Hadde de sponset Petter Northug og Marit Bjørgen ville de fått fradrag for disse kostnadene, men hvis det ikke har direkte reklameverdi får de ikke fradrag. Staten mener at en slik støtte til humanitære organisasjoner ikke har noen verdi for Skagenfondene.Dermed mister de fradraget.

En ting er at dette er en ganske antikvarisk hold til verdien av å sponse. Motivet for å sponse i dag er langt mer enn å oppnå reklameverdi. Man bruker prosjektet i å bygge lagånd og verdier internt i bedriften. Det kan være langt mer verdifullt enn reklameverdien. Et eksempel på dette er eiendomskongen Ivar Koteng som tok med seg sine ansatte for å bygge et hus for barn av AIDS-syke i Afrika.

Denne holdningen fra Arbeiderpartiet reiser mange spørsmål. Hvem skal bestemme hva som er gode formål og hvilke kriterier gjelder. En rekke aktører, blant annet Petter Stordalen, har varslet at de vil gi finansiell støtte til gjenoppbygging av Utøya. De fleste, og ikke minst Arbeiderpartiet, vil vel mene at dette er et godt formål, men det gir ingen direkte reklameverdi. Skal Stordalen kunne få skattefradrag for denne støtten?

Høyres Jan Tore Sanner er klar i sin støtte til humanitære tiltak:

“Politisk mener jeg at det er viktig å stimulere bedriftene til å ta mer samfunnsansvar. Da er skattefradrag til sponsing av frivillige organisasjoner et godt virkemiddel:”

Roger Scherva vil la staten styre:

“Begrensninger for fradragsretten er naturlig både ut fra slike overordnede hensyn og for å unngå at private aktører kan formidle store offentlige midler til sine private, ideelle preferanser.”

Det en bedrift tjener er altså i utgangspunktet statens penger ifølge Arbeiderpartiet.

Vi har flere eksempler på at Arbeiderpartiet ikke liker at private skal bestemme hva de vil bruke pengene sine til. Den såkalte gaveforskningsordningen ble opphevet i år av regjeringen. Ordningen innebar at private bidrag til forskning skulle suppleres med offentlige bevilgninger for å stimulere private til å gi gaver til forskning. Blant de som har bidratt er Kreftforeningen. Store innsamlede midler har blitt bevilget til kreftforskning og dess mer man samlet inn dess mer stilte staten opp med. En fin ordning skulle man tro, men ikke ifølge regjeringen.

Dette dreier seg om hvilket samfunn vi ønsker oss. Skal vi ha sentralisering av makten slik at staten bestemmer hva som fortjener støtte eller skal vi ha et samfunn med større mangfold hvor private givere stimuleres til å gi til gode formål?

Jeg har tro på mangfold. Den maktkonsentrasjon som oppstår når alt skal bestemmes av få mennesker er uheldig. En større privat og sivil sektor representerer en motvekt til denne maktkonsentrasjonen.

“undercover” på politistasjonen

Den gode nyheten: De ansatte på Politiets utlendingsavsnitt har begynt å oppføre seg som folk. Den dårlige nyheten: Køene er fortsatt lange.

“Norwegians seem to live on coffee and red tape.” Australieren som ventet sammen med samboeren sin hadde møtt opp i halv åttetiden på morgenen hos Politiet i Trondheim sentrum. Selv om kontoret som behandler søknader om oppholds, arbeids- og bosettingstillatelse først åpner kl 0845 må man være tilstede før kl 8 for å være sikker på å komme frem til skranken før man stenger for dagen kl 1345.

Jeg har bestemt meg for å møte opp for å observere hvordan det offisielle Norge behandler våre utenlandske gjester. Rett etter nyttår er besøket langt mindre enn normalt. Når skranken åpner kl 0845 er det bare ca 30 stk i kø og etter en time er 10 av dem ferdige. Australieren greide seg altså med litt over to timers venting denne gang. Verre var det forrige gang: “Three hours at the police station, one hour at the tax office, and I gave up waiting for the buscard…”

Til vanlig er det visstnok smekkfullt i inngangspartiet til Politiet før de kommer og åpner kl 8 og ikke sjelden slutter de å gi ut kølapper lenge før alle har fått. Så må de møte opp en annen dag, enda litt tidligere, for å være sikker på å få snakket med noen i utlendingsavsnittet.

Uten personnummer er det ikke mye du kan gjøre i Norge. Og som utenlandsk arbeidstager i Norge er det viktig at man slipper å vente for lenge på personnummeret. Uten dette nummeret kan du for eksempel ikke åpne bankkonto, heller ikke depositumkonto. Og uten depositumkonto får du ikke leid en leilighet. Personnummer trenger du også for å skaffe deg et mobilabonnement og til mye annet. Hver eneste dag du må vente skaper ekstra problemer.

Før du kan gå til folkeregisteret for å få personnummer må du få en sticker i passet ditt fra politiet. I Oslo tar det en dag. I Trondheim tar det en uke fordi politiet mangler ressurser. Så går du til folkeregisteret. Med dagens datateknologi burde det gå i en fei. Søkeren har jo allerede oppholdstillatelse i Norge så egentlig burde det være nok å fylle ut nødvendige informasjoner på en datamaskin og så la datamaskinen generere et nummer. Forutsatt at du kan vise frem nødvendig dokumentasjon fra politiet naturligvis.

Men så enkelt er det ikke. Du fyller først ut en søknad som folkeregisteret printer ut og sender til et kontor et annet sted i Norge og til slutt gir deg et personnummer etter 3 uker. Dvs 4 ukers ventetid inkludert ventetiden hos politiet. “They have two photos from before. Now they need another one.” Australieren er fortvilt over det norske byråkratiet. Hvorfor trenger politiet enda et foto når de allerede har to i databasen sin? Dette eksemplet illustrerer hvordan forskjellige norske systemer ikke holder sammen. Har du gitt informasjon og tatt bilder en gang burde det være nok selv om du søker på nytt eller besøker en ny etat. I Oslo, Stavanger og Kirkenes har politiet, folkeregisteret, skatteetaten og UDI etablert et felles servicekontor som koordinerer saksbehandlingen slik at du får hjelp mye raskere. Men ikke i Trondheim. Eller i Bergen.

I Bergen skal det være politidirektoratet som har konkludert med at behovet ikke er stort nok. I Trondheim er det de som sier at det er lokale politiet som ikke er flinke nok til å orientere seg godt nok. Uansett hvem det er må de sette seg sammen og finne en løsning. For behovet er der. Det har jeg sett med egne øyne i dag.

“It’s a tradeoff” sier australieren. Han forstår ikke hvorfor vi har dette håpløse byråkratiet, men han ble tilbudt enspennende jobb som var godt betalt i Trondheim. Og så trives han i byen.

Men er det slik vi ønsker det? På politistasjonen står det en gatebukk med omtrent følgende tekst: “Vis respekt – vent på tur.” For mange utlendinger er respekt viktig. Man forventer ikke at man skal få alt som man vil, men man forventer å bli behandlet med respekt. Det skal være mange som har forlatt politistasjonens utlendingsavsnitt med en sjokkartet opplevelse av dårlig behandling.
Idag var det ikke slik. De som tok imot de ventende smilte faktisk ved et par anledninger og opptrådte forøvrig korrekt.

I desember ble det kjent at en amerikansk forsker ved NTNU valgte å reise hjem fordi kona hans måtte vente et halvt år på oppholdstillatelse. Og ved den årlige fornyelsen måtte hun også vente et halvt år. I denne tiden kunne hun ikke reise ut av Norge, og gjøre jobben sin.

I en kommentar til denne saken kunne opplyse at et halvt års ventetid var normalt. Som om det er en tilfredsstillende forklaring. For et par år siden ble jeg invitert av en inder til å besøke en villmarksstasjon som familien hans eide. Her kunne vi sitte på terrassen og se ville dyr veite og besøke et vannhull. Jeg kjente ikke inderen fra før, men jeg kjente en venn av ham. Hvorfor gjorde han dette for oss? “Vi indere har et ordtak. Min gjest er min gud.”
For mange år siden brukte vi begrepet “gjestearbeider” om utenlandske arbeidstagere i Norge. Ikke nå lenger. Men kanskje burde vi begynne å behandle våre gjester slik som gjester bør behandles?