Nå går alt så mye bedre i Afghanistan

Leser du et utvalg av norske aviser, får du inntrykk av at det meste går Afghanistan. Du får også inntrykk av at Afghanerne er misfornøyde med utviklingen. Slik er det ikke.

La oss først referere noen fakta fra utenriksminsiterens redegjørelse i Stortinget for få dager siden:

* Først det overordnede politiske: Det er i 2004 og 2005 blitt holdt demokratiske valg på president, nasjonalforsamling og provinsforsamlinger. En fjerdedel av nasjonalforsamlingens medlemmer er kvinner.

* En ny konstitusjon er vedtatt. Lovverket er under utvikling. Statsinstitusjonene bygges opp.

* Om lag 80 pst. av befolkningen har nå tilgang til helsetilbud – om enn beskjedent og utilstrekkelig – sammenliknet med 9 pst. i 2004. Mer enn 4 000 klinikker og helsestasjoner er åpnet de siste fire årene. Barnedødeligheten er redusert med en fjerdedel.

* Hele seks millioner barn og ungdommer er nå under utdanning – millioner av dem er jenter. Neste skoleår starter 400 000 jenter på sin skolegang. Ti universiteter er etablert rundt om i landet, mens knapt ett fungerte under Taliban-regimet.

* Bortimot 4 000 km vei er fullført de siste årene. Det mest framtredende prosjektet er en ringvei som skal knytte hele landet sammen.

* 17 000 lokalsamfunn er omfattet av utviklingsprosjekter innen skole, helsevesen, vei og vannforsyning gjennom regjeringens nasjonale solidaritetsprogram.

* Over fem millioner flyktninger har returnert.

* Regjeringens inntekter har økt med en fjerdedel bare det siste året. Inntektene pr. innbygger har vokst betydelig.

* Det eksisterer syv nasjonale fjernsynsstasjoner, en rekke radiostasjoner og en stadig mer omfattende presse.

* Om lag 150 byer har i dag mobiltelefonnett og internettjenester.

* Om lag 60 000 tidligere krigførende er avvæpnet og reintegrert i samfunnet.

Samtidig er det ennå mye som gjenstår. Også dette kan man lese om i redegjørelsen. Men i det store og hele er fremgangen sterk. Hvorforteller ikke norske media om dette?

Så er det interessant å studere en som BBC har foretatt i Afghanistan. Den viser blant annet følgende resultater:

* 70 % av 1500 spurte mener at utviklingen går i riktig retning mot bare 40 % for et år siden.
* Andelen som støtter tilstedeværelsen av amerikanske tropper har økt fra 63 % til 68 %. For øvrige NATO-tropper er fremgangen svakere – fra 59 til 61 %.
* 71 av de spurte i alle Afghanistans 34 provinser var optimistisk mht utviklingen det kommende året mot 51 % for et år siden.
* Motstanden mot Taliban øker også. 90 % foretrakk at landet ble styrt av den nåværende regjeringen, mens bare 6 % ønsket Taliban-styre.
* 69 % mente at Taliban representerte den største trusselen mot Afghanistan mens 66 % mente at Taliban, Al Quaida og andre utenlandske militante var skyld i vold og uro i landet.
* 83 % mente at det var bra at amerikanske styrker kom inn i Afghanistan i 2001.

Denne undersøkelsen ble referert i Dagens Næringsliv i januar. Den var såpass oppsiktsvekkende at jeg regnet med å finne den gjengitt også i andre media. Det har jeg imidlertid ikke gjort.

Det er ikke vanskelig å forstå at norske soldater i Afghanistan er fortvilet over den informasjon som formidles i norske media om situasjonen i Afghanistan.

Nei til kaffe og ja til Chai

Unge nordmenn slutter å drikke kaffe, skriver Dagens Næringsliv i dag. Istedet er te og ikke minst chai blitt “in”. Jeg føler meg som en trendsetter!

På spørsmålet om “Har du drukket kaffe i løpet av de siste 7 dagene” svarer litt over 70 % av alle nordmenn ja, men bare halvparten (ca 35 %) av unge mellom 20 og 24 år svarer det samme. Tilsvarende tall i 1982 var nærmere 90 prosent for alle nordmenn og ca 75 % av de unge. Men det er særlig de siste tre årene at nedgangen i kaffeinteressen blant unge har vært dramatisk fra ca 50 % i 2006 til ca 35 % i 2009!

For en som aldri har vært så begeistret for kaffe er dette bare beviset på at folk endelig er i ferd med å komme til fornuft!

Den samme statistikken sier ingenting om hva folk drikker istedet, men en av trendene er ihvertfall at stadig flere drikker te. Ikke minst har chai blitt mye lettere å få rundt omkring på cafeer og restauranter. Chai betyr egentlig bare te, men i vesten forbinder vi først og fremst ordet chai med te mikset med krydder, urter og melk.

Selv ble jeg forelsket i denne drikken i India. Under mitt besøk i Bangalore og Kundapur ble jeg med jevnlige mellomrom utover dagen servert en kopp chai. Det startet gjerne med at min vert registrerte at jeg var i ferd med å stå opp og få minutter etterpå sto han med en kopp chai på døra. For meg ble det symbolet på India, på gjestfriheten, på ro og fred.

Det er bra at nordmenn følger etter.

Ønsker Frp et angiver-samfunn?

“Vi vil lovpålegge dem meldeplikt hvis de kommer i kontakt med illegale innvandrere. Kirkens Bymisjon og andre undergraver Stortingets vedtatte politikk og det vil vi ha slutt på, sier Jensen.” I praksis er meldeplikt et annet ord for angiveri.

Slik beskriver Wikipedia ordet angiver: “Angiver er et negativt uttrykk brukt under den tyske okkupasjonen av Norge om kvinner og menn som på eget initiativ rapporterte til tyskerne om norsk motstandsvirksomhet og om de som arbeidet fast for norsk og tysk politi og mottok lønn for dette.”

Røde Kors Ungdom utførte et eksperiment for å finne ut om ungdom lot seg påvirke av en dyktig agitator til å være med på angiveri. 25 % av 600 ungdommer lot seg lokke til å melde seg inn i en angiverorganisasjon.

Ordet angiver er ikke noe pent ord, men angiveri har eksistert til alle tider. Og noen ganger finnes det kanskje også gode grunner til å angi noen. Skal vi ikke kunne varsle fra om lovbrudd? Taxisjåfører har taushetsplikt. Vi har passasjerer som sannsynligvis selger narkotika eller som bryter lovforbudet mot å kjøpe sex. Skal vi varsle politiet om vår mistanke. Eller vi opplever menn som oppfører seg som drittsekker mot kona eller kjæresten sin. Skal vi tipse naboer eller kolleger om det? Vi overhører to håndverkere snakke om hvordan de snyter på skatten. Skal vi varsle skattemyndighetene? Eller vi har en passasjer som vi mistenker er ulovlig i Norge? Varsler vi politiet?

Ole Gjems Onstad skrev et interessant innlegg for et par år siden:

“TIL ALLE TIDER HAR utstøtelse vært en folkesport. Formene varierer, men behovet er der. Å angi andre har også fra tidenes morgen gitt mye glede. Skatt Nord har nå oppfordret til det ved å opprette en tipstelefon. Nyttig, sier en underdirektør der. Utvilsomt, og sikkert ordentlig gledelig for dem som ringer. En ektefelle som bedro deg, en elsker som aldri holdt løftet om å skille seg, en uspiselig nabo, en håpløs arbeidsgiver, en slektning du ikke kan fordra – har du virkelig ikke noe på dem? Husker du ingenting? Er Skatt Nords angiver- og utstøtelses-samfunn det Norge vi ønsker? Eller hva med tipstelefonene til pressen? Førstesideoppslag for din verste uvenn er ikke et dårlig alternativ til etterligning.”

Det blir naturligvis for langt å gå hvis vi aldri varsler alvorlige forhold til politiet. Men å legge opp til et samfunn hvor det stadig oppfordres til angiveri kan skape et samfunn vi ikke ønsker oss. Frp er på farlige veier.

Sex, løgn og DNA som løgndetektor

Sambloggerne Hege Tunstad og Kjetils Blå Bølger slår til igjen.

Er du sikker på hvem pappaen din er? Tror du mammaen din kan ha løyet?
Du har omtrent 10% sjanse for å vokse opp med en far som ikke egentlig er din egen, selv om han står oppført på fødselsattesten.

FrP synes synd på de fedrene som har blitt lurt. Kvinner som lyver om sånt bør straffes sier de.

Høyres Linda Helleland lurer på, via twitter og facebook, hva Høyre bør mene om sånt. Her er et forslag. Vi kan mene masse, for eksempel så kan vi synes at kvinner ikke bør lyve om sånt. Vi kan også mene at kvinner ikke bør ha sex så ofte at de ikke er sikre på hvem pappaen er. Eller at de ikke burde ha sex før ekteskapet, for da blir ektemannen oppført som pappa uansett.

Vi kan også si at dette er en privatsak, og at dette må bli en sak mellom mann og kvinne, og dersom forholdene er så skrantne at noen mistenkes for løgn så får man heller be om en DNA-test, som man uten videre får i slike saker.

Det er så greit med DNA-tester. De fungerer akkurat som fingeravtrykk, en slags biologisk strekkode, der halve kommer fra mor og halve kommer fra far. Og det absolutt eneste man kan gjøre med en slik DNA-identifisering er nettopp å identifisere slektskap, og eventuell tilstedeværelse av en persons biologiske materiale i en kriminalsak. (Det holder at noen har nappet noen hårstrå og lagt dem på et åsted, så er en person implisert..) Eller er det kanskje ikke så enkelt? Kan Storebror misbruke bevis på hvor du har vært ?

Hva skal så Høyre tenke:
Man må stille seg noen spørsmål;

For enkeltsakene kan man spørre seg: Er det et offer her, og i så fall, hva er vedkommende offer for?

Ekspertene må avkare om det er skjedd noe kriminelt som er slik at det fortjener straff, og på hvilken måte kan en sannhet rundt dette etableres.

Politikere kan drøfte om det er noe ved slike saker som er av en slik karakter at man kan generalisere dette til en situasjon som trenger ytterligere dekning i lovverket. Altså at man skal stramme opp et juridisk grunnlag for å få dømt de man mener slipper unna i dag.

Så det vi må spørre om er om det finnes noe grunnlag for å hevde at det er sånn at kvinner bevisst lyver om farskap, og om det er noe som skal anses for å være straffbart.

Hva legger vi i begrepet farskap da? Er barnet en eiendom, som noen har frarøvet en annen? Har barnet en definerbar verdi som det eventuelt skal kompenseres for fravær av samvær med? Og siden det er naturlig å anta at det ikke handler om et sett av biologiske foreldre som er sammen, så må noen vurdere i ettertid hvem som skulle ha hatt hvilken grad av omsorg, og eventuelt dømme med tilbakevirkende kraft en barnefordeling, som man deretter skal sørge for oppreisning i forhold til?

Eller er det ydmykelsen ved å ha blitt løyet for vi egentlig snakker om…kanskje en kvinne vurderte det dit hen at det fantes to potensielle fedre og den ene ville være bedre for barnet eller mors forhold? Og er det opp til henne å bestemme?

Skal vi på noe tidspunkt la et snev av ansvar ligge hos mannen? Det å ha sex, mer eller mindre ubeskyttet, kan jo lede til barn. Å stole på at en kvinnes prevensjon skal virke (enten det lyves om den eller ikke) er ansvarsløst. Det blir som å kjøpe en bruktbil uten å NAF-teste den, og det gjør ikke menn. Har man utsatt seg selv for muligheten til forplantning så er det alltid en sjanse for at det skjer. Blir kvinnen gravid, så får man be om DNA-test.
På den annen side. Vi har hørt historier om menn som mot sin vilje har betalt barnebidrag i 18 år uten å være barnefaren og vi har hørt om menn som har blitt nektet samvær med sine barn i hele oppveksten fordi moren har løyet om farskapet. Dette er kompliserte saker med mange følelser, og ikke minst saker uten et enkelt svar, som oftest.

Det er ganske ydmykende å be om DNA-test. Ofte ligger det store følelser i testen, og et spørsmål om man har grunn til å øse ut sinne over en kvinne eller ikke. DNA-testen blir en løgndetektor.
Til slutt: Hvorfor er det bare kvinner som lyver som skal kunne straffes. Hender det ikke at menn lyver om farskapet og burde ikke de også i så fall straffes for å lyve?

Likevel, det fremstår som ganske usikkert hva man eventuelt skal straffes for etter løgn om farskap, og før det avklares mener Hege Tunstad at Høyre rolig kan lene seg tilbake i denne saken. Kjetils Blå Bølger er nok litt mer positiv til forslaget fra Frp, men er likevel ikke klar for å støtte det før vi har fått svar på våre mange spørsmål.

Mangel på handleKRAFT?

AP-leder Rune Olsø i Trondheim mener at kommunens innbyggere har gått glipp av seks milliarder kroner i verdistigning fordi Trondheim Energi ble solgt i 2002. Siden 2003 har Arbeiderpartiet styrt Trondheim og kunne investert hele kraftfondet i kraftaksjer for å sikre seg denne verdistigningen. Det har de ikke gjort. Er det fordi de ikke har handleKRAFT eller vil de bare ikke ta ansvaret for å ha styrt byen i snart 7 år?

AP-medlem Ove Gusevik beskriver dette på en svært god måte. Gusevik er mannen som hadde ansvaret for salget av Trondheim Energi i sin tid. Få i Norge vet like mye om kraftmarkedet som han:

“Ingen vet hvordan energiverket ville utviklet seg med kommunen som eier, men hvis kommunen angret på at den solgte seg ut, kunne den straks ha plassert hele salgssummen i kraftaksjer, og fått med seg hele verdistigningen i kraftbransjen. Det ville ingen profesjonell forvalter ha anbefalt av risikohensyn, og det er heller ikke foreslått av noen kommunen.”

Vi skal lytte til Gusevik. Med sitt politiske ståsted legger han ikke skjul på at han mener at det offentlige bør eie kraftproduksjon. Likefullt påpeker han at de rødgrønne partiene i Trondheim har hatt alle muligheter for å forhindre det tapet som Rune Olsø påstår at Trondheim Kommune har lidd. Han ville ikke anbefalt kommunen å plassere alle sine verdier i kraftsektoren på grunn av den risikoen det innebærer, men de rødgrønne har hatt muligheten uten å benytte den.

Ansvarsfraskrivelse har vært Arbeiderpartiets svar hver gang noen har kritisert dem for manglende styring og økonomisk kaos, men snart 7 år etter at de har overtatt styringen av Trondheim må de begynne å ta ansvaret for egne handlinger – eller mangel på handlinger.

Er kulturkomiteen verdiløs?

Som medlem i kulturkomiteen i bystyret i Trondheim jobber jeg hardt for å styrke kultur, idrett og friluftsliv i byen. Men skal jeg tro komiteens leder, Harald Nissen, er ikke det som skjer i komiteen viktig. Det viktige skjer i administrasjonen og internt blant de rødgrønne partiene.

Det var under møtet som Norges Håndballforbund Region Midt-Norge arrangerte om innføring av halleie at katta slapp ut av sekken. Møtet ble arrangert fordi idretten var misfornøyd med at det ble innført halleie fra årsskiftet. Selve saken tar jeg opp i en annen blogg, men poenget denne gang var at jeg under møtet foreslo at KIF-komiteen (Kultur- Idrett og friluftsliv) burde diskutere saken for å se om vi kunne komme frem til en løsning. Dette sa komiteleder Harald Nissen umiddelbart ja til, men som han sa: “Det kan vi godt gjøre, men det viktige er det som skjer i administrasjonen og hos de rødgrønne partiene.”

Med andre ord: De rødgrønne partiene har flertallet og treffer i realiteten de beslutninger de vil uten å ta hensyn til hva som skjer i bystyrets fagkomite for kultur. idrett og friluftsliv. Hørte jeg ordet arrogant?

Det er ikke lenge siden vi hadde en annen sak med en tilsvarende arrogant holdning. Skal vi tro Adresseavisen, og det bør vi sålenge de rødgrønne ikke har dementert det som avisen skrev, hadde de rødgrønne bestemt seg for å gi bort Rosendal til Filmens Hus uten å la andre interessenter presentere seg. Yngve Brox beskrev det hele som bøttekottpolitikk.

At viktige politiske beslutninger skjer i de lukkede rom har vært vanlig i Arbeiderpartiet, men det kan se ut som om denne arbeidsmåten nå har smittet over til rødgrønne samarbeidspartnere både på nasjonalt plan og lokalt plan. Dette er en ukultur som vi snarest bør få slutt på. Det rødgrønne styret er nå i sitt 7.år i Trondheim. Dette er en av flere grunner til at dette styret bør ta slutt i september 2011.

Sjokkerende?

Inger Lise Hansen, Krf’s unge nestleder, har sjokkert andre i partiet med å foreslå en mer sentrumsorientert politikk på en rekke områder. Det er interessant å se på hva som er så sjokkerende:

* Den ensidige Israel-støtten må endres.

* Forslaget om å flytte den norske ambassaden til det okkuperte Jerusalem må fjernes.

* Nei til den israelske muren.

* Tillitsvalgte trenger ikke lenger være bekjennende kristne.

* De kan gjerne være homofile også, bare de deler det kristne verdigrunnlag.

* Ja til homofilt ekteskap gjennom borgerlig vigsel.

* Ja til EU.

* Vinmonopol i hver kommune.

- Dette er uttalelser som sjokkerer, sier Dagrun Eriksen om Inger Lise Hansens utspill. Eriksen mener at Krf-medlemmene kan bli forvirret av Hansens utspill.

For en gangs skyld tror jeg ikke sitatene over trenger noen nærmere kommentar.

Obligasjonsskandalen (nesten) ingen trodde på

Leser man fredagens Adressa på redaksjonell plass skulle man tro at Arbeiderpartiets Rune Olsø er blant dem som har advart mot konsekvensene av Trondheim kommunes 400 millioners investeringer i høyrisikopapirer. Slik er det ikke. Tvert i mot var det bare Rødts Arne Byrkjeflot som “luktet blod” når Høyres Lars Tvete stilte en rekke kritiske spørsmål i Finans- og Næringskomiteen våren 2009. Rådmannen var den gang heller ikke i stand til å svare på spørsmålene, men lovte svar “før sommeren.” Beleilig nok kom svarene såpass sent at Tvete ikke kunne følge opp med nye spørsmål før ferien. Svaret fra Rådmannen var nemlig svært lite tilfredsstillende. Noen ville til med kalt svaret for “goddag mann økseskaft.”

Etter ferien følger Lars Tvete opp med nye spørsmål, men opplever fortsatt lite tilfredsstillende svar. I bystyret fremmer Byrkjeflot et forslag hvor han inviterer bystyret til å kritisere den dårlige informasjonen bystyret har mottatt. 7 partier stemmer for. Arbeiderpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet stemmer mot. De er åpenbart fornøyd med informasjonen de har fått.

Først i desember, etter at Dagens Næringsliv har slått opp en ny sak om at investorene i Obligasjonsforetakene III og V risikerer store tap, stiller kommunalråd Geir Waage et spørsmål til Rådmannen om saken. Da har det gått 7-8 måneder siden Lars Tvete begynte å stille vanskelige spørsmål. I mellomtiden er det ingen på rødgrønn side som har presset på for å avdekke hva som hadde skjedd.

Så blir kommunerevisjonens revisjonsrapport offentliggjort den 26.januar med en knusende kritikk. Adresseavisen skriver at “Konklusjonen fra Trondheim kommunerevisjon er knusende. Revisjonen peker på to lovbrudd og habilitetskonflikter med First Securities som både har vært rådgiver og selger av det svært kompliserte finansproduktet. I revisjonsrapporten konkluderes det også med at kommunen ikke har hatt god nok kunnskap om produktene det er investert i.”

Men heller ikke Adresseavisen trodde helt på den store skandalen. De hadde riktignok skrevet om saken, men regnet nok med at dette ordnet seg. De var nemlig lite interessert i å omtale de kritiske spørsmålene fra Lars Tvete i fjor vår.

Etter at revisjonsrapporten offentliggjøres gjør imidlertid journalist Herman Hansen et intervju med Lars Tvete og Yngve Brox (H). Saken blir imidlertid liggende. Åpenbart synes ikke avisen at saken er så viktig. Men det er en annen avis som skjønner at dette er alvorlig. Dagens Næringsliv plukker opp saken først dagen etter offentliggjøringen, men hiver seg rundt og slår opp som hovedsak på førstedsiden og hele side 4 og 5 på torsdag den 28.januar. Da skjønner også Adresseavisen at saken er alvorlig, legger saken sin ut på nettet og kommer med en ny versjon på fredag. I denne versjonen har plutselig Rune Olsø (AP) også blitt blant “varslerne”…

Obligasjonsskandalen var en skandale som egentlig nesten ingen trodde på, og aller minst de rødgrønne partiene. Før eller siden ville naturligvis fakta kommet på bordet, men det virker mye mer tillitvekkende hvis vi har politikere som følger administrasjonens virksomhet med kritiske øyne.

Det kan sies mye om Rita på krita og de rødgrønnes manglende økonomistyring siden de kom til makten for 6-7 år siden. Men til tross for at de kan kritiseres for manglende årvåkenhet i denne saken ligger ikke hovedansvaret på det politiske nivået. Politikerne må kunne gå ut fra at administrasjonen ikke bryter kommuneloven og at man blir korrekt informert. På den andre side er det politikernes ansvar å lære av det som har skjedd og justere kursen.

Ennå mer meningsløst blir det at noen legger skylden for tapet på salget av Trondheim Energi og opprettelsen av Trondheim Kommunes Kraftfond. Spesielt er det flere anonyme nettdebattanter som legger skylden på Høyre for tapet, snart syv år etter at de rødgrønne overtok makten. Man kan nesten ledes til å tro at det er rødgrønne politikere som bruker anonymiteten til å slenge ut slike påstander… Men slik kan det vel ikke være?

Uansett er det naturligvis slik at det til enhver tid sittende flertall har mulighet til å endre kraftfondets investeringsmandat og slik begrense risikoen. Det har det rødgrønne flertallet ikke gjort. Og så er det slik at det alltid er sammenheng mellom risiko og avkastning. Heller ikke investering i kraftproduksjon er risikofritt. I USA er det kraftselskaper som har gått konkurs.

Men i det store og det hele har Kraftfondet gitt god avkastning til byens innbyggere. Godt over 2 milliarder kroner i avkastning har gått inn i kommunebudsjettet og brukt til velferdstiltak. Dette er mer enn det samlede overskuddet i Trondheim Energi i den samme perioden.

Rosendal som filmhus eller kulturhus?

Bør gamle Rosendal kino benyttes som Filmens Hus eller som et mer allsidig Østbyen Kulturhus? Begge prosjektene er spennende, men er resultatet forutbestemt av det rødgrønne flertallet?

De av oss som har levd noen år i Trondheim har sannsynligvis gode minner fra Rosendal kino. Noen husker kanskje at denne kinoen spesialiserte seg på westernfilmer. For min egen del husker jeg spesielt en James Bond festival som ga meg mulighet til å få sett de James Bond filmene som jeg var for ung til å se den gang de ble vist første gang. Tanken om å gjøre Rosendal til et filmens hus er spennende! I tillegg til Trondheim Filmklubb, som lenge har hatt tilhold på Rosendal, er det Cinemateket, Minimalen kortfilmfestival, Midt-Norsk Filmsenter, Midt-Norsk Filmfond, Kosmorama Internasjonale filmfestival og Mid Nordic Film Commission som står bak planene om et Filmens Hus. Dermed får man samlet store deler av filmmiljøet i Trondheim i et hus. I tillegg kan det være aktuelt for Trondheim Kino å benytte salen mens man bygger om og utvider Prinsen Kinosenter.

Plassen er imidlertid begrenset. Derfor blir det ikke plass til de kanskje viktigste aktørene, filmprodusentene. Det er spesielt innen dokumentarfilm at Trondheimsmiljøet har gjort det godt. Håvard Bustnes i Faction Film vant for eksempel en Amandapris for beste dokumentar for Blod & Ære om far og sønn Klemetsen. Selv lærte jeg dette kreative filmmiljøet å kjenne i forbindelse med dokumentaren Business as usual. Et annet selskap som har lykkes er Ekko Film som blant annet står bak dokumentarene Til Kina uten penger og Fra kapp til kapp uten penger.

Morten Diesel Dahl og Svein Røsten står bak konseptet Østbyen Kulturhus. Begge er idag engasjert i forskjellige kulturprosjekter og eiendomsvirksomhet. Gjennom firmaet Rockpartner har Morten Diesel Dahl blant annet arrangert konsert på Torvet i Trondheim med 10-15000 tilskuere og så sent som sist fredag arrangerte han konsert med Slade på Rosendal.

Dahl og Røsten ønsker fortsatt å bruke Rosendal til konserter og andre kulturarrangementer med en folkelig profil. De sammenligner Rosendal med Rockefeller i Oslo. Men samtidig vil de mer enn gjerne beholde Filmklubben som leietager i huset, la Nidarholm Musikkforening og Ila Brazzband bruke lokalet til øving og konsert og forøvrig la andre interesserte leie lokalet. Ved å bygge om galleriet kan Rosendal også gi et alkoholfritt tilbud til unge under 18 år.

Denne saken dreier seg både om å ta vare på kommunens verdier og om et viktig kulturpolitisk valg. Derfor krever saken en grundig behandling. Å utelukkende behandle salget av Rosendal i formannskaept blir derfor feil. Jeg har derfor bedt om at KIF-komiteen (Kultur- Idrett og Friluftsliv), hvor jeg er medlem, skal kunne behandle saken først. Enda verre er det at det rødgrønne flertallet synes å ha bestemt seg for det ene alternativet – Filmens Hus – før de har vært i dialog med og vurdert et tilbud fra konkurrenten. For å unngå EØS-avtalens krav om at eiendommen må selges etter en åpen budrunde har man innhentet en prisvurdering fra en uavhengig takstmann som viser at verdien er null. Da kan man i prinsippet overdra eiendommen til 0 kroner til filmmiljøet eller til en tredjepart som vil kjøpe eiendommen, pusse den opp for noen millioner kroner og så leie den videre til Filmens Hus.

Det er grunn til å vurdere nærmere om det er fornuftig for en gjeldstynget kommune å avhende Rosendal uten betaling, men med en klausul om at eiendommen kun skal brukes til kulturformål. Riktignok kan det godt tenkes at eiendommen krever såpass mye oppussing at driften av Filmens Hus ikke kan forsvare en husleie som inkluderer avdrag og renter på en kjøpesum. Men bak Rosendal er det plass til å bygge ut et bygg. Dessuten er det grunn til å tro at eieren av naboeiendommen med en Shellstasjon ser utbyggingsmuligheter på sin tomt. Ved å se de to eiendommene i sammenheng kan det gi muligheter til en større utnyttelse av tomtene. Dermed kan det godt tenkes at verdien av Rosendal er langt høyere enn det takstmannen har anslått. Dette er kommunens verdier og bør ikke overdras gratis til en privat eier uten å få fullt betalt.

Det er forskjell på økonomien i de to prosjektene. Mens Filmens Hus krever betydelige investeringer for at huset skal kunne benyttes til formålet, kan aktørene bak Østbyen Kulturhus greie seg med en knapp million kroner i investeringer. Sistnevnte har sannsynligvis også et større inntektspotensiale gjennom sin konsertvirksomhet enn det filmvisninger kan gi i et Filmens Hus. Dermed vil de ikke kreve noen form for kommunal støtte eller kommunale garantier. Det er ennå ikke avklart hvorvidt Filmens Hus trenger slike garantier.

Begge de to prosjektene synes svært spennende. Likevel kunne vi for noen dager siden lese i Adresseavisen at de rødgrønne medlemmene i formannskapet hadde hatt møte med den ene gruppen – Filmens Hus – og hadde konkludert med å støtte dette prosjektet uten å ha latt folkene bak Østbyen Kulturhus presentere side ideer. I følge Morten Diesel Dahl hadde de henvendt seg til ordføreren for å kunne kjøpe Rosendal, men fått beskjed om at de måtte vente til kommunen hadde bestemt seg for å selge eiendommen.

Det er interessant å merke seg at det eksisterer mange linker mellom det rødgrønne styret i Trondheim og filmmiljøet. Senterpartiets kommunalråd Tone Sofie Aglen er for eksempel styremedlem i Kosmorama. I Midt-Norsk Filmsenter er Senterpartiets Anita Utseth styreleder mens nestleder i KIF-komiteen, Randi Sakshaug (AP), er vararepresentant i styret. I Midt-Norsk Filmfond er Arbeiderpartiets Stig Klomsten styreleder og Rune Olsø (AP) vararepresentant. Trondheim Kino kan også være en potensiell partner i Filmens Hus. Der er Rune Olsø styreleder og Hanne Mo Bjørnbet(AP) styremedlem. Dette er halvoffentlige virksomheter hvor det er naturlig at politikere er representert i styrene, men samtidig tilsier den tette kontakten mellom Filmens Hus og det rødgrønne flertallet at man er svært bevisste på at saken behandles ryddig. Det bør ikke kunne stilles spørsmål ved hvorvidt de to interessentene forskjellsbehandles og hvorvidt Rosendal overdras til en for lav pris.

Kultur er en vekstbransje som kan gi mange arbeidsplasser og skatteinntekter i fremtiden. Begge de to aktuelle prosjektene er derfor svært interessante. Kultursatsingen har også stor indirekte betydning for øvrig næringsliv. Det har jeg blogget om tidligere, blant annet i bloggen om bunadsslips. Mens konsertvirksomhet gir arbeid for alt fra lydteknikere til ansatte i reiselivet kan filmproduksjon i regionen gi store ringvirkninger i mange bransjer og samtidig motivere de som ser filmene til å besøke stedene som er avbildet.

Den formelle grunnen for å behandle salget av Rosendal kun i formannskapet er at det dreier seg om et eiendomssalg. På samme måte behandles saker som gjelder Trondheim Kino av Finans- og Næringskomiteen fordi Trondheim Kino er et aksjeselskap og mange saker som gjelder friluftslivet blir behandlet av Byutviklingskomiteen fordi det dreier seg om reguleringssaker. Men Rosendal er en viktig sak for kulturlivet og folk flest i Trondheim. Jeg håper derfor at saken får den behandling sakens viktighet tilsier.

Valgfrihetens pris

Linda Cathrine Hofstad Helleland har virkelig preget medie-Norge med forslaget om at foreldrene selv skal bestemme hvordan de fordeler foreldrepermisjonen. Motstanderne er tungt på banen og forklarer alle ulempene med å fjerne ”fedrekvoten”. Samtidig viser en meningsmåling i Verdens Gang at et massivt flertall i folket støtter Høyres Kvinneforum i denne saken. Folk vil bestemme selv.

Mange av kritikerne har gode argumenter. Yngve Brox påpeker for eksempel at ”fedrekvoten har i følge evaluering av ordningen ført til at fedre generelt får mer tid sammen med barna sine. Det er bra for barna, det er bra for fedrene og det er bra for familiene.”

Hege Tunstad er opptatt av at likestillingen svekkes: ”Det er ikke valgfrihet å sitte med lav lønn og holdes nede i yrkeskarrieren fordi de som ansatte mannen din valgte nettopp en mann til den høyt lønnede jobben fordi en kvinne ville blitt dyrere. Og skulle samfunnet ha penger til å rette opp skjevheter som dette uten å gjøre noe med det, da er det sementering av utgamle holdninger.”

Også på andre områder settes valgfriheten opp mot andre politiske mål. Ta for eksempel kontantstøtten. Den bidrar til at foreldrene i større grad kan velge å være hjemme med sine barn de første årene. På den andre siden har ordningen en kostnad. Samfunnet trenger arbeidskraft og dess flere som holder seg hjemme dess større blir mangelen. Dessuten har unger godt av å være sammen med andre unger. Ikke minst viktig er det for barn i minoritetsfamilier.

Røyking er et annet eksempel. Ingen bør være i tvil om skadevirkningene av røyking. Selv om samfunnet har innskrenket folks muligheter til å røyke ved forbud mot røyking på restauranter og i offentlige bygninger og prisene er skrudd opp med høyere avgifter er det likevel folks eget valg om de vil ødelegge helsen sin ved å røyke. For kort tid siden foreslo en helsefagmann i Nord-Trøndelag at røyking burde forbys. Grunnene for å støtte forslaget er mange, men de fleste av oss ønsker likevel å velge selv.

For Linda Hofstad Helleland og Høyres Kvinneforum er valgfriheten viktig. Det gjelder også for Merethe Baustad Ranum: ”Men noen områder skal det store VI være forsiktige med å regulere: Det som angår privatlivet vårt. Her skal samfunnet, eller det offentlige om man vil, først og fremst være en tilrettelegger. Tilrettelegge for at vi skal kunne ta frie, uavhengige valg til beste for oss selv og våre nærmeste. ”

For oss som er konservative har valgfriheten en egenverdi. Å gi hver enkelt av oss valgfrihet har en pris. Et forbud mot røyking, en lovbestemt tredeling av foreldrepermisjonen og fjerning av kontantstøtten kan gi positive effekter for helse, likestilling og integrering. Men er det stat og regjering som på vegne av hver enkelt av oss skal bestemme hva som er best for oss? Og bør det ikke også være slik at vi skal ha rett til å gjøre ”dårlige valg”? Er det for eksempel slik at en yrkeskarriere alltid vil gi et bedre liv enn å være hjemme med barna? Bør det ikke i det minste være opp til den enkelte å bestemme hva som er best for seg selv?

Jens Stoltenberg synes at forslaget fra Høyres Kvinneforum er å gå tilbake til 90-tallet mens Tore Sandvik skriver at Høyre rygger inn i fremtiden på sin blogg. Rent bortsett fra at Høyre ikke har tatt standpunkt til saken ennå (debatten går friskt i Høyre og forslaget vil bli behandlet på landsmøtet i mai) viser dette først og fremst at disse AP-toppene ikke ser noen verdi i valgfrihet.

Valgfrihet har en pris, men valgfrihet har også en verdi. Derfor er det viktig at vi i Høyre reiser slike debatter som denne om foreldrepermisjonen. Uansett hvilken løsning vi faller ned på står valgfriheten sterkt for oss. Enkeltmenneskets rett til selv å bestemme over eget liv vil alltid ha en sterk forkjemper i Høyre. Og en tilsvarende motstander i Arbeiderpartiet.