Koste hva det koste vil – eller sykehjemsstoler til kr 22000 pr stk

Oppslaget i Adresseavisen nylig om designstolene til kr 22000 pr stykk som beboerne på Øya helsehus ikke engang kunne bruke overrasker ikke. Det ble sagt allerede dengang de rødgrønne var på vei inn i Rådhuset høsten 2003 at holdningene til pengebruk var i ferd med å forandre seg blant de ansatte. Arbeiderpartiet & co hadde som vanlig lovt gull og grønne skoger i valgkampen, og signalene ble tatt på alvor av administrasjon og saksbehandlere.Nå skulle pengepungen åpnes, og den nøysomheten som etter mange års Høyrestyre var innprentet i og gjennomsyret hele organisasjonen slapp raskt taket.

Historien om den løsslupne økonomiske politikken og hva det første til kjenner vi alle. Det er interessant å merke seg Knut Fagerbakkes kommentar til stol-saken: “Fungerende ordfører Knut Fagerbakke tror kommunen hadde vist mer nøkternhet i sine investeringer med dagens økonomi, men viser til at den økonomiske situasjonen var en helt annen da budsjettet ble vedtatt.” Riktignok er situasjonen verre nå enn i 2006, men det er nettopp den manglende nøysomheten siden høsten 2003 som har ført kommunen opp i dagens uføre.

Det er heller ikke slik at ingen var kritiske til det som skjedde på Øya Helsehus i 2006 og under byggingen. Selv jobbet jeg den gang som frilansjournalist i Byens Næringsliv og jeg fattet raskt interesse for dette prosjektet som viste seg å være langt dyrere enn et planlagt storhotell. I denne artikkelen i Byens Næringsliv fra 2006 påviser jeg at kommunen kunne spart ca 50 millioner kroner bare på byggingen ved å velge andre løsninger. Øya helsehus har blitt et praktbygg og tenkningen som ligger bak samlokaliseringen med St Olav sykepleiestudiet og legestudiet er helt riktig Men samtidig hadde man hastverk. Eksempelvis har man benyttet 13 forskjellige romløsninger i stedet for å standardisere og slik spare penger med mer effektiv produksjon. Med noen måneder ekstra til planlegging kunne man greid seg med 3-4 forskjellige romløsninger.

Åpenbart er det ikke bare byggingen som har vært dyr. Nyheten om de dyre stolene får meg til å stille spørsmålet om det er mye annet som har vært unødig dyrt også. Innkjøpsansvarlig Marit Sivertsen spør i Adresseavisen om det er noe verre at disse deisignstolene brukes på Øya helsehus enn at de brukes på Grossvold på NRK. Svaret er JA, det er verre. Og det at hun i det hele tatt stiller spørsmålet viser en mangel på forståelse for nødvendigheten av at de kommunale budsjettene blir brukt med nøysomhet. Det er faktisk slik at sparte penger på dette prosjektet kunne vært brukt på andre og langt viktigere formål.

Det tar tid å bygge opp gode holdninger, men det går fort å rive dem ned igjen. Denne stolsaken er et uttrykk for at organisasjonen ennå ikke har skjønt at Trondheim Kommune er i en alvorlig økonomisk krise. Det er på tide at den politiske ledelsen tar denne saken på alvor. Vi må få svar på om dette bare er et enkelttilfelle eller om det gjennomsyrer hele virksomheten. Da må det full åpenhet til.