FN’s barnekonvensjon feirer 20-årsjubileum – her har du kortversjonen

I disse dager markeres 20-årsjubileet for FN’s barnekonvensjon. Jeg synes det er en god anledning til å lese kortversjonen av konvensjonen, og jeg benytter anledningen til å gjengi Redd Barnas uoffisielle versjon av denne her:

1. Alder 18 år
Alle under 18 år er barn, dersom ikke en tidligere alder er lovfestet av staten.

2. Ingen diskriminering
Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten forskjellsbehandling og uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres.

FNs barnekonvensjon gir barn egne rettigheter

Den 20. november 1989 vedtok FNs generalforsamling den første internasjonale menneskerettighetskonvensjonen som gir barn en særlig juridisk status: Konvensjon om barnets retttigheter, populært kalt Barnekonvensjonen.

Hvorfor en egen konvensjon for barn?
FNs beslutning om å utarbeide en egen konvensjon for barn møtte i begynnelsen en del motstand. Innvendingene var i hovedsak at det allerede fantes to FN-konvensjoner om menneskerettigheter og at en egen barnekonvensjon bare ville innebære gjentakelse av allerede eksisterende menneskerettigheter.

Alle barn har rett til å gå på skolen – som disse jentene i Afghanistan.

FNs barnekonvensjon verner da også mange rettigheter som også er sikret i andre menneskerettighetskonvensjoner som for eksempel retten til liv og helse, forbud mot tortur og umenneskelig behandling, retten til privatliv, tanke- samvittighets- og religionsfrihet, forsamlingsfrihet, vern mot forskjellsbehandling, regler om frihetsberøvelse og rettergang under straffesak.

Fordelen med en egen barnekonvensjon er imidlertid at alle bestemmelser som gjelder vern av barn er samlet et sted og kan avklare spørsmål der det er tvil om de generelle menneskerettighets-bestemmelsene anvendelse i forhold til barn som en særlig sårbar og utsatt gruppe. I tillegg til dette inneholder Barnekonvensjonen også egne rettigheter som ikke fremgår tydelig av de andre internasjonale menneskerettighetskonvensjonene.

Barnekonvensjonen gir rettigheter til hvert enkelt barn. Den inneholder flere rettigheter enn noen annen menneskerettighets-konvensjon – både sivile, politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter. Og disse rettighetene gjelder både i freds- og krigstid.

Den harde virkeligheten som mange barn i verden lever under, har også vist at det er behov for FNs arbeid for fremme av barnets rettigheter. En egen barnekonvensjon har medvirket til en økt fokusering på disse forholdene. FNs konvensjon for barnets rettigheter, eller Barnekonvensjonen blant venner, er den menneskerettighets-konvensjonen som er ratifisert av flest land i verden. I dag har hele 193 land sluttet seg til Barnekonvensjonen. Bare USA og Somalia har ikke tilsluttet seg. Ingen annen FN-konvensjon har fått så stor oppslutning som Barnekonvensjonen.

Alle barn har rett til hvile, fritid og lek. Denne jenta i Bihar, India liker å hoppe tau.

Landene som har ratifisert plikter å sende jevnlige rapporter til FNs komité for barns rettigheter i Geneve. Her må de fortelle om hvordan barns situasjon i landet er. Redd Barna, og andre organisasjoner, sender også sine rapporter til komiteen. Etter å ha gjennomgått alle rapportene gir komiteen sine anbefalinger om hva landet skal gjøre for at barn skal få det bedre. Dette må landet gjøre regnskap for neste gang det leverer en rapport.

Står over norsk lov
Norge sluttet seg til, eller ratifiserte, Barnekonvensjonen 8. januar 1991 og Norge valgte i 2003 å inkorporere Barnekonvensjonen og dermed gjøre den til norsk lov. Stortinget vedtok samtidig å gi Barnkonvensjonen forrang hvis det skulle oppstå motstrid mellom norsk lovgivning og konvensjonsbestemmelsene. Det var et viktig politisk steg i retning av å sikre reell oppfyllelse av alle barns rettigheter.

Redd Barna og Barnekonvensjonen
Eglantyne Jebb er damen som stiftet den første Redd Barna-organisasjonen – i England. Hun skrev i 1923 utkastet til den første FN-erklæringen om Barnets Rettigheter. Denne erklæringen ble senere videreutviklet og kom til å danne grunnlaget for FNs barnekonvensjon. Alle land hvor Redd Barna har programarbeid har ratifisert Barnekonvensjonen.

Dette gjør konvensjonen til et viktig arbeidsinstrument for Redd Barna når vi jobber for å påvirke myndighetene for å sikre at de virkelig overholder de forpliktelsene som de har forpliktet seg til ved å ratifisere Barnekonvensjonen.

Les mer

> Les mer om hvordan Redd Barna jobber med barns rettigheter.

Barnekonvensjonen

Redd Barnas uoffisielle kortversjon:

1. Alder 18 år
Alle under 18 år er barn, dersom ikke en tidligere alder er lovfestet av staten.

2. Ingen diskriminering
Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten forskjellsbehandling og uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres.

3. Til barnets beste
Handlinger som angår barn som foretas av myndigheter og organisasjoner skal først og fremst ta hensyn til barnets beste. Staten skal sørge for at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for omsorgen eller vernet av barn, har den standard som er fastsatt, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner så vel som overoppsyn.

4. Statens ansvar
Det er statens ansvar å sette barnerettighetene ut i livet.

5. Foreldreansvaret
Staten skal respektere de rettigheter og plikter foreldrene og andre foresatte har for å gi barnet veiledning og støtte slik at barnet skal kunne hevde konvensjonens rettigheter.

6. Rett til liv
Staten plikter så langt som mulig å sørge for at barn overlever og får utvikle seg.

7. Navn og statsborgerskap
Barnet har, umiddelbart etter fødselen, rett til navn og nasjonalitet, og så langt det er mulig, å kjenne til sine foreldre og få omsorg av dem.

8. Identitet
Staten skal respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder nasjonalitet, navn og familieforhold. Dersom et barn ulovlig blir fratatt slik identitet skal staten hurtig bistå med gjenopprettelse.

9. Holde familien sammen
Barnet skal ikke atskilles fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste.

10. Gjenforene familien
Søknader om familiegjenforening over landegrenser skal behandles på en positiv, human og rask måte. Barnet har rett til regelmessig kontakt med begge foreldre.

11. Ulovlig bortføring og tilbakehold
Staten skal bekjempe at barn blir tatt ulovlig ut av et land eller hindret fra å vende tilbake, og skal inngå avtaler med andre land for å få til dette.

12. Å si sin mening og bli hørt
Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt.

13. Få og gi informasjon
Barnet har rett til ytringsfrihet, til å søke, motta og spre informasjon og ideer av alle slag og på alle måter.

14. Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet
Barnet har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Staten skal respektere foreldrenes retter og plikter til å opplyse barnet om sine rettigheter i slike spørsmål.

15. Organisasjonsfrihet
Barnet har rett til organisasjons- og forsamlingsfrihet.

16. Rett til privatliv
Barnet skal ikke utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, i familien, i hjemmet eller i korrespondansen sin. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme.

17. Massemedia
Staten skal sikre barn tilgang til informasjon fra et mangfold av nasjonale og internasjonale kilder. Staten skal oppmuntre massemedia og forleggere til å spre informasjon som skaper forståelse, kunnskap, sosiale ferdigheter og velvære, og til å lage eget barnestoff, også for minoritetsbarn. Staten skal beskytte barna mot skadelig informasjon.

18. Foreldreansvaret
Begge foreldrene har et hovedansvar for barnets omsorg og utvikling etter hva som er best for barnet. Staten skal gi støtte og sikre utvikling av institusjoner, tjenester og tiltak for omsorg for barn, herunder også ta hensyn til utearbeidende foreldre.

19. Beskyttelse mot misbruk
Staten skal beskytte barnet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner.

20. Barn uten omsorg fra familien
Barn som er uten familiemiljø, har særlig rett på beskyttelse og omsorg, for eksempel ved plassering i fosterhjem, eller om nødvendig, ved egnet institusjon eller ved adopsjon.

21. Adopsjon
Nasjonal og internasjonal adopsjon skal bare finne sted i samsvar med loven, og skal være autorisert av myndighetene. Adopsjon utenlands skal ikke resultere i urettmessig økonomisk fortjeneste, og bør betraktes som et alternativ til omsorgstiltak i barnets opprinnelsesland.

22. Flyktningbarn
Barn som søker flyktningstatus eller som anses som flyktninger, skal få nødvendig vern og humanitær hjelp. Staten skal i samarbeid med internasjonale organer hjelpe et barn som er alene til å bli gjenforent med sine foreldre.

23. Barn med funksjonshemminger
Barn med psykiske og fysiske funksjonshemminger har rett til å leve et fullverdig og anstendig liv under forhold som sikrer dets verdighet, fremmer selvtillit, og letter barnets aktive deltakelse i samfunnet. Et funksjonshemmet barn har rett til særskilt omsorg. Barnet skal få undervisning, opplæring, helsetjenester, rehabiliteringstjenester, forberedelse til arbeidslivet og rekreasjonsmuligheter for å oppnå best mulig integrering og individuell utvikling. Staten skal samarbeide med andre land om dette, og ta spesielt hensyn til utviklingslandenes behov.

24. Helse
Barnet har rett til å få den best mulige medisinske behandling og hjelp til å komme seg etter sykdom. Staten skal arbeide for å redusere spedbarns- og barnedødelighet, sikre at alle barn får nødvendig legehjelp, gi god helsemessig omsorg til mødre etter fødselen, bekjempe sykdom og gi orientering og utdanning om helse og riktig ernæring. Staten skal også avskaffe helsefarlige tradisjoner, samarbeide med andre land og særlig ta hensyn til utviklingslandenes behov.

25. Barn under offentlig omsorg
Barn plassert i omsorgstiltak utenfor familiemiljøet har krav på regelmessig vurdering av behandlingen og oppholdet der.

26. Sosialtjenester
Staten skal sikre at barnet får den sosiale hjelpen og den økonomiske støtten det har krav på etter landets lover.

27. Levestandard
Barnet har rett til en levestandard som er tilstrekkelig på alle områder. Foreldrene, eller andre som har ansvar for barnet, har det grunnleggende ansvaret for å sikre de livsvilkårene som er nødvendig for barnets utvikling. Staten har plikt til å støtte de foresatte.

28. Utdanning
Barnet har rett til utdanning. Staten skal gjøre grunnskoleutdanningen gratis og obligatorisk og gjøre ulike former for videregående utdanning tilgjengelig for alle barn, og sette i verk tiltak for å redusere tallet på de som ikke fullfører skolegangen. Disiplin i skolen skal utøves på en måte som er forenlig med barnets menneskeverd. Staten skal også fremme internasjonalt samarbeid om utdanning, og særlig ta hensyn til

utviklingslandenes behov.

29. Målet med utdanning
Utdanningen skal fremme utvikling av barnets personlighet, og teoretiske og praktiske ferdigheter. Den skal skape respekt for menneskerettighetene og fremme holdninger om fred, toleranse, og vennskap mellom folk. Utdanningen skal skape respekt for naturen, og for barnets egen og andres kultur.

30. Minoriteter og urbefolkning
Barn som tilhører en minoritet eller urbefolkningen, har rett til sammen med andre i sin gruppe, å nyte godt av sin kultur, religion og eget språk.

31. Lek og fritid
Barnet har rett til hvile, fritid og lek, og til å delta i kunst og kulturliv.

32. Barnearbeid
Barnet har rett til å bli beskyttet mot økonomisk utnytting i arbeid, og mot å utføre arbeid som kan svekke utdannings- eller utviklingsmulighetene.

33. Narkotika
Barnet har rett til å bli beskyttet mot ulovlig bruk, omsetting og produksjon av narkotiske stoffer.

34. Seksuell utnytting
Barnet har rett til beskyttelse mot alle former for seksuell utnyttelse og misbruk. For å verne barn mot slik utnytting skal staten sette i verk alle nødvendige tiltak, nasjonalt og internasjonalt.

35. Bortføring, prostitusjon og salg
Staten har plikt til å gjennomføre nasjonale og internasjonale tiltak for å hindre kidnapping, bortføring eller salg av barn til ethvert formål og i enhver form.

36. Annen utnytting
Staten har plikt til å beskytte barnet mot alle former for utnyttelse som er skadelig for barnets velferd.

37. Fengsel, dødsstraff og tortur
Barn skal ikke utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Dødsstraff eller fengsel på livstid uten mulighet for løslatelse er ikke tillatt hvis forbrytelsen ble utført før fylte 18 år. Barn som er i fengsel, skal holdes atskilt fra voksne, om ikke det motsatte anses å være best for barnet. Fengsling skal bare benyttes som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom. Pågripelse og fengsling skal skje på lovlig måte, og barnet har rett til juridisk og annen aktuell hjelp og til å få en rask og uavhengig overprøving av sin sak.

38. Barn i krig
Staten skal sette i verk tiltak for å hindre at barn som ikke er fylt 15 år, tar direkte del i krigføring. (Et tillegg i 2000 hevet denne aldersgrensen til 18 år.)

39. Rehabilitering og reintegrering
Staten er forpliktet til å iverksette alle hensiktsmessige tiltak for å sikre rehabilitering og samfunnsmessig tilbakeføring av barn som er offer for misbruk, utnyttelse, forsømmelse, tortur, væpnede konflikter eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

40. Behandling i saker om straff
Barn som er anklaget eller dømt for straffbare handlinger har rett til en behandling som sikrer verdighet og fremmer dets respekt for menneskerettighetene. Målet er at barnet finner en konstruktiv plass i samfunnet. Staten skal fastsette en kriminell lavalder. Det skal være mulighet til å få overprøvd en straffedom av en høyere myndighet eller domstol. Barnet skal få gratis bistand av tolk hvis barnet ikke snakker det språket som blir brukt.

41. Når andre lover er bedre
Hvis andre nasjonale eller internasjonale lover som staten har vedtatt, sikrer barnet bedre enn med denne konvensjonen, gjelder disse lovene, og ikke konvensjonen.

42. Kjennskap til konvensjonen skal spres
Staten er forpliktet til å gjøre konvensjonens innhold kjent for barn og voksne.

(43 til 54. gjennomføring, oppfølging og eierskap
Disse artiklene tar for seg den ”tekniske” gjennomføringen av konvensjonen.)

Her kan du lese barnekonvensjonen i fulltekst på norsk.

Odd sine høner

Reitangruppen går inn som medeiere i Hugaas Rugeri AS og har til hensikt å revolusjonere eggebransjen i Norge. Som ventet egger bøndenes organisasjoner til strid. De vil helst at ting skal bli som de alltid har vært.

Jeg har ingen tvil om at Reitan gjør dette for å styrke egen konkurranseevne og dermed skape bedre lønnsomhet. Men gjennom nytenkning, bedre logistikk og effektiv produksjon og pakking vil kostnadene kunne reduseres så sterkt at eggebøndene også får bedre betalt samtidig som forbrukerne får lavere priser. Det reneste Kinderegget!

Ulempen for bøndene er naturligvis at de som velger å samarbeide med Reitan og hans strømlinjeformede eggeoperasjon legger alle eggene i samme kurva og kan bli avhengige av Reitan. Forhandlingsposisjonen kan bli dårlig.

Men bøndene har seg selv å takke. Alt for lenge har de drevet på samme måte i en stivnet organisasjon uten tilstrekkelig evne til nytenkningn og tilpasning til markedet. Det Reitan når gjør kunne bøndene selv valgt å gjøre tidligere. I stedet har de sovnet inn holdt opp mav store subsidier.

Reitan vil nok knuse noen egg når han går inn i denne materien. Men på lang sikt har norsk landbruksnæring godt av den forandringen som skjer. Den vil sannsynligvis tvinge frem forandringer også blant de som ikke blir med på Reitans lag.

Slipp hønene fri!

Kan og vil General Electric (GE) stole på Trond Giske?

Verdens største selskap, General Electric, vurderer å legge sin offshore vindsatsing til Trøndelag. Verdal er aktuell for vindturbinproduksjon og Trondheim er aktuell for forskning og utvikling. Flere hundre høykompetente og arbeidsplasser med store vekstmuligheter kan bli resultatet. Som seg hør og bør har næringsminister Trond Giske engasjert seg i saken. Skal vi tro media står han nærmest på reisefot til USA for å overbevise ledelsen i GE om Norges fortrinn.

GE’s investeringsbeslutning vil avhenge av rammebetingelsene. Vil norske myndigheter støtte et demonstrasjonsanlegg? Trond Giske kan klokelig nok ikke love noe på vegne av Enova, SIVA, Innovasjon Norge og andre som kan bidra med penger. Det er styrene i disse virksomhetene som skal treffe slike beslutninger. Men de synes å være positive. I tillegg kan Giske skryte av det sterke kunnskapsmiljøet i Norge. NTNU, Sintef og andre i Trondheim har mye kunnskap og kan levere kompetenrt arbeidskraft. Offshoremiljøet i Verdal med Aker i spissen er også viktig. Og så er tross alt den første brikken i GE’s norske vindkraftsatsing, i form av selskapet Scanwind AS, allerede på plass på Moholt i Trondheim. Det meste skulle derfor ligge til rette for et vindkrafteventyr.

Men når et internasjonalt storselskap skal bestemme seg for en etter norsk målestokk gigantisk industriell satsing er de også avhengige av forutsigbarhet. De må vite at rammebetingelsene ikke bare er der i dag, men også i overskuelig fremtid: Støtteordninger, skatter og avgifter, grønne sertifikater, satsing på energiforskning osv. er viktige elementer. Kan GE rett og slett stole på at det ikke skjer dramatiske endringer som river vekk grunnlaget under den virksomheten de satser langsiktig på?

Det er da de kanskje vil se seg rundt og sjekke hva norske myndigheter gjør på andre områder. Kanskje lurer de på om det som skjer med avgiften på biodiesel også kan skje med rammebetingelsene for vindkraftsatsing?

Så sent som i sommer var miljøvernminister Erik Solheim tilstede ved åpningen av en biodieselfabrikk som han skrøt uhemmet av. Nå innfører hans egen regjering etter forslag fra hans egen partileder Kristin Halvorsen en avgift på biodiesel. Den nyåpnede biodieselfabrikken permitterer sine ansatten og Norske Skog legger sine planer om en stor ny biodieselfabrikk basert på trevirke på is. Den nye avgiften kan svekke lønnsomheten ved slike fabrikker så mye at de vil gå med underskudd. Da vil ingen satse. Se bare på hva som skjedde i Tyskland da tyske myndigheter innførte en tilsvarende avgift i 2006.

Dermed blir spørsmålet General Electric vil stille seg: Kan vi stole på Trond Giske?

Norge som klimasinke

I går stilte jeg spørsmålet om SV’s Snorre Valen er en “klimaversting”. Nå må jeg dessverre konstatere at svaret er JA. Energikomiteen i Stortinget har behandlet regjeringens forslag til statsbudsjett og vi kan slå fast at flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, SV og SP støtter forslaget om å innføre avgift på biodrivstoff. Snorre Valen er SV’s representant i komiteen. Avgiften på biodrivstoff vil bidra til at færre vil benytte det mer miljøvennlige drivstoffet og dermed høyere utslipp av CO2 enn nødvendig.

Aftenposten rapporterer i dag om at mens norske klimagassutslipp har økt kraftig de siste årene, har EU greid å kutte kraftig. En rapport fra EEA ble nylig offentliggjort:

Whereas the Protocol requires that the EU-15 reduce average emissions during 2008–2012 to 8 % below 1990 levels, the latest projections indicate that the EU-15 will go further, reaching a total reduction of more than 13 % below the base year.

Norge kan ifølge Kyoto-avtalen øke utslipåpene med 1 %, mens tallene viser at Norge har økt med 8,4 %. Norge har vedtatt at vi skal redusere utslippene med 10 %. For å oppfylle dette målet kjøper Norge seg fri ved å kjøpe utslippskvoter.

Under forhandlingene om klimaforliket måtte SV og SP be om hjelp fra Høyre, Krf og Venstre for å presse Arbeiderpartiet til reelle klimatiltak i Norge. Den hjelpen fikk de. Denne gang ba SV og SP om hjelp fra opinionen for å presse Arbeiderpartiet til en mer miljøvennlig politikk. De fikk hjelp. Alle miljøorganisasjonene var entydige i sin motstand mot denne avgiften og alle opposisjonspartiene (inkludert Frp) har varslet at de er mot avgiften. Dermed er det flertall i Stortinget for en mer miljøvennlig politikk. Hvis SV og SP stemmer med opposisjonen unngår vi denne avgiften. Men de to småpartiene har bestemt seg for å være mer lojale mot regjeringspartnerne i AP enn hensynet til miljøet.

Dermed må de også ta ansvar for beslutningen. Det hjelper ikke å skylde på Arbeiderpartiet. SV og Snorre Valen er ikke lenger noe miljøparti.

Siste nytt:

TV2 varslet igår at forslaget om å innføre avgift på biodiesel først kom fra Kristin Halvorsen. Da virker det enda mer spesielt når SV i Stortinget prøver å fremstå som de sterkeste motstanderne av avgiften.

“Klimaverstingen” Snorre Valen?

Overraskende nok har regjeringen foreslått å øke avgiften på biodrivstoff og slik undergrave et viktig klimatiltak. Det overrasker ingen at Arbeiderpartiet opptrer som en klimaversting. Når den Stortinget for et par år siden vedtok et klimaforlik var det Høyre, Venstre og Krf som måtte presse regjeringen og Arbeiderpartiet til å vedta en god miljøpolitikk.

Det som er spennende denne gang er hva Senterpartiet og SV vil stemme. De vet at opposisjonen gir dem støtte hvis de stemmer mot regjeringens forslag til økte avgifter. Det er altså flertall i Stortinget for en god klimapolitikk. Men media varsler at Arbeiderpartiet vil sette makt mot makt og presse frem økningen. Dermed tyder mye på at Snorre Valen, Ola Borten Moe og andre fra SV og SP vil stemme for regjeringens forslag, Gjør de det vet vi at det er tomme ord neste gang de snakker om en grønn politikk.

Økt avgift på biodrivstoff er dårlig næringspolitikk og dårlig miljøpolitikk.

Sammensvergelse, udugelighet eller bare massiv uvilje?

Arvid Birkelands sak er omfattende, og jeg har ikke tatt meg tid til å lese alle dokumentene som finnes tilgjengelig. Men man skal ikke lese mye før man begynner å spørre seg om hva som egentlig foregår.

Er man paranoid kan man lett tro at det dreier seg om en sammensvergelse:

* Arvid Birkeland og Trygve Kristiansen hadde en nord-trønder som samarbeidspartner i Brasil. Denne mannen innledet et forhold til ei svært ung brasiliansk jente langt under seksuell lavalder.
* Det oppsto en konflikt mellom Arvid og Trygve på den ene side og partneren på den annen side fordi de de to førstnevnte ikke kunne akseptere nord-trønderens handlinger.
* Det er denne nord-trønderen som fikk saken til å rulle fordi han tipset myndighetene om det han mente var lovbrudd i Arvids og Trygves virksomhet. Politiet ble også varslet om nord-trønderens forhold til en mindreårig.
* Politiet i Nord-Trøndelag, som fikk ansvaret for å etterforske nord-trønderen, henla imidlertid saken mot ham fordi jentas familie støttet forholdet og fordi de giftet seg.
* Når media ble kjent med denne henleggelsen ble politiet tvunget til å ta opp igjen saken og det førte frem til en dom mot ham.

Er man mistenksom vil det være lett å tenke at politiet henla saken for seksuell omgang med en mindreårig som en slags belønning fordi de fikk hjelp fra den samme mannen til å “avsløre” Birkeland og Kristiansen. Jeg tror imidlertid at dette “bare” dreier seg om udugelighet.

For en som står utenfor og ikke kjenner sakens fakta i detalj slettes ikke kjenner og brasiliansk juss og rettssystem er det umulig å vite sikkert om Arvid Birkeland er skyldig i lovbrudd som bør medføre straff. Men mye tyder på at han er uskyldig:

* Etter først å ha utformet et 2-siders ufullstendig dokument som brasiliansk politi og rettsvesen brukte som grunnlag for å arrestere, fengsle og sikte Arvid Birkeland i mai 2007 har de senere utarbeidet et nytt dokument på over 60 sider som Økokrim selv sier frikjenner Arvid for hvitvasking av norske penger ved å overføre pengene til Brasil. Økokrim sier samtidig at riktignok har ikke Arvid gjort noe galt i Norge, men det er forhold i Brasil han vil bli dømt for.

*I brasiliansk “Nedre Høyesterett” fastslår man imidlertid at man ikke har noe utestående med Arvid Birkeland i Brasil, men at Birkeland er skyldig i lovbrudd i Norge ved å sende svarte penger til Brasil for hvitvasking.

Altså skylder myndighetene i Norge og Brasil på hverandre.

Dette burde ikke være vanskelig å rydde opp i. Arvids støttespillere sier da også at det eneste de ber om er at korrekt informasjon blir oversendt til brasilianske myndigheter på en formelt korrekt måte slik at de blir inntatt i saken mot Arvid. Er dette for mye å forlange av myndighetene i et land som kaller seg en rettsstat? Åpenbart mener både Økokrim, justisminister Knut Storberget og daværende fungerende justisminister Trond Giske at norske myndigheter har gjort det man skulle selv om det er dokumentert at informasjonen ikke har kommet frem til rette vedkommende i Brasil på en måte som brasilianerne krever.

Dette dreier seg til dels om kulturforskjeller. Økokrim har håndtert forholdet til brasilianske kolleger slik man ville gjort det med norske kolleger. Man sendte to politimenn til Brasil med den nye rapporten. Disse overleverte rapporten til brasilainsk politi og norsk politi trodde dermed at alt var i orden. I et land fullt av korrupsjon og som ikke har underskrevet FN’s menneskerettighetserklæring foregår imidlertid ting på en annen måte. Brasilianerne forventet at norske myndigheter ville følge opp besøket med en oversendelse av dokumentene på en formell måte med stempel fra rette myndighet. I et korrupt land stiller man andre krav til formalia rett og slett for å øke rettssikkerheten. Dette burde naturligvis norske myndigheter ha undersøkt, men fulgte istedet norske rutiner. Brasilianerne sendte derfor dokumentet fra Økokrim tilbake til Norge hvor det ble arkivert av Politiet i Oslo.

Arvid, hans advokater og støttespillere har så gang på gang påvist at dokumentene ikke var kommet frem på korrekt måte og tatt inn i saken i Brasil, mens Økokrim og justisminsiteren hele tiden har latt være å lytte til det som ble sagt og hårdnakket påstått at dokumentene var sendt på riktig måte.

Helt inntil man etter ett og et halvt år, vinteren 2009, oppdaget at dokumentene lå i Politiets eget arkiv. Så lover Økokrim at de vil ta tak i saken igjen, men så sent som denne uke har ingenting skjedd.

Dette dreier seg tildels om udugelighet, men hovedsakelig om en massiv uvilje. Kari Sørbø er en dyktig og velrennomert NRK-journalist som det siste året har begynt å følge saken grundig. Tilsammen har hun laget et 20-talls saker på NRK om saken. I et intervju med statsadvokat Geir Kavli i Økokrim uttaler han at Arvid Birkeland ikke har gjort noe ulovlig, men når Birkelands støttespillere ber han om å undertegne en erklæring om dette oversatt til portugisisk nekter han. Og han er åpenbart så irritert på Kari Sørbø og NRK at han nekter å la seg intervjue flere ganger av henne! Når Sørbø snakker med ham (uten å gjøre opptak) slipper katta ut av sekken. Han er irritert over at hun konsentrerer seg om Arvid Birkelands sak og ikke gjør omtaler sakene til de andre tiltalte (hvorav mange kanskje er skyldige). Derfor vil han ikke intervjues mer.

Økokrim har også gitt uttrykk for at de misliker at Birkelands venner bruker media aktivt. Når Økokrim dro til Brasil første gang den gang Arvid og Trygve ble arrestert tok de imidlertid selv med seg et stort kobbel av mediafolk. Det er når Arvid selv benytter seg av media at Økokrim setter ned foten.

I Brasil sitter Arvid i husarrest uten rett til å besøke familie og venner i Norge. Når far hans fylte 80 år for ikke lenge siden måtte det feires uten sønnens tilstedeværelse. Og det koster å kjempe mot norske myndigheter. Så langt har han ifølge Adressa brukt en million kroner på saken og er blitt blakk. Norske myndigheter nekter han fri rettshjelp med den begrunnelse at han ikke trenger hjelp. Økokrim hjelper jo til og sørger for at brasilianske myndigheter får papirene de trenger!!!

I Brasil er alle Arvids eiendeler beslaglagt: Et vertshus, to biler og mere til. En av bilene bruker Politiet i Brasil til fornøyelseskjøring og annet. Verthuset er ranet, ramponert og bare murene står igjen. Arvid er kort sagt ruinert, risikerer fortsatt fengsel for noe han ikke er skyldig i og norske myndigheter gjør ingenting bortsett fra å trenere en løsning i saken.

Arvid Birkeland har mange venner, ressurssterke venner som stiller opp for ham. De samler inn penger til ham, arrangerer støttekonsert, sørger for mediaomtale, klager saken til sivilombudsmannen osv. Denne saken vil Arvid vinne til tross for norske myndigheters massive uvilje mot å hjelpe til. Arvids advokat, Sigurd Klomsæt, sa under en briefing i går at han som en aktiv Arbeiderpartimann er skuffet over hvordan hans eget parti, det dominerende regjeringspartiet, han håndtert saken. Politikere fra Høyre, Frp og Venstre har forsøkt å hjelpe til, men regjeringen nekter å gjøre noe.

Arvid har hatt to et halvt vanskelige år. De fleste har ikke så mange og ressurssterke venner som ham. Andre som hadde havnet i den samme situasjonen ville vært hjelpeløse i sin kamp mot uvillige myndigheter. Man ville sannsynligvis blitt overlatt til seg selv for å råtne og dø i en overfylt fengselscelle på den andre siden av jordkloden. Det er for galt. Slik vil vi ikke ha det!

Æ længte hjem, æ længte hjem te trøndersk jord…

Jeg tror han satt med tårer i øynene og klump i halsen når han fulgte støttekonserten på Hotell Prinsen torsdag kveld fra Natal via web-kamera. Når Petter Wavold sang sin “signaturlåt” og et par hundre konsertgjengere sang “Æ længte hjem, æ længte hjem te trøndersk jord, og fremfor alt te Trondhjem der æ bor” kunne det ikke være lett for Arvid Birkeland å holde tårene tilbake.

Arvid Birkelands sak er nærmest bisarr, eller som det ble sagt under en orientering før arrangementet: Du tror det ikke før du får se det. Den erfarne NRK-journalisten Kari Sørbø, som har laget et 20-talls innslag på NRK om saken, har da også uttalt at hun gjennom sine 30 år som journalist ikke har sett en slik grad av ansvarsfraskrivelse fra norske myndigheter.

Men Arvid har mange venner som stiller opp for ham. Blant dem var artister som Terje Tysland, Smiley, Claudia Scott, Casino Steel, Petter Wavold og Dag Ingebrigtsen. Likevel har det foreløbig gått to et halvt år uten at norske myndigheter har vært i stand til å sende over til brasiliansk rett den informasjonen man sitter med på en korrekt måte. Det har gått så langt at statsrådene Trond Giske og Knut Storberget i Stortinget har uttalt at de ikke kan gjøre mer selv om de norske papirene beviselig ikke har kommet frem til retten i Brasil.

Innsatsen til Arvids mange venner er imidlertid av en slik styrke, at han vil vinne frem før eller siden. Men det spørsmålet jeg stiller meg er: Hva ville skjedd hvis den som var rammet av feilene fra norske myndigheter ikke hadde hatt venner som stilte opp på samme måten? Ville han bare blitt etterlatt i et fangehull på den andre siden av kloden for å råtne? Og er dette det signalet vi ønsker at norske myndigheter skal gi til sine borgere?

Når åpenhet ikke er viktig – nyheten media skjuler

Når det dreier seg om skattelistene kjemper media for at hvem som helst skal kunne snoke i alles inntektsforhold og vi kan lese side opp og side ned om hva A,B,C og D-kjendiser tjener. Og det faktum at tallene er misvisende synes ikke å plage en eneste journalist. ÅPENHET er viktigt.

Igår kom årets resultater fra de nasjonale prøver. Naturligvis kan får vi ikke skoleresultatene fra hver enkelt elev. Det vil være snoking, det kan misbrukes og det kan ramme den enkelte. Vi har da personvern. Men i år får vi heller ikke se resultatene fra de enkelte skoler. ETTER ØNSKE FRA REGJERINGEN sier Utdanningsdirektoratet.

Til tross for loven om offentlighet ber altså regjeringen om at direktoratet om at denne informasjonen skal holdes skjult for offentligheten. Ganske oppsiktsvekkende nyheter. Aftenposten rapporterer det og noen nettaviser refererer nyheten fra NTB. Etter noen timer forsvinner saken fra forsidene. Og Adresseavisen synes heller ikke at saken fortjener å bli nevnt i papirutgaven i dag. Åpenbart synes mediene at dette ikke er noen stor sak. ÅPENHET er ikke viktig.

Hva er det som gjør at media behandler åpenhetsprinsippet så forskjellig når det gjelder skatt og skoleresultater? Er det slik at det er viktigere for offentligheten å vite at A tjener mer enn B enn å vite at skole A fremskaffer bedre resultater enn skole B?

“Åpenhet rundt resultatene forklarer mye av Oslos suksess, mener utdanningsbyråd Torger Ødegaard (H). Han oppfordrer alle kommuner til å publisere resultatene fra de nasjonale prøvene på skolenivå. Unntaket er situasjoner der enkeltelever kan identifiseres.

– Det viktige er at vi bruker resultatene til noe. Jeg tror veldig mange kommuner ikke har noe skikkelig system for å anvende resultatene på, sier Ødegaard til NTB.”

Osloskolene har hatt en bemerkelsesverdig suksess. Til tross for at Oslo har flere innvandrere enn noen annen kommune og dermed større utfordringer i skolen skaper de bedre skoleresultater enn andre byer og fylker. Lakkegata skole i Oslo, med nesten bare innvandrere blant elevene, har bedre norskkarakterer enn de fleste skolene i Trondheim. Dette synes ikke media er interessant. Så langt. Men jeg kan naturligvis håpe at de tar tak i saken når de bare får tenkt seg om.

Trondheim har en høyt utdannet og ressurssterk befolkning. Likevel er skoleresultatene under gjennomsnittet av de største kommunene. Dette er ikke godt nok. Marvin Wiseth sa i sin tid lattermildt at Trondheim hadde den høyeste IQ pr kvadratmeter i landet. Da burde vi også ha de beste resultatene. Skal vi nå dit må vi ha åpenhet om resultatene i skolen.

I fjor prøvde skoleadministrasjonen i Trondheim å hindre offentliggjøring av skolenes resultater, men kommunalråd og jurist Merethe Baustad Ranum tvang kommunen til å offentliggjøre resultatene. Den jobben kunne godt media ha gjort, men interessen var åpenbart ikke sterk nok. Resultatene viste mange overraskende resultater. Det var ikke slik Adresseavisens kommentator skrev at resultatene stort sett samsvarte med inntektsforholdene. De beste skolene lå ikke nødvendigvis i de bydelene hvor innbyggerne hadde høyest inntekt. Bortsett fra at den private skolen Birrallee International School lå i tet fant vi Romolslia på andre plass. Intet galt sagt om Romolslia, men det er ikke der vi finner flest millionærer og professorer bosatt. Derimot har skolen der åpenbart en dyktig rektor, flinke lærere, gode læremetoder og motiverte elever. En skole som har mye å lære bort til mange andre skoler i Trondheim. Det ville vi ikke visst hvis resultatene skulle holdes hemmelige.

Litt spesielt var det også å merke seg at flesteparten av de skolene som ble vurdert nedlagt av skoleadministrasjonen lå på øvre halvdel mht skoleresultater.

Foreløbig ser det ikke ut som om media vil engasjere seg i kampen for større åpenhet i skolen og en bedre skole. At regjeringen prøver å hindre offentliggjørelse av resultatene bør derimot ikke overraske noen. Som vanlig blir det Høyre som må ta denne kampen. Og vi vil vinne.

“Mann gikk amokk med mopp på Buran i Trondheim, og massakerte hybelkaniner i tusentalls”

Frode Håkonsen er en av mine venner både på Facebook og i det virkelige liv. Hans kommentarer på Facebook er innimellom så ustyrtelig morsomme at de fortjener et større publikum. Jeg tillater meg derfor, uten hans tillatelse å gjengi hans siste serie av meldinger:

“Mann gikk amokk med mopp på Buran i Trondheim, og massakerte hybelkaniner i tusentalls. Psykriatien og dyrebeskyttelsen er koblet inn i saken, melder politiet”

“En talskanin for hybelkaninenes frigjøringsfront uttaler at de nå føler sin eksistens truet. Denne leiligheten var en av våre siste friomeråder. Vi, som en minioritet, krever nå beskyttelse av FN, sier han på en dårlig telefonlinje fra en hemmelig adresse”

“Politiet melder at gjerningspersonen sist ble sett flyktende imot Solsiden, og man antar at han er ruset på koffein. På Solsiden ligger kaféene som perler på en snor, og fallbyr koffeinholdige drikker over en lav fotformsko. I lekre lokaler slurper svake mennesker i seg kopp på kopp med koffein fordekt bak eksotiske navn som Latte, Cappucino og Macciato uten å tenke på følgene. Rita Ottervik sier at de nå ser på tiltak for å begrense denne ukulturen. Tiltak som nevnes er ekstra koffeinavgift, innskrenkede åpningstider og bompenger samt registrering ved inngangsdøren. KrF sier de vil støtte tiltakene, hvis kirkekaffen fredes.”

“Svartlamoen beboerforening vil arrangere en støttekonsert i helgen for hybelkaninene på verkstedhallen, og i et opprop går de sterkt ut mot multinasjonale produsenter av rengjøringsmidler som kverker alt liv når man svinger kosten. Her på Svarlamoen bruker vi kun selvdyrkede økologiske rengjøringsmidler som er milde mot hybelkaninene. Her på Svartlamoen vil hybelkaninene alltid finne en fristat for seg og sine, uttaler Buster Dust utenfor Ramp. Men kaffen må bestå, sier han. Uten kaffen dør karsk-kulturen. Det må gå an å leve side om side i respektfull sameksistens, avslutter han og hever kaffekoppen.”

“Regjeringen er nølende med å uttale seg i saken, mens opposisjonen kaller det unnlatenhet. I følge en anonym, men sentral kilde i regjeringkvartalet, skal det være tette bånd mellom firmaet som har kontrakt på rengjøring i kvartalet, og verdens ledende produsent av kjemiske rengjøringsprodukter. Jens Stoltenberg har ikke uttalt seg i saken, da han befinner seg i Jotunheimen på jakt etter tam-lemen”.

“Fredsforhandlinger: Etter at politet fikk lokalisert moppemannen og avvæpnet han på Solsiden gikk det rett til St. Olavs for pumping av koffein. AP sendte Terje Rød Larsen oppover for å mekle i saken, og SV forlangte at Erik Solheim også skulle bli med. En midlertidig våpenhvile er inngått i leiligheten på Buran mellom hybelkaninene og huseier mens forhandlingene om en varig fredsavtale pågår.”

“Fredsforhandlere i krig! Terje Rød Larsen og Erik Solheim har ikke klart å bli enige om hvem som skal lede fredsforhandlingene i hybelkaninkontroversen på Buran. Krangelen mellom de to går på nevene løs, og det rapporteres om neseblod og blå øyne. vi følger saken videre!”

“Etter at fredsforhandlerne ble hentet av ambulanse, har roen senket seg over boligen på Buran, meldes det. I en felles uttalelse har huseier og hybelkaninene kommet til en ordning. Hybelkaninene skal få tilholdssted under sofaen og huseier oppå sofaen. Men huseier understreker at det tålereres ingen spredning utenfor sofaen, og hvis hybelkaninene prøver seg på godteskåla, vil han slå hardt og nådeløst ned på dem.”

Hastverk er lastverk – også i politikken

Rockheim, det spennende nye pop- og rockemuseet som bygges i Trondheim, skulle åpnes den i august 2009. Godt timet til å passe inn i Trond Giskes og Arbeiderpartiets valgkamp. Tidspunktet var planlagt allerede året før. Men så viser det seg at det blir forsinkelser. Men Arbeiderpartiets valgkamp må gå sin gang, så torsdag den 20. august overleverer kulturminister Trond Giske nøklene til Rockheim til direktør Suzette Paasche i Museene i Sør-Trøndelag samtig som et kobbel av artister er engasjert for å markere åpningen. Dagen etter er det ny åpning: Da er det statsminister Jens Stoltenberg som skal åpne den virtuelle delen av Rockheim.

Men så viser det seg at hastverk ofte er lastverk. Den 25. september har Dagbladets anmelder Martin Bergesen prøvd det virtuelle Rockheim, og : – Føles som en dårlig coverversjon av «Second Life». Virtuelle Rockheim er utålelig.

Adresseavisen er mer lojal mot det som mange av oss håper skal bli Trondheims stolthet. De venter et par måneder med sin anmeldelse for å se an om Beta-versjonen av virtuelle Rockheim vil bli forbedret. De skal få en ekstra sjanse. Men anmelder Frode Singsaas er ikke mye mer positiv. Under overskriften “Virtuell Tåkeheim” skriver han at “Rockheims «virtuelle» museum er så elendig at en ikke vet om en skal le eller gråte.”

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere kvaliteten på Virtuelle Rockheim, og jeg er heller ikke den rette til å vurdere hvorvidt andre, for eksempel fagfolg ved NTNU, kunne gjort dette bedre. Jeg har også stor tiltro til at Arvid Esperø, som er prosjektleder for Rockheim, er en dyktig mann som vil være i stand til å skape en museumsopplevelse av de sjeldne. Ideen om Rockheim er god, det var riktig å legge museet til Trondheim og Trond Giske har gjort en uvurdelig jobb for å få realisert prosjektet.

Men hastverk er lastverk. Ved å åpne den virtuelle delen av museet for tidlig, bare for å bidra i Arbeiderpartiets valgkamp, kan museets renomme ha fått en ubotelig skade. Flere kan tenke som Dagbladets anmelder: “Faktisk utsletter Virtuelle Rockheim all lyst til å besøke det ferdige museet.”

Det er flere trønderske statsråder som har hatt hastverk for å skaffe seg en god valgkampsak. Bjarne Håkon Hanssen har annet å tenke på nå, men på Stortingets siste dag før sommerferie og valg den 19.juni la helseministeren frem “samhandlingsreformen”. En gigantisk og viktig reform av et norsk helsevesen hvor utgiftene løp løpsk samtidig som køene økte. Etter at den siste borgerlige regjeringen ahdde gjort forarbeidet lå alt til rette for at Stoltenberg-regjeringen kunne videreføre arbeidet med en stor helsereform. Men det tok tre år før regjeringen tok tak i saken. Da fikk den hastverk og det avspeiles også i de mange kritiske synspunktene fra fagfolk etter at saken ble lagt frem.

Nå ligger saken til behandling i komiteen i Stortinget. Men kommunalminister og SP-leder Liv Signe Navarsete vil åpenbart ta omkamp i regjeringen. Hun er redd for at reformen forutsetter kommunesammenslåinger, større og mer kompetente kommuner. Riktignok var hun med på behandlingen av reformen i juni, men nå har hun fått kalde føtter. Og paradoksalt nok: Samtidig som regjeringen inviterer til et bredt forlik om helsereformen ønsker hun en ny behandling i regjeringen. Hva skal opposisjonspartiene forholde seg til?

Spørsmålet dukker også opp i denne saken: Burde regjeringen brukt mere tid på å legge frem en god og gjennomarbeidet sak fremfor å rushe saken slik at de kunne bruke den i valgkampen. Er valgkamp viktigere for Arbeiderpartiet enn et godt helsevesen for folk?

Konklusjonen synes å være at hastverk er lastverk – også i politikken.