Frykten for å måtte flytte – enda en gang

På Til min overraskelse kjente de meg igjen fra fjorårets besøk, de to guttungene på ca 14 år som jeg møtte i dag. Familiene deres har flyttet fra en annen delstat i India og til Bangalore med håp om å finne et utkomme i den voksende storbyen. Uten rett på en tomt hvor de kan bygge seg et fast sted å bo har familiene vært nødt til å finne en ledig tomt og slå opp et telt av presenning, plankebiter og det de måtte finne.

Forrige gang jeg møtte dem sammen med andre medlemmer i barnearbedernes forening Bhima Sangha bodde de på en annen tomt, men denne skulle brukes til et nytt tempel. Dermed måtte de flytte. Rent praktisk er det naturligvis ikke så vanskelig å flytte er slikt telt, men det kan også være skremmende. De mister vennene sine, kanskje flytter de til et sted hvor kommunen ikke er like velvillig til å skaffe dem vann og kanskje kommer de til et farlig område.

Denne gang hadde ikke flytteavstanden vært så lang. De fikk leke med de samme vennene, de fikk fortsatt vann og de fikk bo i et trygt område. Spesielt var de opptatt av at jentene skulle bo trygt. Men frykten var der stadig. Når måtte de flytte neste gang? Og ville det være like godt å bo på en ny plass?

Vi kan forundres over at de er så fornøyd med livet der de bor nå. En hel familie må bo i et filletelt på kanskje 10-20 kvadratmeter. De har noen smale “gater” mellom teltene hvor de kan leke. De to guttene starter dagen kl 0430 når de står opp for å arbeide som bærere på et grønnsak- og fruktmarked. Kl 8 går de på skolen. Når de kommer hjem fra skolen er det lekser og hjelp til huslige sysler i familien. Men ikke nok med det. De to guttene har også engasjert seg i Bhima Sangha. En av dem et medlem av hovedstyret for Bhima Sangha i Bangalore. Etter å ha tatt kontakt med bystyremedlemmet fra denne valgkretsen har de også fått godkjennelse på å få etablert et ungdommens kommunestyre i valgkretsen. I såfall det første av sitt slag i en endisk storby. Imponerende for barnearbeidere på 14 år! Og målet i livet? Den ene vil bli ingeniør, den andre doktor.

India neste

Nedtellingen har begynt for lengst. Jeg gleder meg utrolig til årets Indiabesøk. Reisen starter kommende søndag og inkluderer en stopp i Qatar. Årets program er om mulig enda mer spennede enn før.

For første gang besøker jeg Calcutta, kulturbyen i Vest Bengal ikke langt fra grensen mot Bangladesh. Her har jeg avtalt å besøke tre organisasjoner som arbeider med marginaliserte barn på forskjellige områder. En av dem består av en gruppe sosialarbeidere som jobber i “the red light district” med sexarbeidere og deres barn. Jeg kan vanskelig tenke meg noen som trenger og fortjener mer hjelp enn dem og ser for meg et besøk som gir sterke og varige inntrykk.

Til Bangalore og Kundapur har jeg med meg to representanter fra Stavset skole i Trondheim. Eva Lise og Mariann skal utvide forbindelsene som allerede er etablert mellom Stavset skole og CWC’s skoler i Kundapur. Namma Nalanda er en ny skole under oppbygging og målet er å skape en mønsterskole for India. Eva Lise og Mariann vil blant annet bidra med å utvikle nye læremidler.

Siden sist jeg var på besøk har Concerned for Working Children (CWC) også etablert et eget TV-program for barn som vi skal bli bedre kjent med.

CWC inspirerte meg også til å lansere forslaget om å arrangere en internasjonal konferanse om barns rett til å bli hørt i Trondheim i forbindelse med konstitusjonsjubileet i 2014. Bystyret i Trondheim vedtok enstemmig i fjor sommer å lansere denne ideen overfor Storting og regjering.

Oppe i alt dette skal jeg naturligvis også ha ferie, men en ferie hvor jeg kan lære noe nytt er den beste ferien jeg kan ha.

Følg meg på denne bloggen så vil du lese om hva jeg opplever og lærer i India!

Skal staten bestemme hva bedriftene bør sponse?

Ja, det er faktisk konsekvensen av en uttalelse fra statssekretæren i Finansdepartementet, Roger Schjerva. Hvis staten liker formålet kan bedriften få skattefradrag. Likere de ikke formålet får du ikke skattefradrag.

Dette er det Schjerva uttaler til Dagens Næringsliv i dag:

“Jeg mener at staten bør ha styring med hvilke tiltak som og formål som skal tilgodeses med offentlige midler.”

Problemstillingen han kommenterer er hvorvidt bedrifter skal få fradrag for økonomisk støtte til humanitære organisasjoner. Og Schjerva mener altså at bedriftenes penger egentlig er statens penger basert på et resonnement om at hvis bedriften ikke hadde brukt disse pengene ville de ha økt overskuddet og skatt av overskuddet tilhører staten…

Bakgrunnen for saken i Dagens Næringsliv er at Skagenfondene i Stavanger har brukt 48 millioner kroner på sponsing av Leger uten grenser, SOS barnebyer og Kolibri Children at Risk Foundation siden 2006. Hadde de sponset Petter Northug og Marit Bjørgen ville de fått fradrag for disse kostnadene, men hvis det ikke har direkte reklameverdi får de ikke fradrag. Staten mener at en slik støtte til humanitære organisasjoner ikke har noen verdi for Skagenfondene.Dermed mister de fradraget.

En ting er at dette er en ganske antikvarisk hold til verdien av å sponse. Motivet for å sponse i dag er langt mer enn å oppnå reklameverdi. Man bruker prosjektet i å bygge lagånd og verdier internt i bedriften. Det kan være langt mer verdifullt enn reklameverdien. Et eksempel på dette er eiendomskongen Ivar Koteng som tok med seg sine ansatte for å bygge et hus for barn av AIDS-syke i Afrika.

Denne holdningen fra Arbeiderpartiet reiser mange spørsmål. Hvem skal bestemme hva som er gode formål og hvilke kriterier gjelder. En rekke aktører, blant annet Petter Stordalen, har varslet at de vil gi finansiell støtte til gjenoppbygging av Utøya. De fleste, og ikke minst Arbeiderpartiet, vil vel mene at dette er et godt formål, men det gir ingen direkte reklameverdi. Skal Stordalen kunne få skattefradrag for denne støtten?

Høyres Jan Tore Sanner er klar i sin støtte til humanitære tiltak:

“Politisk mener jeg at det er viktig å stimulere bedriftene til å ta mer samfunnsansvar. Da er skattefradrag til sponsing av frivillige organisasjoner et godt virkemiddel:”

Roger Scherva vil la staten styre:

“Begrensninger for fradragsretten er naturlig både ut fra slike overordnede hensyn og for å unngå at private aktører kan formidle store offentlige midler til sine private, ideelle preferanser.”

Det en bedrift tjener er altså i utgangspunktet statens penger ifølge Arbeiderpartiet.

Vi har flere eksempler på at Arbeiderpartiet ikke liker at private skal bestemme hva de vil bruke pengene sine til. Den såkalte gaveforskningsordningen ble opphevet i år av regjeringen. Ordningen innebar at private bidrag til forskning skulle suppleres med offentlige bevilgninger for å stimulere private til å gi gaver til forskning. Blant de som har bidratt er Kreftforeningen. Store innsamlede midler har blitt bevilget til kreftforskning og dess mer man samlet inn dess mer stilte staten opp med. En fin ordning skulle man tro, men ikke ifølge regjeringen.

Dette dreier seg om hvilket samfunn vi ønsker oss. Skal vi ha sentralisering av makten slik at staten bestemmer hva som fortjener støtte eller skal vi ha et samfunn med større mangfold hvor private givere stimuleres til å gi til gode formål?

Jeg har tro på mangfold. Den maktkonsentrasjon som oppstår når alt skal bestemmes av få mennesker er uheldig. En større privat og sivil sektor representerer en motvekt til denne maktkonsentrasjonen.

“undercover” på politistasjonen

Den gode nyheten: De ansatte på Politiets utlendingsavsnitt har begynt å oppføre seg som folk. Den dårlige nyheten: Køene er fortsatt lange.

“Norwegians seem to live on coffee and red tape.” Australieren som ventet sammen med samboeren sin hadde møtt opp i halv åttetiden på morgenen hos Politiet i Trondheim sentrum. Selv om kontoret som behandler søknader om oppholds, arbeids- og bosettingstillatelse først åpner kl 0845 må man være tilstede før kl 8 for å være sikker på å komme frem til skranken før man stenger for dagen kl 1345.

Jeg har bestemt meg for å møte opp for å observere hvordan det offisielle Norge behandler våre utenlandske gjester. Rett etter nyttår er besøket langt mindre enn normalt. Når skranken åpner kl 0845 er det bare ca 30 stk i kø og etter en time er 10 av dem ferdige. Australieren greide seg altså med litt over to timers venting denne gang. Verre var det forrige gang: “Three hours at the police station, one hour at the tax office, and I gave up waiting for the buscard…”

Til vanlig er det visstnok smekkfullt i inngangspartiet til Politiet før de kommer og åpner kl 8 og ikke sjelden slutter de å gi ut kølapper lenge før alle har fått. Så må de møte opp en annen dag, enda litt tidligere, for å være sikker på å få snakket med noen i utlendingsavsnittet.

Uten personnummer er det ikke mye du kan gjøre i Norge. Og som utenlandsk arbeidstager i Norge er det viktig at man slipper å vente for lenge på personnummeret. Uten dette nummeret kan du for eksempel ikke åpne bankkonto, heller ikke depositumkonto. Og uten depositumkonto får du ikke leid en leilighet. Personnummer trenger du også for å skaffe deg et mobilabonnement og til mye annet. Hver eneste dag du må vente skaper ekstra problemer.

Før du kan gå til folkeregisteret for å få personnummer må du få en sticker i passet ditt fra politiet. I Oslo tar det en dag. I Trondheim tar det en uke fordi politiet mangler ressurser. Så går du til folkeregisteret. Med dagens datateknologi burde det gå i en fei. Søkeren har jo allerede oppholdstillatelse i Norge så egentlig burde det være nok å fylle ut nødvendige informasjoner på en datamaskin og så la datamaskinen generere et nummer. Forutsatt at du kan vise frem nødvendig dokumentasjon fra politiet naturligvis.

Men så enkelt er det ikke. Du fyller først ut en søknad som folkeregisteret printer ut og sender til et kontor et annet sted i Norge og til slutt gir deg et personnummer etter 3 uker. Dvs 4 ukers ventetid inkludert ventetiden hos politiet. “They have two photos from before. Now they need another one.” Australieren er fortvilt over det norske byråkratiet. Hvorfor trenger politiet enda et foto når de allerede har to i databasen sin? Dette eksemplet illustrerer hvordan forskjellige norske systemer ikke holder sammen. Har du gitt informasjon og tatt bilder en gang burde det være nok selv om du søker på nytt eller besøker en ny etat. I Oslo, Stavanger og Kirkenes har politiet, folkeregisteret, skatteetaten og UDI etablert et felles servicekontor som koordinerer saksbehandlingen slik at du får hjelp mye raskere. Men ikke i Trondheim. Eller i Bergen.

I Bergen skal det være politidirektoratet som har konkludert med at behovet ikke er stort nok. I Trondheim er det de som sier at det er lokale politiet som ikke er flinke nok til å orientere seg godt nok. Uansett hvem det er må de sette seg sammen og finne en løsning. For behovet er der. Det har jeg sett med egne øyne i dag.

“It’s a tradeoff” sier australieren. Han forstår ikke hvorfor vi har dette håpløse byråkratiet, men han ble tilbudt enspennende jobb som var godt betalt i Trondheim. Og så trives han i byen.

Men er det slik vi ønsker det? På politistasjonen står det en gatebukk med omtrent følgende tekst: “Vis respekt – vent på tur.” For mange utlendinger er respekt viktig. Man forventer ikke at man skal få alt som man vil, men man forventer å bli behandlet med respekt. Det skal være mange som har forlatt politistasjonens utlendingsavsnitt med en sjokkartet opplevelse av dårlig behandling.
Idag var det ikke slik. De som tok imot de ventende smilte faktisk ved et par anledninger og opptrådte forøvrig korrekt.

I desember ble det kjent at en amerikansk forsker ved NTNU valgte å reise hjem fordi kona hans måtte vente et halvt år på oppholdstillatelse. Og ved den årlige fornyelsen måtte hun også vente et halvt år. I denne tiden kunne hun ikke reise ut av Norge, og gjøre jobben sin.

I en kommentar til denne saken kunne opplyse at et halvt års ventetid var normalt. Som om det er en tilfredsstillende forklaring. For et par år siden ble jeg invitert av en inder til å besøke en villmarksstasjon som familien hans eide. Her kunne vi sitte på terrassen og se ville dyr veite og besøke et vannhull. Jeg kjente ikke inderen fra før, men jeg kjente en venn av ham. Hvorfor gjorde han dette for oss? “Vi indere har et ordtak. Min gjest er min gud.”
For mange år siden brukte vi begrepet “gjestearbeider” om utenlandske arbeidstagere i Norge. Ikke nå lenger. Men kanskje burde vi begynne å behandle våre gjester slik som gjester bør behandles?

Fastlønn i drosjenæringen? Nei takk!

Transportarbeiderforbundet vil ha fastlønn for drosjesjåfører. Får de viljen sin vil drosjetilbudet bli dårligere.

Å kjøre drosje er ingen lukrativ jobb. Vi lønnes på provisjon med 40-45 % av innkjørt beløp. Når det er mye å gjøre og takstene høye kan betalingen komme opp i 400 kroner timen i kortere perioder, men i andre perioder står bilene mye stille og da kan man oppleve timelønn på 50 kroner.

Utfordringen i drosjenæringen er å ha akkurat nok biler i trafikk på rette plass til rette tid. Dette styres tildels av sentralene ved kjørepåbud i enkelte perioder og regulering av antall reservebilersom er ute i trafikk. Men i stor grad er det den enkelte drosjeeier og den enkelte sjåfør som regulerer dette. Man har stor frihet til å kjøre når man vil, men i praksis kjører man naturligvis mest når det er mest penger å tjene. En god drosjesjåfør vil være på hugget og selv følge med når og og hvor behovet er størst. Man følger med på skjermen hvor det mangler biler og posisjonerer seg der, man lærer seg når det ankommer tog og båt og når det er fotballkamper, konserter og andre arrangementer og når de slutter slik at man kan være på plass når det er behov. Og så lærer man seg den vanlige rytmen i behovet for drosje: Flytaxi tidlig påp morgenen, skolekjøring litt senere, trafikk ut fra sentrum i ettermiddagsrushet, trafikk inn til sentrum på kvelden osv.

Så kommer det store spørsmålet: Vil man være like mye på hugget for å være der hvor behovet er når det oppstår hvis man ikke har noe å vinne på det? Jeg tror ikke det. Det ville føre til dårligere taxitilbud for kundene.

Naturligvis kan taxisentralene i betydelig grad bruke trafikkstatistikken til å styre trafikken, men det skjer også uventede ting. Når været skifter kan det endre taxibehovet og det er viktig å ha sjåfører som står på litt ekstra, kjører noen timer mer eller tar ut bilen tidligere fordi man ser at været tilsier økt trafikk.

Og så har vi et regnestykke som skal gå opp for den enkelte drosjeeier. Hvis han (det er stort sett en mann) ikke tjener på å ha drosjen ute i trafikk vil han la den stå. Med fastlønn på for eksempel 150 kroner pr time må bilen tjene inn ca 300 kr pr time for å forsvare å være i drift. Er man i tvil om lønnsomheten er det kanskje litt enklere å la den stå. Fleksibiliteten i drosjetilbudet forsvinner.

En kompliserende faktor er konkurransesituasjonen. I Trondheim og andre større byer har vi minst to taxisentraler. Og disse sentralene har naturligvis ikke lov til å samarbeide om å begrense tilbudet i perioder med lite trafikk. Gjør man det vil man bli straffet. Dette betyr at det ikke hjelper om den ene sentralen begrenser antall drosjer i trafikk, fordi den andre sentralen kan fylle på med flere biler. Dermed taper man markedsandel uten at man får opp innkjørt beløp pr bil.

Jeg tror at provisjonslønnssystemet har bidratt til å tiltrekke seg sjåfører som både har et konkurranseinstikt og sjåfører som er villige til å stå på litt ekstra for å serve kundene sine. I andre yrker klager man over å jobbe deltid og over å jobbe mer enn hver tredje helg. Skulle turnusen vært som i politiet eller i helsevesenet ville nok taxitilbudet vært dårlig tilpasset kundenes behov. Også i dag hender det rett som det er at kunder er misfornøyde med å vente lenge på bil. Skulle taxibransjen vært organisert som de fleste andre bransjer ville det vært mye verre.
Publikum kan være glade for at drosjesjåfører flest strekker seg litt lenger til tross for at yrket er lite lukrativt. Men kanskje er det andre yrker som skal lære litt av drosjebransjen og ikke motsatt?

Selv om jeg ønsker å beholde provisjonssystemet er det forhold som burde endres. I denne artikkelen sies det at drosjesjåfører kjører alt for lange vakter og at det kan gå ut over sikerheten. Selv kjører jeg gjerne 12 timer hver fredag og lørdag kveld/natt. Men det betyr jo ikke at man kjører 12 timer sammenhengende. Noen ganger kan man bli stående over en time uten tur og man har muligheten til å gå ut av bilen, strekke på beina, ta pause osv. Den enkelte har ansvar for å ikke kjøre når man ikke er opplagt. Det blir helt feil hvis man legger ansvaret for at man kjører for mye på provisjonsystemet. Dette er et personlig ansvar både for drosjeeier og sjåfør.

Jeg er ikke i tvil om at et fastlønnssystem ville kunne fungere for drosjeeiere og sjåfører. Det er bare å begrense antall biler i trafikk slik at man ikke kjører uten at man er sikker på at det gir lønnsomhet for begge parter. Men tilbudet til publikum vile bli dårligere. Fleksibiliteten ville bli svekket og langt oftere måtte man vente lengre på å få drosje. Drosjenæringen stiller opp og dekker behovet når noe annet svikter. Når bussen ikke går, når du mangler bil, når du er syk eller skadet, når du vil la bilen stå fordi veien er for glatt, når offentlige kommunikasjoner er i streik, når du vil ta deg en drink og ikke kan kjøre selv osv. Da er det godt å ha drosjene tilgjengelige. Og da er det godt at drosjene er fleksible og innstilt på en ekstra innsats.

Samfunnet og yrkeslivet forøvrig er ofte langt mindre fleksibelt. Det er ikke vårt behov for politiet som regulerer når de er på jobb, men politiets gunstige arbeidstidsordning. Offenltige kontorer er ofte ikke åpne når du trenger dem. Heltidsansatt sykepleiere vil ikke jobbe mer enn hver tredje helg og overlater jobben til vikarer og deltidsarbeidende. Dette ville vi aldri akseptert fra drosjene. Og det bør vi heller ikke akseptere.

Hurra for Lysbakken

Jeg trodde egentlig ikke jeg skulle få en anledning til å skryte av barneminister Audun Lysbakken. Men idag sendte departementet ut en pressemelding som innledes slik:

“Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har nedsatt et barne- og ungdomspanel som skal være med å rekruttere det nye barneombudet. Panelet, som består av åtte medlemmer og to varamedlemmer møtes for første gang denne helgen for å starte arbeidet.”

for første gang blir barn og unge involvert i prosessen med å velge og ansette et nytt barnearbeid. Det burde være en selvfølge, men slik har det ikke vært.

Paragraf 12 av Redd Barnas kortversjon av FN’s barnekonvensjon lyder slik:

“Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt.”

Under mitt første besøk i India for tre år siden møtte jeg organisasjonen Concerned for Working Children (CWC), en organisasjon som arbeider for å ivareta barns interesser og deres medinnflytelse. Under et besøk i Norge hadde de møtt daværende barneombud. De var begeistrert for ordningen med barneombud, men de stilte spørsmål om hvorfor barneombudet skulle velges ut av voksne og ikke av barna som det er til for.

I mange kommuner i delstaten Karnataka, hvor CWC jobber, har man forlengst innført en ordning som man kaller “Childrens Friend”. Dette er en frivillig ordning og ikke et profesjonelt apparat med ansatte. Men formålet er det samme. Man skal ivareta barns interesser.

I India er det barna selv gjennom ungdommens kommunestyre (Makkala Panchayat) og barne- og ungdomsorganisasjoner i den enkelte kommune som velger barnas venn. De starter med å diskutere mulige kandidater og tar så kontakt med de som er mest interessant for å intervjue dem og spørre om de er villige. Tillit er svært viktig. Og de er også opptatt av å finne noen som har en viss standing og innflytelse i lokalmiljøet.

Nå kommer Norge etter. Skal et Barneombud ivareta barnas interesser må den som ansettes skape tillit blant barn og unge til at man kan tale barnas sak på barnas premisser. Og hvem er bedre til å vurdere hvem som gjør det enn barn og unge selv. Voksne kan gjerne påberope seg at de taler de unges sak, men risikoen er tilstede for at det egentlig er egne synspunkter og ikke barnas eget syn man ivaretar. Når voksne skal tale barnas sak har vi eksempler på at det egentlig er egne interesser man snakker på vegne av.

Slik avsluttes pressemeldingen:

“Deltakerne skal lære om barneombudets oppgaver, om barns rettigheter og om rekruttering, slik at de kan gjøre en god innsats i arbeidet med å finne den beste kandidaten til jobben som barneombud i Norge.
De vanlige kriteriene for en slik ansettelse er utgangspunktet og barnas vurdering av kandidatene vil være viktig.
Panelet skal også i neste runde være med på å vurdere hvordan kandidatene oppfyller kravene de har levert innspill til.”

Bravo Lysbakken!