Pavitras avbrutte Norges-reise – om hvor vanskelig det er å skaffe seg nødvendige papirer i India

15 år gamle Pavitra skulle sammen med en jevnaldrende gutt på Norges-besøk i fjor høst. Hun var invitert av Namibia-foreningen og utviklingsorganisasjonen Forut. I tillegg hadde jeg fått muligheten til å legge opp et program for dem med besøk blant annet på Stavset skole i Trondheim, møte med Ungdommens Bystyre og mye mer. Kort tid før reisen skulle gå av stabelen måtte reisen avlyses på grunn av manglende pass og visum. De to ungdommene hadde for lengst tatt farvel med landsbyene sine. Det var en stor begivenhet for landsbyen at en av deres unge skulle reise til et land langt mot nord og det var arrangert avskjedsfest. De siste ukene før planlagt avreise hadde de oppholdt seg hos CWC i Bangalore for å gjøre sine forberedelser. Når det til slutt ble klart at Norges-besøket måtte avlyses var det forferdelig trist for Pavitra.

Mens vi i Norge er vant med at vi blir ført inn i folkeregistret straks vi er født (eller har flyttet inn i landet) og får tildelt fødsels- og personnummer som følger oss hele livet og benyttes i mange sammenhenger, er det langt fra like enkelt i India, i hvert fall for den marginaliserte del av befolkningen.

For det første finnes det ikke noe nasjonalt samordnet register som omfatter alle. Blir du født på et sykehus blir du registrert der, men en fødsel kan være risikofylt og ofte skjer det at sykehus ikke vil ta imot fattige til fødsel fordi de kan gjøres ansvarlig for komplikasjoner og eventuell død. Dermed blir ikke alle registrert.

Når du kommer i skolepliktig alder har du en ny mulighet for å bli registrert, men ikke alle begynner på skolen og slurv fører dessuten ofte til feil. Det er for eksempel slik at du skal begynne på skolen når du er 5 år og 10 måneder gammel. Hvis den som fører registeret ikke vet fødselsdatoen din blir du ofte registrert som 5 år og 10 måneder gammel selv om du kanskje er ett år eller to eldre.

Så har vi dette med innvandrere og andre innflyttere. I delstaten Tamil Nadu i Sør-India er det anslått at det bor ca 5 millioner tamiler fra Sri Lanka som ikke er registrert. Andre steder kan det være migranter fra landsbygda som har flyttet fra sine landsbyer til større og mindre byer for å skaffe seg arbeid etter at tørke i landbruket har redusert mulighetene der de bor. Til å begynne med slår de seg ned der de finner et ledig område. Kanskje betaler de leie til den som eier området hvor de setter opp sine skur og telt av bølgeblikk, presenninger og annet materiale de finner. Neste oppgave blir å skaffe seg vann-kort slik at de får tilgang på vann uten å gå flere kilometer. Myndighetene er oftest tilbakeholdende med å gi dette fordi det i neste runde også fører til krav om rasjoneringskort (Et kort som gir rett til en viss mengde mat til subsidiert pris), og kanskje må man betale seg til slike fordeler. Men skal man bli bostedsregistrert må man ha fast bopel enten i egen bolig eller i leid bolig. In gen av delene er lett å få. Det første forutsetter at myndighetene tildeler en tomt eller et hus.På visse betingelser har fattige rett på bolig, men antallet som har rett til dette er langt større enn det antallet som er tilgjengelig.

Så skulle man tro at det ville være enkelt for den som leier bolig å dokumentere dette. Men utleiere vil vanligvis ikke utstede noen bekreftelse på leieforholdet fordi dette innebærer at myndighetene registrerer det og i neste omgang setter i verk husleieregulering – i praksis redusert husleie.

Politiet har også sitt ID-register, men de vil ikke uten videre tildele et slikt ID-nummer med tilhørende ID-bevis. Ettersom slike ID-bevis er etterspurte kan også korrupte politifolk kreve betaling før de utsteder det…

For Pavitras del skulle det kanskje ikke være så vanskelig, men hun måtte reise flere timer sammen med en ledsager fra CWC til landsbyen hvor hun hadde gått på skole for å hente nødvendige dokumenter for å søke om pass. Så viste det seg etter hvert at disse dokumentene ikke ble godkjent og hun måtte foreta den samme reisen på nytt for å skaffe kopi av fødselsdokumentene. Det hele tok så lang tid at når passet til slutt var på vei var det så kort tid igjen at hun ikke rakk å få visum til Norge før det var for sent. Jeg håper hun kan få muligheten til å gjennomføre besøket på et senere tidspunkt.

India – et demokrati?

India liker å kalle seg for verdens største demokrati, og sammenlignet med mange andre land er det nok riktig å bruke demokrati-betegnelsen om verdens nest mest folkerike land. Noen ganger kan man imidlertid stille spørsmål ved hvor demokratisk landet i virkeligheten er.

I Bangalore arrangerte man lokalvalg på søndag, tre og et halvt år etter det tidspunkt valget skulle vært avholdt. Hvor demokratisk er det? Kanskje er derfor ikke så vanskelig å forstå at folk i frustrasjon lar være å stemme. Ikke minst gjelder det middelklassen som føler at deres stemme ikke er viktig. Ikke trenger de sosialhjelp som de fattige og ikke trenger de politikernes godvilje for å få kontrakter fra myndighetene. Derfor stemte bare 44 % av de ca 6,6 millioner stemmeberettigede.

I tillegg er det slettes ikke alle som har lyktes i å skaffe seg velger-bevis. Det gjelder først og fremst fattige tilflyttere. Dette skriver jeg om i en egen blogg om vanskelighetene ved og viktigheten av å bli registrert hos myndighetene.

Delstatsregjeringen i Karnataka, som har utgått fra det nasjonalistiske og religiøst pregede BJP-partiet, liker ikke at lokale politikere skal ha særlig innflytelse (hvis noen mener at den norske rødgrønne regjeringen er inne på en lignende linje har de kanskje t poeng…). De skylder på at de lokale politikerne er lite effektive, men kanskje er det nærheten til velgerne og dermed lokale politikeres vilje til å lytte til disse som delstatspolitikerne ikke liker.

I hvert fall skulle det vært lokalvalg i Karnatakas 5600 primærkommuner (Panchayat) i januar. Dette utsatte man til februar og skyldte på at det nasjonale budsjettet måtte på plass først (valgmedarbeiderne skal jo lønnes). Så utsatte man det til mars fordi delstatsbudsjettet måtte vedtas først. Og slik fortsetter man. I mellomtiden har delstatsregjeringen benyttet en nødparagraf i loven til å utnevne lokale byråkrater til å styre. Dette er en paragraf som ble vedtatt for å ha en midlertidig løsning i tilfelle flom eller andre forhold gjorde vanskelig å avvikle valget i enkelte kommuner på en forsvarlig måte. Loven hadde naturligvis ikke til hensikt å brukes for en langvarig utsettelse av valg i alle kommunene. Hvor demokratisk er dette?

CWC har sammen med andre organisasjoner stevnet regjeringen for høyesterett for å sikre en snarlig avvikling av valgene. Dette har skapt hektisk aktivitet på kontorene til CWC og stor oppmerksomhet. I morgen er det innkalt til en større pressekonferanse i forbindelse med stevningen. Selv om det hele vil foregå på det lokale språket kannada vil det bli spennende å være tilstede under pressekonferansen. Det er god grunn til å tro at Høyesterett vil gi ”protestantene” medhold. Så kanskje er India demokratisk likevel?

Når barn blir business

De 15 jentene fra 14 år og oppover hadde reist den lange veien fra landsbyen sin i nabostaten Andra Pradesh for å jobbe på en konfeksjonsfabrikk i Bangalore. Når de ankom jernbanestasjonen i Bangalore ble de møtt av politiet som (feilaktig) hadde blitt tipset om at de var offer for trafficking. På politistasjonen ble de forhørt og fotografert før politiet tilkalte en frivillig organisasjon som påtok seg å ta seg av barna. Denne organisasjonen tok med seg barna (hvorav mange var over 18 år) til sitt eget senter, forhørte dem på nytt og tilkalte media.

En rekke TV-kanaler, aviser og andre trykte media dukket opp og ble briefet om ”redningsoperasjonen”. Historien om hvordan barna ble reddet fra prostitusjon dukket ikke bare opp i alle lokale Bangalore media, men også i mange media i jentenes hjemstat. Dette førte til mange rykter i jentenes landsbyer og stor bekymring blant deres familier. Jentenes egen versjon av hva som hadde skjedd var naturligvis ikke interessant for media og ettersom den eneste mobiltelefonen jentenene disponerte var fratatt dem fikk de ingen mulighet til å informere sin familie om hva som hadde skjedd.
En sak er at jentene ble behandlet på en uakseptabel måte av myndigheter og denne frivillige organisasjonen som påberopte seg å gjøre dette av hensyn til barna. Dette kommer jeg tilbake til. Vel så interessant er det å se på hvordan barn blir brukt for å fremme interessene til voksnes organisasjoner.

Kavita og Ganaptit i Concerned for Working Children (CWC) forteller at dette har vært en trend i 3-4 år nå. Mange organisasjoner mener nok at de gjør dette av hensyn til barna. Men når de tilkaller media for å få oppmerksomhet er det grunn til å tro at dette gjøres for å gjøre det lettere å samle inn penger til drift av organisasjonen, mens barna blir tatt bilde av som en del av registreringen og rapporteringen. Det påstås til og med at enkelte organisasjoner opererer med kvoter for hvor mange de skal ”redde”, og da kan de dokumentere at målene er nådd gjennom fotos og forhør. Noen av disse organisasjonene sier rett ut at de gjerne lyver til barna når de henter dem inn for å unngå motstand. Dette gjør de bevisst fordi de mener det er til det beste for barna, men hvor er barnas rettigheter opp i dette.

Men det finnes verre eksempler. I Nord-øst India er leveforholdene ekstremt vanskelige hvor mange sliter for å overleve og hvor vold og manglende sikkerhet setter liv og helse i fare. Denne situasjonen benytter noen til å overtale foreldrene til å gi fra seg barna til en ”organisasjon” som lover å ta seg av dem bedre enn det foreldrene kan greie. Så fraktes barna ned til det rikere Sør-India hvor de settes i arbeid, til tigging og prostitusjon. Uten noen som helst kontakt med foreldrene med lite mat, overnatting på gata under en presenning blir barna gitt få muligheter til å endre sin situasjon. I de fleste tilfeller blir denne aktiviteten derfor ikke oppdaget. I ett tilfelle var det imidlertid en journalist som så en gruppe nord-indiske barn og lurte på hva de hadde i Sør-India å gjøre. Han fulgte etter dem og fant ca 50 barn samlet tett i tett under en presenning.

De 15 jentene som ble ”reddet” av den frivillige organisasjonen i Bangalore ble reddet mot sin vilje. De var alle gamle nok til lovlig arbeid, de hadde fått arbeid ved en fabrikk i Bangalore under ordnede forhold og akseptabel lønn. Etter kort tid ble det dokumentert at dette var tilfelle, men ble likevel ikke sluppet fri. Jentene over og under 18 år ble holdt atskilt fra hverandre og ble fratatt muligheten for å kommunisere med familiene sine og de ble behandlet på en uakseptabel måte av media. Heldigvis så CWC mediaomtalen av saken og tok umiddelbart affære. De kontaktet barna, fikk etter hvert opparbeidet tillit hos barna, hjalp til med å varsle familiene og informerte barna om deres rettigheter. Barna slapp etter hvert fri, men valgte å dra hjem til landsbyene sine fremfor å begynne i jobb etter den frustrerende opplevelsen.

Den frivillige organisasjonen benekter nå at de varslet media om saken, selv om barna uavhengig av hverandre har fortalt at dette skjedde. CWC har derfor tatt ut stevning mot media for deres behandling av barna. Media vil sannsynligvis fortelle i retten at de ble varslet av den frivillige organisasjonen, og da får CWC rettslig grunnlag for å ta ut stevning også mot dem. Kavita og Ganaptit innrømmer at det er frustrerende at det skal være nødvendig å bruke tid og penger på å slåss i retten mot organisasjoner som selv påberoper seg å kjempe for barnas interesser. Men de mener det må statueres et eksempel for å stoppe både media og organisasjoner i å opptre på denne måten i fremtiden. Etter at denne saken fikk oppmerksomhet har de også fått mange støtte-erklæringer fra andre barne-arbeider organisasjoner rundt omkring i India. De opplever alle det samme.

Min gjest er min gud

Dyrene samler seg rundt vannhullet ved den gamle britiske villmarksstasjonen i grenseområdet mellom delstatene Karnataka, Tamil Nadu og Kerela i India. Det er det eneste vannhullet som har vann på denne årstiden og mange dyr søker derfor hit. Vi sitter på terrassen utenfor Karibetta Farm med en god drink og betrakter dyrene fra mindre enn hundre meters avstand.
- Vi har et indisk uttrykk som heter at ”min gjest er min gud” forteller Hannu.
Det har jeg og Steve fått merke til fulle. Vanligvis er det bare familie og gode venner som blir invitert hit. Når vi ble denne æren til del skyldes det at Harry, som er en svært god venn av familien, ba om at de kunne ta i mot oss og oppleve jungel, villmark og dyreliv på denne plassen. Og for en uke siden hadde vi ikke hilst på Harry engang.
Vi kom med nattbussen fra Kundapur til ”kongebyen” Mysore tidlig fredag morgen, ble hentet der og kjørt hjem til Hannu for å stelle oss før han og sønnen kjørte oss de 15 milene opp i fjellene. Det er hans søster Jackie og hennes ektemann som eier og driver denne villmarksstasjonen. Ved å pumpe vann opp i vannhullet fra en grunnvannskilde tiltrekker de seg mange slags dyr. Stasjonen ligger dessuten midt i elefantkorridoren.
Den første kvelden kan vi observere en stor flokk med en slags hjortedyr som beiter i området. Etter hvert kommer også en villsvinhann og tilslutt resten av hans familie på 8. En gruppe påfugler har også vært der og noen av hannene danser og viser sin fulle fjærprakt. Mange andre fugler, krypdyr, ekorn og gigant-ekorn viser seg også. Vi får imidlertid verken se elefanter, bjørner, tiger eller andre kattedyr.
Neste morgen ser vi at minst en bjørn har vært her. Det samme skjer neste natt og denne natten har også elefantene og en bison vært på besøk mens vi sov. Og om morgenen kan Ravi fortelle at en panter er i nærheten uten at den viser seg for oss.
Viktigst med dette besøket er imidlertid den gjestfriheten som våre indiske verter viser oss. De besitter alle en usedvanlig kunnskap om dyrelivet i området og har mange historier å fortelle. Hannus glede over å vise oss det fantastiske landet han bor i.

Namma Nalanda

Namma Nalanda, den fremtidige mønsterskolen som har fått sitt navn etter en sagnomsust indisk utdanningsinstitusjon fra langt tilbake i historien, er kanskje den viktigste årsaken til at jeg og Steve besøker CWC denne gangen. En bedre indisk skole, som tar opp i seg langt mer enn de tradisjonelle teoretiske fagene, er nøkkelen til å redusere antall elever som dropper ut fra skolen og blir barnearbeidere.
Fra før driver Concerned for Working Children (CWC) Namma Bhoomi, en internatskole med ca 100 elever. Her prøver de ut undervisningsmetoder de har utviklet over 20 år. Mye har de lånt fra Montessoriskolene i form av undervisningsmateriell som gjør det lettere for elevene å forstå grunnleggende matematikk, lesing og skriving. Men de er også opptatt at utdanning er langt mer enn teoretisk utdanning. Elevene må lære et yrke, de må lære deltagelse i demokratiske prosesser, kultur og de må lære seg å beherske dagliglivets utfordringer. Namma Bhoomi brukes ikke minst som et redskap for å hjelpe barn fra vanskelige forhold. Kanskje er det skilsmisse mellom foreldrene eller far er død.
Problemet for Namma Bhoomi er imidlertid at utdanningen ikke er godkjent av indiske myndigheter. Namma Nalanda tar sikte på å bli en mønsterskole som er tilpasset kravene fra indiske myndigheter men som samtidig tar vi bruk de undervisningsmetodene som Namma Bhoomi har lyktes så godt med. Skolen skal få plass til 3-400 elever og i tillegg bygger de en kongresshall med plass til 600 mennesker. Dette skal nemlig ikke bare være en skole, men også et sted hvor andre lærere kan komme og lære og å delta i utveksling av ideer og kunnskap. I indisk sammenheng vil skolen nesten kunne representere en revolusjon som kan få stor innflytelse på den videre utviklingen.
Til tross for gode ideer og ressurssterke medarbeidere greier ikke CWC dette alene. De ønsker hjelp til å utvikle skolen og undervisningsmateriellet og de trenger finansiell bistand. Ikke bare skal de bygge klasserom og andre fasiliteter. Skolen skal også drives, lønninger skal betales og utstyr anskaffes. Dette koster penger, selv om det meste er langt billigere i India enn i Norge.
Rektor Eva Elisabeth Belboe på Stavset skole i Trondheim sa tidlig at dette ønsket hun at skolen skulle være en del av, ikke for å være snill, men fordi hun mente at elevene på Stavset ville ha stor nytte av å lære av hvordan indiske elever lærer og lever. Derfor ble læreren Steve Hansen med meg til India. Så gjenstår det naturligvis å se om det han ser og opplever og lærer her står i samsvar med forventningene. Lar det seg gjøre å finne en form på samarbeidet som gjør det verdt å etablere et langsiktig samarbeid? Jeg tror det. Men dette samarbeidet kan utvikles videre. I 2011 har NTNU valgt India som landtema og Trondheim kommune har med overveldende flertall i bystyret valgt å delta i dette samarbeidet. Mange Trondheimsskoler kan ha stor nytte av å knytte seg til denne linken mellom India og Norge.

Sangerfolket fra Andrah Pradesh

Tonen mellom Ganaptit og lederen for dette sangerfolket nordfra virket amper der jeg og Steve satt sammen med bortimot 50 barn og voksne i skuret med blikktak og en slags bladmatter som vegger. Kanskje skyldes det at han hadde drukket alkohol, eller kanskje skyldes det den fortvilte situasjonen hans folk levde i.
De voksne mennene hadde ingen fagutdannelse. De var kun sangere og musikere, og slik hadde det vært i flere generasjoner. For fire generasjoner siden hadde de flyttet til de nordlige områdene i delstaten Karnataka. De gikk gjerne fra hus til hus og opptrådte med sang og musikk. Stort sett var folk glade for dette. De priset gudene og sang på mange språk: Hindi, maratha, telugu og kannada. Så fikk de gjerne mat eller gaver som betaling for opptredenen.
Tidene ble vanskeligere på grunn av tørke og dårligere avlinger. Det blr mindre mat og få og de søkte sørover i håp om å finne et bedre liv. For 30 år siden havnet de i den ganske velstående tempelbyen Udupi, fire mil sør for Kundapur. Men det var ikke lett å finne et sted å bo. Først prøvde de seg på privat område, men fikk ikke lov å bli. Hvis de kunne finne seg et område eid av regjeringen ville det kanskje bli lettere. Kanskje kunne de få en fast plass, hus, vann og mat? Men hvordan kunne de finne regjeringsland. Området langs hovedveien ble svaret og her har de bodd de siste 15 årene i sine skrøpelige filletelt. Over en strekning på 110 kilometer har CWC kalkulert at det til sammen bor 40.000 migranter langs veien. Dette er mennesker som oftest ikke er formelt registrert som bosatte i kommunen og som sådan verken har stemmerett lokalt eller rett på hjelp til mat og vann.
CWC står sterkt i dette området med gode politiske kontakter. Selv om det er vanskelig har de ofte funnet løsninger. Også sangerfolket har tillit til folkene fra CWC. Derfor vil de gjerne vise oss eksempler på sin sang og musikk. De finner frem et instrument som ligner på et slags trekkspill og et par trommer. Jeg og Steve blir tilbudt å sitte på et par stoler, men vi velger å sette oss på gulvet med beina i kors slik alle de andre gjør, og slik det er vanlig her, i hvert fall blant fattige og blant barn.
Det har ikke vært så enkelte de siste årene. De får ikke den respekten for musikken sin som de fortjener mener de og myndighetene begynte å raide dem for to år siden fordi de ble betraktet som tiggere, og tigging er ulovlig.
Når det kommer besøk er det ofte for å gi dem noe, penger, mat eller politiske løfter. Men Ganaptit forteller hvem vi er. Steve, læreren og Kjetil, taxisjåføren, bystyrepolitikeren og frilansjournalisten, er kommet dit for å lytte til dem og lære. Dette synes de er bra og de applauderer spontant.
CWC jobber tett med migrantsamfunn både i Kundapurområdet og i Bangalore. Dette er et voksende problem. Stadig flere flytter fra den fattige landsbygda og til mer velstående vekstområdene. Indiske myndigheter har ansvar for å hjelpe de fattigste med hus og livsopphold, men migrantene faller mellom to stoler. Myndighetene der de flytter til vil ikke ta ansvar for dem og skyver problemet foran seg. Og ettersom de ikke er velgere har de heller ikke noe pressmiddel. For sangerfolket er det ekstra vanskelig ettersom de ikke ønsker å være annet enn sangere og musikere. For CWC dreier det seg derfor om å finne en kreativ løsning som både migrantene og myndighetene kan akseptere.

Brahminen

Ganaptit er brahmin. Det vil si at han tilhører den høyeste kasten i India. Noen av oss tror kanskje at kastesystemet tilhører fortiden, men slik er det på ingen måte. Det er kun brahminene som kan være prester, men Ganaptit gjorde opprør mot kastesystemet. Som ung på 70-tallet ble han påvirket av de sosialistiske strømningene og Gandhi, selv om han på ingen måte betrakter seg som sosialist. Opprøret virker kanskje ikke dramatisk for utenforstående, men den gang han som 16-åring valgte å rydde inn drikkeglassene fra gjester som tilhørte lavere kaster skapte han likevel oppstyr. I dag arbeider Ganaptit for Concerned for Working Children (CWC).
Hvordan arter kastesystemet seg I praksis. Et eksempel Ganaptit nevner er at regjeringen har bestemt at kokken som lager skolematen skal tilhøre de laveste kastene. En god ide skulle man tro. Det sikrer jo de fattigste sysselsetting. Men det bidrar også til at man mister incitamentet til å forkaste kastesystemet. Det gir jo også fordeler for de fattigste. Men det blir verre. Skolebarn som tilhører høyere kaster vil nemlig ikke spise mat laget av den laveste kasten. Derfor må man ansette en assistent til kokken, og det blir assistenten som lager maten mens kokken blir oppvaskhjelp til høyere lønn. Eller så sender foreldrene til elevene sine kvinnelige slektninger til skolen for å lage maten, som andre blir lønnet for å lage…
Kastesystemet gjennomsyrer det meste i det indiske samfunnet. Selv om mange har høyere utdanning og burde forstå bedre er lite forandret. Selv om du selv er kritisk til systemet tar du hensyn til hva andre tenker. Det er imidlertid tegn til forandring. En brahmin skal bare spise vegetabilsk mat og drikke drikke alkohol. Den unge generasjonen tar ikke hensyn til det. Det skjer også oftere at ekteskap skjer på tvers av kastegrensene på samme måte som det skjer interreligiøse ekteskap. Ganaptit mener for øvrig at Hinduisme ikke er en religion. Det var engelskmennene som ga den betegnelsen på indernes tro. Inderne har tusenvis av guder og forholdet til gudene dreier seg om kultur mener han.
Skal India utvikles må kastesystemet svekkes og avskaffes på lang sikt. Til dels tror jeg denne endringen må komme ovenfra. Det er de øverste kastene som må endre sin opptreden. Skolen kan også spille en rolle, men en lærer som kritiserer kastesystemet ri8sikerer å bli stemplet som ekstremist. Organisasjoner som CWC kan også bety mye. Gjennom sin praksis viser de at kaste ikke behøver å bety noe.

Nattbussen til Kundapur

35 mil kan bli lange mil når man reiser i India. Turen fra Bangalore til Kundapur på vestkysten er en kjent strekning for alle som besøker CWC. Mens hovedkontoret ligger i Bangalore er deres regionale senter med blant annet yrkesskolen Namma Bhoomi i Kundapur storkommune. Ved å reise på natta blir trafikken mindre. Likevel tok turen 10 timer på humpete veier. Uten air condition blir det både varmt og klamt inne i bussen, ikke minst etter at vi kommer ned fra fjellplatået som Bangalore ligger på og nærmer oss kysten. Med Bussen er ganske komfortabel ettersom vi kjører ”første klasse” – noen seter fremst i bussen med bare tre seter i bredden. For øvrig finnes også busser med senger.
Man skulle tro at det er rolig natterstid, men så snart vi svinger inn på en busstasjon ser vi at nattrafikken er stor. Her er det styr og ståk, høy indisk musikk og åpne butikker og serveringssteder.
Litt før kl 8 om morgenen blir vi satt av. Sjåføren og hjelpemannen vet nøyaktig hvor vi skal av, og på bussholdeplassen står sjåfør og bil fra Namma Bhoomi klar til å hente oss. Også denne gang fungerer alt som en klokke.
Vi trodde kanskje at 35 grader i Bangalore var varmt nok, men fredagen i Kundapur skulle vise seg å bli varmere og klammere. Nå er jeg glad for at jeg ble overtalt til å kutte ut besøket i Kerela. Her har visstnok temperaturene nådd minst 42 grader. Også lokalbefolkningen synes det er varmt nå.

Lunsj med Bangalores første it-grunder

Han inviterte oss på lunsj på sin japanske restaurant i Bangalore på vår foreløpig siste dag i Bangalore. Etter lunsjen fikk vi høre om hvordan han i 1973 startet Bangalores første IT-bedrift i en by som nå er kjent verden over for sin IT-industri. Og vi fikk se det nye og spennende produktet som snart skal ut på det store indiske markedet.
Kontrasten er stor fra våre møter med Bangalores barnearbeidere til lunsjen på Harimar. Dette må være en av byens beste restauranter og vi lar verten bestemme hva vi skal spise. Vi har allerede hørt at laksen her kommer fra Norge, men for øvrig var det ikke mye norsk å se på mils omkrets. Vi måtte naturligvis prøve den indiske vinen som en venn av ham produserte med fransk hjelp i nærheten av Mumbai. Japanere utgjør 60 % av kundene og Toyota som var i ferd med å åpne en ny fabrikk i byen ønsket at de også skulle sørge for servering av japansk mat til de 200 japanerne som ville flytte dit.
Når vi senere kjørte til kontoret hans var det ikke noe luksuriøst kontorbygg vi fikk se, men her arbeidet noen titalls software og hardware designere med å utvikle det nyeste av teknologi for store amerikanske IT-selskaper. Det var for 37 år siden at han startet virksomheten som den første IT-grunderen i Bangalore. Senere har giganter som Infosys gjort Bangalore til verdens kanskje raskest voksende senter for informasjonsteknologi. Og det var etter et besøk her at pulitzerprisvinner Thomas Friedman ble inspirert til å skrive boka ”The World is flat” for å peke på at verden nå var forandret. Men vår vert var den som startet bølgen.
Nå var tiden inne til ikke bare å utvikle teknologi for utenlandske selskaper som så kunne selge de ferdige produktene tilbake til India for tidobbel pris på samme måte som britiske kolobiherrer i sin tid kjøpte bomull fra India og eksporterte ferdige tekstiler tilbake. Vår vert hadde utviklet et helt nytt produkt som ikke bare hadde et omsetningspotensiale som kunne måles i milliardbeløp (i norske kroner) men som også kunne få stor betydning for fattige indere. Dette produktet ville han produsere i sin egen fabrikk med 300 ansatte og storsatsingen skulle skilles ut i et eget selskap. Investorer, indiske og utenlandske ville bli invitert på satsingen. Kanskje er det noen norske som fatter interesse?
I India er det mange, særlig i fjerntliggende strøk, som ikke har tilgang til banktjenester. Dessuten er det dyrt å drive tradisjonell bank for fattige mennesker når hver enkelt transaksjon dreier seg om små beløp. Nå kommer det et helt nytt bankkonsept hvor tusener og kanskje milliontall opptrer som agenter for bankene. Hver agent skal utstyres med en håndholdt terminal som håndterer både banktransaksjoner og rasjonskort (fattige får en viss mengde basisråvarer til sterkt subsidiert pris). Terminalen har en windowsbasert skjerm, er knyttet til internett og mobilnettet, takler kredittkort/smartkort og ordner identifikasjon ved hjelp av kode, fingeravtrykkavlesing og innebygd kamera. Den samme terminalen vil også kunne brukes til for eksempel selgere for å bestille, holde oversikt over lagerbeholdning etc.
Et konsept som gir fattige adgang til banktjenester kan få stor betydning for folk. Man kan spare og sikre pengene sine på en måte man aldri har gjort før, og rasjonskortordningen bedrar til at korrupsjon unngås. Det er altså ikke bare god business, men viktig for folk flest.

Er arbeid et onde for barn?

Mange barn i Norge arbeider. I den enkleste form skjer det ved at barn hjelper til hjemme. Kanskje deltar de i oppvasken, måkker snø eller passer småsøsken når foreldre er borte. Driver foreldrene gård hjelper de kanskje til med husdyrstellet med innhøsting eller annet. Mange husker sikkert potetferien, som nå heter høstferie, hvor også barn og unge fra byen hjalp til med å plukke poteter og vekster. I Lofoten har det vært vanlig at barn i toppsesongen har skåret torsketunger. Noen ganger er kanskje barn også med far eller mor på jobb hvor de enkelte ganger hjelper til med enkelte arbeidsoppgaver. Har noe av dette vært skadelig for barn?
Mange av disse eksemplene dreier seg om ubetalt arbeid, men forskjellige former for betalt arbeid fra relativt ung alder har også vært vanlig. For min egen del husker jeg jordbærplukking mens jeg var på sommerferie i Hardanger, jeg husker snømåkking mot betaling for en slektning, jobb som avisbud og sommerjobber med vindusvask. Har dette vært skadelig?
Går vi lenger tilbake i tid har også vært vanlig at unge gutter har vært såkalt skårunge på fiskebåter eller reist til sjøs med handelsflåten. Unge jenter tok seg ”post” som hushjelp. Etter hvert som velstanden har økt har det nærmest blitt slutt på dette. Men når unge gutter og jenter i land som er langt fattigere enn det Norge var den gangen tar seg jobb i ung alder, sier vi fy fy. Noen vil kalle dette dobbeltmoral.
Ofte er det slik at overgangen mellom arbeid og læring/utdanning har vært flytende. Læring skjer ikke bare i skolen. Den skjer i hjemmet, gjennom fritidsaktiviteter og gjennom arbeid. Og man lærer om arbeid gjennom praktiske oppgaver i skolen. Det meste av dette forbereder oss for et liv etter skolen og når vi må stå på egen hånd. Som Kavita Ratna i CWC sier: Arbeid er en del av det å vokse opp.
I India mangler de i stor grad en skole som er praktisk rettet. Mens en gutt som vil bli bilmekaniker i Norge går på yrkesskole og får lærlingeplass vil en tilsvarende indisk gutt gjerne være hjelpegutt på et bilverksted. Gjennom denne jobben lærer han seg et yrke han kan leve av når han blir voksen. Ei jente som hjelper til på en lokal te-sjappe forbereder også et yrkesliv samtidig som hun lærer seg å regne og å håndtere penger. Dette er viktig kunnskap for å kunne stå på egne ben. Den indiske skolen har også den svakhet at den varer hele dagen og vanskelig lar seg kombinere med yrkesopplæring i den form jeg har nevnt her. Likevel er arbeid forbudt i India. Og når organisasjoner som CWC prøver å utvikle alternative og fungerende skoletilbud som er tilpasset den virkeligheten fattige indiske barn lever i raider man skolene og bringer barna til ”rehabilitering” slik at de kan ”reddes”.
Også den vestlige verden, inkludert Norge, støtter denne forbudspolitikken sterkt påskyndet av LO og den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO. Mens vi selv har vokst opp i et samfunn som ikke bare har tillatt men også støttet at barn har arbeidet forteller vi barnearbeidere i den tredje verden at deres arbeid bør være forbudt. Det som har vært fin lærdom for norske barn er skadelig for barn i den fattige verden!
Så er det naturligvis slik at mange barn i den tredje verden på grunn av sin vanskelige livssituasjon er blitt tvunget inn i farlig arbeid, på arbeidsplasser hvor de kanskje mishandles og får dårlig lønn. Det er under ingen omstendighet akseptabelt. Ingen barn bør bli tvunget til slikt arbeid fordi de ikke har noe alternativ. Men de fleste har valgt dette fordi vi ikke har gitt dem noe bedre alternativ. Arbeid i seg selv er ikke skadelig, det er som Kavita sier en del av det å vokse opp og mye læring skjer gjennom arbeid. Men dette arbeidet må være av en slik art at det er forsvarlig at barn kan utføre det, det må kombineres med en GOD skole og det må være barnas interesser som står i sentrum.