Sammensvergelse, udugelighet eller bare massiv uvilje?

Arvid Birkelands sak er omfattende, og jeg har ikke tatt meg tid til å lese alle dokumentene som finnes tilgjengelig. Men man skal ikke lese mye før man begynner å spørre seg om hva som egentlig foregår.

Er man paranoid kan man lett tro at det dreier seg om en sammensvergelse:

* Arvid Birkeland og Trygve Kristiansen hadde en nord-trønder som samarbeidspartner i Brasil. Denne mannen innledet et forhold til ei svært ung brasiliansk jente langt under seksuell lavalder.
* Det oppsto en konflikt mellom Arvid og Trygve på den ene side og partneren på den annen side fordi de de to førstnevnte ikke kunne akseptere nord-trønderens handlinger.
* Det er denne nord-trønderen som fikk saken til å rulle fordi han tipset myndighetene om det han mente var lovbrudd i Arvids og Trygves virksomhet. Politiet ble også varslet om nord-trønderens forhold til en mindreårig.
* Politiet i Nord-Trøndelag, som fikk ansvaret for å etterforske nord-trønderen, henla imidlertid saken mot ham fordi jentas familie støttet forholdet og fordi de giftet seg.
* Når media ble kjent med denne henleggelsen ble politiet tvunget til å ta opp igjen saken og det førte frem til en dom mot ham.

Er man mistenksom vil det være lett å tenke at politiet henla saken for seksuell omgang med en mindreårig som en slags belønning fordi de fikk hjelp fra den samme mannen til å “avsløre” Birkeland og Kristiansen. Jeg tror imidlertid at dette “bare” dreier seg om udugelighet.

For en som står utenfor og ikke kjenner sakens fakta i detalj slettes ikke kjenner og brasiliansk juss og rettssystem er det umulig å vite sikkert om Arvid Birkeland er skyldig i lovbrudd som bør medføre straff. Men mye tyder på at han er uskyldig:

* Etter først å ha utformet et 2-siders ufullstendig dokument som brasiliansk politi og rettsvesen brukte som grunnlag for å arrestere, fengsle og sikte Arvid Birkeland i mai 2007 har de senere utarbeidet et nytt dokument på over 60 sider som Økokrim selv sier frikjenner Arvid for hvitvasking av norske penger ved å overføre pengene til Brasil. Økokrim sier samtidig at riktignok har ikke Arvid gjort noe galt i Norge, men det er forhold i Brasil han vil bli dømt for.

*I brasiliansk “Nedre Høyesterett” fastslår man imidlertid at man ikke har noe utestående med Arvid Birkeland i Brasil, men at Birkeland er skyldig i lovbrudd i Norge ved å sende svarte penger til Brasil for hvitvasking.

Altså skylder myndighetene i Norge og Brasil på hverandre.

Dette burde ikke være vanskelig å rydde opp i. Arvids støttespillere sier da også at det eneste de ber om er at korrekt informasjon blir oversendt til brasilianske myndigheter på en formelt korrekt måte slik at de blir inntatt i saken mot Arvid. Er dette for mye å forlange av myndighetene i et land som kaller seg en rettsstat? Åpenbart mener både Økokrim, justisminister Knut Storberget og daværende fungerende justisminister Trond Giske at norske myndigheter har gjort det man skulle selv om det er dokumentert at informasjonen ikke har kommet frem til rette vedkommende i Brasil på en måte som brasilianerne krever.

Dette dreier seg til dels om kulturforskjeller. Økokrim har håndtert forholdet til brasilianske kolleger slik man ville gjort det med norske kolleger. Man sendte to politimenn til Brasil med den nye rapporten. Disse overleverte rapporten til brasilainsk politi og norsk politi trodde dermed at alt var i orden. I et land fullt av korrupsjon og som ikke har underskrevet FN’s menneskerettighetserklæring foregår imidlertid ting på en annen måte. Brasilianerne forventet at norske myndigheter ville følge opp besøket med en oversendelse av dokumentene på en formell måte med stempel fra rette myndighet. I et korrupt land stiller man andre krav til formalia rett og slett for å øke rettssikkerheten. Dette burde naturligvis norske myndigheter ha undersøkt, men fulgte istedet norske rutiner. Brasilianerne sendte derfor dokumentet fra Økokrim tilbake til Norge hvor det ble arkivert av Politiet i Oslo.

Arvid, hans advokater og støttespillere har så gang på gang påvist at dokumentene ikke var kommet frem på korrekt måte og tatt inn i saken i Brasil, mens Økokrim og justisminsiteren hele tiden har latt være å lytte til det som ble sagt og hårdnakket påstått at dokumentene var sendt på riktig måte.

Helt inntil man etter ett og et halvt år, vinteren 2009, oppdaget at dokumentene lå i Politiets eget arkiv. Så lover Økokrim at de vil ta tak i saken igjen, men så sent som denne uke har ingenting skjedd.

Dette dreier seg tildels om udugelighet, men hovedsakelig om en massiv uvilje. Kari Sørbø er en dyktig og velrennomert NRK-journalist som det siste året har begynt å følge saken grundig. Tilsammen har hun laget et 20-talls saker på NRK om saken. I et intervju med statsadvokat Geir Kavli i Økokrim uttaler han at Arvid Birkeland ikke har gjort noe ulovlig, men når Birkelands støttespillere ber han om å undertegne en erklæring om dette oversatt til portugisisk nekter han. Og han er åpenbart så irritert på Kari Sørbø og NRK at han nekter å la seg intervjue flere ganger av henne! Når Sørbø snakker med ham (uten å gjøre opptak) slipper katta ut av sekken. Han er irritert over at hun konsentrerer seg om Arvid Birkelands sak og ikke gjør omtaler sakene til de andre tiltalte (hvorav mange kanskje er skyldige). Derfor vil han ikke intervjues mer.

Økokrim har også gitt uttrykk for at de misliker at Birkelands venner bruker media aktivt. Når Økokrim dro til Brasil første gang den gang Arvid og Trygve ble arrestert tok de imidlertid selv med seg et stort kobbel av mediafolk. Det er når Arvid selv benytter seg av media at Økokrim setter ned foten.

I Brasil sitter Arvid i husarrest uten rett til å besøke familie og venner i Norge. Når far hans fylte 80 år for ikke lenge siden måtte det feires uten sønnens tilstedeværelse. Og det koster å kjempe mot norske myndigheter. Så langt har han ifølge Adressa brukt en million kroner på saken og er blitt blakk. Norske myndigheter nekter han fri rettshjelp med den begrunnelse at han ikke trenger hjelp. Økokrim hjelper jo til og sørger for at brasilianske myndigheter får papirene de trenger!!!

I Brasil er alle Arvids eiendeler beslaglagt: Et vertshus, to biler og mere til. En av bilene bruker Politiet i Brasil til fornøyelseskjøring og annet. Verthuset er ranet, ramponert og bare murene står igjen. Arvid er kort sagt ruinert, risikerer fortsatt fengsel for noe han ikke er skyldig i og norske myndigheter gjør ingenting bortsett fra å trenere en løsning i saken.

Arvid Birkeland har mange venner, ressurssterke venner som stiller opp for ham. De samler inn penger til ham, arrangerer støttekonsert, sørger for mediaomtale, klager saken til sivilombudsmannen osv. Denne saken vil Arvid vinne til tross for norske myndigheters massive uvilje mot å hjelpe til. Arvids advokat, Sigurd Klomsæt, sa under en briefing i går at han som en aktiv Arbeiderpartimann er skuffet over hvordan hans eget parti, det dominerende regjeringspartiet, han håndtert saken. Politikere fra Høyre, Frp og Venstre har forsøkt å hjelpe til, men regjeringen nekter å gjøre noe.

Arvid har hatt to et halvt vanskelige år. De fleste har ikke så mange og ressurssterke venner som ham. Andre som hadde havnet i den samme situasjonen ville vært hjelpeløse i sin kamp mot uvillige myndigheter. Man ville sannsynligvis blitt overlatt til seg selv for å råtne og dø i en overfylt fengselscelle på den andre siden av jordkloden. Det er for galt. Slik vil vi ikke ha det!

Æ længte hjem, æ længte hjem te trøndersk jord…

Jeg tror han satt med tårer i øynene og klump i halsen når han fulgte støttekonserten på Hotell Prinsen torsdag kveld fra Natal via web-kamera. Når Petter Wavold sang sin “signaturlåt” og et par hundre konsertgjengere sang “Æ længte hjem, æ længte hjem te trøndersk jord, og fremfor alt te Trondhjem der æ bor” kunne det ikke være lett for Arvid Birkeland å holde tårene tilbake.

Arvid Birkelands sak er nærmest bisarr, eller som det ble sagt under en orientering før arrangementet: Du tror det ikke før du får se det. Den erfarne NRK-journalisten Kari Sørbø, som har laget et 20-talls innslag på NRK om saken, har da også uttalt at hun gjennom sine 30 år som journalist ikke har sett en slik grad av ansvarsfraskrivelse fra norske myndigheter.

Men Arvid har mange venner som stiller opp for ham. Blant dem var artister som Terje Tysland, Smiley, Claudia Scott, Casino Steel, Petter Wavold og Dag Ingebrigtsen. Likevel har det foreløbig gått to et halvt år uten at norske myndigheter har vært i stand til å sende over til brasiliansk rett den informasjonen man sitter med på en korrekt måte. Det har gått så langt at statsrådene Trond Giske og Knut Storberget i Stortinget har uttalt at de ikke kan gjøre mer selv om de norske papirene beviselig ikke har kommet frem til retten i Brasil.

Innsatsen til Arvids mange venner er imidlertid av en slik styrke, at han vil vinne frem før eller siden. Men det spørsmålet jeg stiller meg er: Hva ville skjedd hvis den som var rammet av feilene fra norske myndigheter ikke hadde hatt venner som stilte opp på samme måten? Ville han bare blitt etterlatt i et fangehull på den andre siden av kloden for å råtne? Og er dette det signalet vi ønsker at norske myndigheter skal gi til sine borgere?

Når åpenhet ikke er viktig – nyheten media skjuler

Når det dreier seg om skattelistene kjemper media for at hvem som helst skal kunne snoke i alles inntektsforhold og vi kan lese side opp og side ned om hva A,B,C og D-kjendiser tjener. Og det faktum at tallene er misvisende synes ikke å plage en eneste journalist. ÅPENHET er viktigt.

Igår kom årets resultater fra de nasjonale prøver. Naturligvis kan får vi ikke skoleresultatene fra hver enkelt elev. Det vil være snoking, det kan misbrukes og det kan ramme den enkelte. Vi har da personvern. Men i år får vi heller ikke se resultatene fra de enkelte skoler. ETTER ØNSKE FRA REGJERINGEN sier Utdanningsdirektoratet.

Til tross for loven om offentlighet ber altså regjeringen om at direktoratet om at denne informasjonen skal holdes skjult for offentligheten. Ganske oppsiktsvekkende nyheter. Aftenposten rapporterer det og noen nettaviser refererer nyheten fra NTB. Etter noen timer forsvinner saken fra forsidene. Og Adresseavisen synes heller ikke at saken fortjener å bli nevnt i papirutgaven i dag. Åpenbart synes mediene at dette ikke er noen stor sak. ÅPENHET er ikke viktig.

Hva er det som gjør at media behandler åpenhetsprinsippet så forskjellig når det gjelder skatt og skoleresultater? Er det slik at det er viktigere for offentligheten å vite at A tjener mer enn B enn å vite at skole A fremskaffer bedre resultater enn skole B?

“Åpenhet rundt resultatene forklarer mye av Oslos suksess, mener utdanningsbyråd Torger Ødegaard (H). Han oppfordrer alle kommuner til å publisere resultatene fra de nasjonale prøvene på skolenivå. Unntaket er situasjoner der enkeltelever kan identifiseres.

– Det viktige er at vi bruker resultatene til noe. Jeg tror veldig mange kommuner ikke har noe skikkelig system for å anvende resultatene på, sier Ødegaard til NTB.”

Osloskolene har hatt en bemerkelsesverdig suksess. Til tross for at Oslo har flere innvandrere enn noen annen kommune og dermed større utfordringer i skolen skaper de bedre skoleresultater enn andre byer og fylker. Lakkegata skole i Oslo, med nesten bare innvandrere blant elevene, har bedre norskkarakterer enn de fleste skolene i Trondheim. Dette synes ikke media er interessant. Så langt. Men jeg kan naturligvis håpe at de tar tak i saken når de bare får tenkt seg om.

Trondheim har en høyt utdannet og ressurssterk befolkning. Likevel er skoleresultatene under gjennomsnittet av de største kommunene. Dette er ikke godt nok. Marvin Wiseth sa i sin tid lattermildt at Trondheim hadde den høyeste IQ pr kvadratmeter i landet. Da burde vi også ha de beste resultatene. Skal vi nå dit må vi ha åpenhet om resultatene i skolen.

I fjor prøvde skoleadministrasjonen i Trondheim å hindre offentliggjøring av skolenes resultater, men kommunalråd og jurist Merethe Baustad Ranum tvang kommunen til å offentliggjøre resultatene. Den jobben kunne godt media ha gjort, men interessen var åpenbart ikke sterk nok. Resultatene viste mange overraskende resultater. Det var ikke slik Adresseavisens kommentator skrev at resultatene stort sett samsvarte med inntektsforholdene. De beste skolene lå ikke nødvendigvis i de bydelene hvor innbyggerne hadde høyest inntekt. Bortsett fra at den private skolen Birrallee International School lå i tet fant vi Romolslia på andre plass. Intet galt sagt om Romolslia, men det er ikke der vi finner flest millionærer og professorer bosatt. Derimot har skolen der åpenbart en dyktig rektor, flinke lærere, gode læremetoder og motiverte elever. En skole som har mye å lære bort til mange andre skoler i Trondheim. Det ville vi ikke visst hvis resultatene skulle holdes hemmelige.

Litt spesielt var det også å merke seg at flesteparten av de skolene som ble vurdert nedlagt av skoleadministrasjonen lå på øvre halvdel mht skoleresultater.

Foreløbig ser det ikke ut som om media vil engasjere seg i kampen for større åpenhet i skolen og en bedre skole. At regjeringen prøver å hindre offentliggjørelse av resultatene bør derimot ikke overraske noen. Som vanlig blir det Høyre som må ta denne kampen. Og vi vil vinne.

“Mann gikk amokk med mopp på Buran i Trondheim, og massakerte hybelkaniner i tusentalls”

Frode Håkonsen er en av mine venner både på Facebook og i det virkelige liv. Hans kommentarer på Facebook er innimellom så ustyrtelig morsomme at de fortjener et større publikum. Jeg tillater meg derfor, uten hans tillatelse å gjengi hans siste serie av meldinger:

“Mann gikk amokk med mopp på Buran i Trondheim, og massakerte hybelkaniner i tusentalls. Psykriatien og dyrebeskyttelsen er koblet inn i saken, melder politiet”

“En talskanin for hybelkaninenes frigjøringsfront uttaler at de nå føler sin eksistens truet. Denne leiligheten var en av våre siste friomeråder. Vi, som en minioritet, krever nå beskyttelse av FN, sier han på en dårlig telefonlinje fra en hemmelig adresse”

“Politiet melder at gjerningspersonen sist ble sett flyktende imot Solsiden, og man antar at han er ruset på koffein. På Solsiden ligger kaféene som perler på en snor, og fallbyr koffeinholdige drikker over en lav fotformsko. I lekre lokaler slurper svake mennesker i seg kopp på kopp med koffein fordekt bak eksotiske navn som Latte, Cappucino og Macciato uten å tenke på følgene. Rita Ottervik sier at de nå ser på tiltak for å begrense denne ukulturen. Tiltak som nevnes er ekstra koffeinavgift, innskrenkede åpningstider og bompenger samt registrering ved inngangsdøren. KrF sier de vil støtte tiltakene, hvis kirkekaffen fredes.”

“Svartlamoen beboerforening vil arrangere en støttekonsert i helgen for hybelkaninene på verkstedhallen, og i et opprop går de sterkt ut mot multinasjonale produsenter av rengjøringsmidler som kverker alt liv når man svinger kosten. Her på Svarlamoen bruker vi kun selvdyrkede økologiske rengjøringsmidler som er milde mot hybelkaninene. Her på Svartlamoen vil hybelkaninene alltid finne en fristat for seg og sine, uttaler Buster Dust utenfor Ramp. Men kaffen må bestå, sier han. Uten kaffen dør karsk-kulturen. Det må gå an å leve side om side i respektfull sameksistens, avslutter han og hever kaffekoppen.”

“Regjeringen er nølende med å uttale seg i saken, mens opposisjonen kaller det unnlatenhet. I følge en anonym, men sentral kilde i regjeringkvartalet, skal det være tette bånd mellom firmaet som har kontrakt på rengjøring i kvartalet, og verdens ledende produsent av kjemiske rengjøringsprodukter. Jens Stoltenberg har ikke uttalt seg i saken, da han befinner seg i Jotunheimen på jakt etter tam-lemen”.

“Fredsforhandlinger: Etter at politet fikk lokalisert moppemannen og avvæpnet han på Solsiden gikk det rett til St. Olavs for pumping av koffein. AP sendte Terje Rød Larsen oppover for å mekle i saken, og SV forlangte at Erik Solheim også skulle bli med. En midlertidig våpenhvile er inngått i leiligheten på Buran mellom hybelkaninene og huseier mens forhandlingene om en varig fredsavtale pågår.”

“Fredsforhandlere i krig! Terje Rød Larsen og Erik Solheim har ikke klart å bli enige om hvem som skal lede fredsforhandlingene i hybelkaninkontroversen på Buran. Krangelen mellom de to går på nevene løs, og det rapporteres om neseblod og blå øyne. vi følger saken videre!”

“Etter at fredsforhandlerne ble hentet av ambulanse, har roen senket seg over boligen på Buran, meldes det. I en felles uttalelse har huseier og hybelkaninene kommet til en ordning. Hybelkaninene skal få tilholdssted under sofaen og huseier oppå sofaen. Men huseier understreker at det tålereres ingen spredning utenfor sofaen, og hvis hybelkaninene prøver seg på godteskåla, vil han slå hardt og nådeløst ned på dem.”

Hastverk er lastverk – også i politikken

Rockheim, det spennende nye pop- og rockemuseet som bygges i Trondheim, skulle åpnes den i august 2009. Godt timet til å passe inn i Trond Giskes og Arbeiderpartiets valgkamp. Tidspunktet var planlagt allerede året før. Men så viser det seg at det blir forsinkelser. Men Arbeiderpartiets valgkamp må gå sin gang, så torsdag den 20. august overleverer kulturminister Trond Giske nøklene til Rockheim til direktør Suzette Paasche i Museene i Sør-Trøndelag samtig som et kobbel av artister er engasjert for å markere åpningen. Dagen etter er det ny åpning: Da er det statsminister Jens Stoltenberg som skal åpne den virtuelle delen av Rockheim.

Men så viser det seg at hastverk ofte er lastverk. Den 25. september har Dagbladets anmelder Martin Bergesen prøvd det virtuelle Rockheim, og : – Føles som en dårlig coverversjon av «Second Life». Virtuelle Rockheim er utålelig.

Adresseavisen er mer lojal mot det som mange av oss håper skal bli Trondheims stolthet. De venter et par måneder med sin anmeldelse for å se an om Beta-versjonen av virtuelle Rockheim vil bli forbedret. De skal få en ekstra sjanse. Men anmelder Frode Singsaas er ikke mye mer positiv. Under overskriften “Virtuell Tåkeheim” skriver han at “Rockheims «virtuelle» museum er så elendig at en ikke vet om en skal le eller gråte.”

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere kvaliteten på Virtuelle Rockheim, og jeg er heller ikke den rette til å vurdere hvorvidt andre, for eksempel fagfolg ved NTNU, kunne gjort dette bedre. Jeg har også stor tiltro til at Arvid Esperø, som er prosjektleder for Rockheim, er en dyktig mann som vil være i stand til å skape en museumsopplevelse av de sjeldne. Ideen om Rockheim er god, det var riktig å legge museet til Trondheim og Trond Giske har gjort en uvurdelig jobb for å få realisert prosjektet.

Men hastverk er lastverk. Ved å åpne den virtuelle delen av museet for tidlig, bare for å bidra i Arbeiderpartiets valgkamp, kan museets renomme ha fått en ubotelig skade. Flere kan tenke som Dagbladets anmelder: “Faktisk utsletter Virtuelle Rockheim all lyst til å besøke det ferdige museet.”

Det er flere trønderske statsråder som har hatt hastverk for å skaffe seg en god valgkampsak. Bjarne Håkon Hanssen har annet å tenke på nå, men på Stortingets siste dag før sommerferie og valg den 19.juni la helseministeren frem “samhandlingsreformen”. En gigantisk og viktig reform av et norsk helsevesen hvor utgiftene løp løpsk samtidig som køene økte. Etter at den siste borgerlige regjeringen ahdde gjort forarbeidet lå alt til rette for at Stoltenberg-regjeringen kunne videreføre arbeidet med en stor helsereform. Men det tok tre år før regjeringen tok tak i saken. Da fikk den hastverk og det avspeiles også i de mange kritiske synspunktene fra fagfolk etter at saken ble lagt frem.

Nå ligger saken til behandling i komiteen i Stortinget. Men kommunalminister og SP-leder Liv Signe Navarsete vil åpenbart ta omkamp i regjeringen. Hun er redd for at reformen forutsetter kommunesammenslåinger, større og mer kompetente kommuner. Riktignok var hun med på behandlingen av reformen i juni, men nå har hun fått kalde føtter. Og paradoksalt nok: Samtidig som regjeringen inviterer til et bredt forlik om helsereformen ønsker hun en ny behandling i regjeringen. Hva skal opposisjonspartiene forholde seg til?

Spørsmålet dukker også opp i denne saken: Burde regjeringen brukt mere tid på å legge frem en god og gjennomarbeidet sak fremfor å rushe saken slik at de kunne bruke den i valgkampen. Er valgkamp viktigere for Arbeiderpartiet enn et godt helsevesen for folk?

Konklusjonen synes å være at hastverk er lastverk – også i politikken.

Når Høyre får bestemme skjebnen til Datalagringsdirektivet

I 1948 skrev den engelske forfatteren George Orwell boka“1984″. Mesteparten av handlingen foregår i et mørkt og dystert bysamfunn, London, hvor «Storebror» alltid ser deg og Tankepolitiet til en hver tid overvåker innbyggerne.

I 2009, 60 år etter at boka ble utgitt (1949), er Datalagringsdirektivet fra EU hett diskusjonstema i Norge. Og i sentrum for oppmerksomheten står Høyre. Ikke uventet er Arbeiderpartiet en sterk tilhenger av direktivet. Personvern har aldri stått i høysetet for det dominerende regjeringspartiet. Helt annerledes er det med Høyre. Problemet for Høyre har delvis vært at direktivet har vært utformet for å styrke kampen mot terrorisme og kriminalitet og at et veto fra Norges side vil kunne skape problemer i forhold til EU.

Ettersom både SV og Senterpartiet i tillegg til Venstre, Krf og Frp har markert sin motstand mot direktivet vil Høyres ja eller nei avgjøre datalagringsdirektivets skjebne. For Nei til EU-partiene SV og SP spørs det om deres skepsis til direktivet mer skyldes deres EU-syn enn en genuin interesse for personvernet. For ikke lenge siden ble det med sterk støtte fra samferdselsminister Liv Signe Navarsete innført en ordning med gjennomsnittsmåling av bilenes hastighet som innebar at alle bilister som passerte fotoboksene ble fotografert.

Etter årets stortingsvalg har Høyre fått inn flere stortingsrepresentanter som er svært opptatt av personvernet. Ikke minst gjelder det Torbjørn Røe Isaksen og Michael Tetzchner. For Høyre er det flott å komme i fokus i en slik viktig sak. Mediainteressen er stor og det gir oss mulighet til å gjennomføre en viktig debatt i partiet som mange følger. Stortingsrepresentant Linda Cathrine Hofstad Helleland har valgt å spørre sitt fylkesstyre om råd. Dette er ikke noe tegn på svakhet, men tvert om et eksempel til etterfølgelse. Linda er valgt av velgerne i Sør-Trøndelag. Da er det flott at hun vil lytte til partiorganisasjonen før hun tar standpunkt i en vanskelig sak.

Blant de som vil følge spent med på det som skjer i fylkesstyre lørdag 14.november er Adresseavisen. I sin leder for få dager siden skriver de blant annet at “Spenningen knytter seg derfor til om Høyre-leder Erna Solberg vil bruke sin makt. Partipisk mot personvern og privatlivets fred kan bli en konservativ katastrofe.” Dette er nok å dramatisere situasjonen. EU’s datalagringsdirektiv gir de enkelte land mulighet til å begrense konsekvensene av direktivet betraktelig. Det er også litt spesielt at en avis som for ikke lenge siden forsvarte snokingen i folks skattelister skal snakke høyt om personvern. Den samme avisen ville samtidig ikke støtte et forslag om at vi skulle få vite hvem snokerne var.

Mitt råd til fylkesstyret i Sør-Trøndelag Høyre er likevel at styret sier nei til Datalagringsdirektivet. Både kommunalråd og jurist Merethe Baustad Ranum og vara til fylkestinget Hege J. Tunstad argumenterer godt for dette synet i sine blogger.

Det er ikke lett å forstå hvordan Datalagringsdirektivet vil slå ut i praksis for folk flest. De fleste av oss vil lett tenke at så lenge vi oppfører oss ordentlig har vi ingenting å frykte. Det er bare de kriminelle som har noe å frykte. Men så enkelt er det ikke. Berit Svendsen i Telenor illustrerer hvordan direktivet kan slå ut:

Direktivet tvinger Telenor og andre til å lagre hvor du handler, hva du handler, hvor du reiser, hvem du reiser sammen med, hvilke aviser du selger, hvor du surfer på nettet og hvem du mailer til, men ikke hva du skrev. Har noen brukt din pc til å surfe på en naziside eller pornoside kan det se ut som om om det var du som gjorde det. Det samme skjer hvis naboen din har vært inne på ditt trådløse nettverk. Kanskje røk jobben din på sikkerhetsklareringen bare fordi du har trådløst nett? På den andre siden vil sannsynligvis terrorister og krimeinelle bli mer utspekulerte. Ved å sende brev i posten, bruke skype eller benytte pc-en på biblioteket unngår de å bli identifisert.

I dag er det 20 år siden Berlinmuren falt og den totalitære sosialismen fikk nådestøtet. EU’s datadirektiv kan på ingen måte sammenlignes med hverken sovjetstyret eller den verden som ble beskrevet i George Orwells 1984. Men det er heller ingen grunn til å følge Arbeiderpartiet i deres kamp for et direktiv som går i gal retning.

Arbeiderpartiet ingen barnehage

Når varaordfører Knut Fagerbakke (SV) uttaler at “Vold er en del av jobben” kan man lure på hvor hardt det går for seg på sosialistisk side i politikken. Vi som ferdes på Rådhuset har innimellom hørt SV-ere uttrykke ganske stor frustrasjon over sin samarbeidspartner Arbeiderpartiet, men hvis vi tar en titt på det som sentrale AP-medlemmer har uttalt i det siste om sine partifeller blekner det meste:

- Begge undermåls, den første direkte dum (Haakon Lie om Yngve Hågensen og Torbjørn Berntsen)
- En av to talentfulle slyngler og virkelige sjarlataner han hadde møtte i sitt lange politiske liv (Haakon Lie om Reiulf Steen)
- En som aldri har gjort annet enn å tape valg (Haakon Lie om Rune Gerhardsen)
- Vi kommer ikke utenom at Gro Harlem Brundtland og Vesle-Tor ikke holder mål (Haakon Lie om Gro Harlem Brundtland og daværende LO-leder Tor Halvorsen)
- Gråt, mitt elskede parti, gråt (Haakon Lie da han ble informert om at Torbjørn Jagland var valgt som AP-leder)
- I Stoltenberg 1 var det til og med en minister som regelmessig sovnet under regjeringsmøter (Karita Bekkemellem om regjeringskollega Guri Ingebrigtsen)
- Jeg synes det er latterlig, det er feigt og pinglete (Karita Bekkemellem om Jens Stoltenberg)
- Ikke hadde kunnet tenke meg at han kunne være så dum (Gro Harlem Brundtland om partileder Torbjørn Jagland).
- Haakon Lie mente verken nestleder Helga Pedersen eller kronprinsemnet Trond Giske er sterke eller tillitsvekkende nok til å bli leder for Arbeiderpartiet.

Hvem trenger egentlig politiske motstandere når man har slike partifeller?

Politiet på ville veier

La det være sagt med en gang: Jeg synes det er bra at politiet bekjemper prostitusjon og ikke minst hallikvirksomhet og menneskehandel. Men når representanter for politiet i Trondheim vil varsle arbeidsgiverne til horekunder er man på ville veier!

Det er Adresseavisen som skriver dette i dag:
“- Vi har løftet dette spørsmålet opp på juristnivå, fordi vi føler at vi har et ansvar for å unngå at menn som blir tatt for sexkjøp senere begår sedelighetsforbrytelser eller lignende kriminalitet i forbindelse med jobben eller vervet sitt, sier de to tjenestemennene.”

De to tjenestemennene, som ikke vil stå frem med fullt navn, får støtte av politioverbetjent Egil Gabrielsen.

Resonnementet synes å være at det er en sammenheng mellom sexkjøp og sedelighetsforbrytelser. Det er sikkert slik at mange sedelighetsforbrytere også er horekunder, men det er neppe slik at alle horekunder er sedelighetsforbrytere. Politiet legger da heller ikke frem noen som helst dokumentasjon på at det skulle finnes en sterk sammenheng. Et slikt tiltak vil dermed medføre at alle som blir tatt på fersken som horekunde automatisk også blir “dømt” som sedelighetsforbryter.

Og hvorfor stoppe med horekunder? Det er da mange andre som tas i mer eller mindre alvorlige lovbrudd fra bruk av narkotika til å se TV uten å betale lisensen. Såfremt lovbruddet er direkte relevant for den jobben du har og jobben krever vandelsattest vil det være rimelig at politiet varsler arbeidsgiver. Men kravene til slik varsling bør være strenge hvis vi ikke skal få et samfunn hvor storebror ser alt du gjør, overvåker alt du gjør, og bruker denne informasjonen.

Og hvorfor stoppe med arbeidsgiver? Det er sikkert mange andre grupper som kunne ha “nytte” av å vite hva du har gjort?

Hvis man strekker grensene er man på ville veier. Vi har et Datatilsyn som skal passe på at overvåkningen og bruk og misbruk av informasjon skjer innenfor akseptable rammer. Denne saken er kanskje noe for dem?

Det er flere andre forhold med dette forslaget som er kritikkverdig:
* Lovene er vedtatt av Stortinget, men her legges det opp til at politiet skal kunne gi dobbelstraff uten noen form for politisk behandling.
* Det er domstolene som skal dømme. Vil politiet gi en ekstrastraff uten at saken behandles av domstolen?

Ta til fornuften.

På sokkelesten i bystyret

I Trondheim bystyre skal det være en viss stil. Alle innlegg fra bystyrets talerstol skal for eksempel innledes med å henvende seg til ordføreren. Man skal ikke bruke fornavn på representanter og man skal bruke et “korrekt” språk når man omtaler andre. Hvis du for eksempel kaller noen en idiot vil du få en irettesettelse. Til tross for disse formelle kravene er bystyreforsamlingen på ingen måte stiv og humørløs. Tvert om oppleves stadig morsomme situasjoner, noen ganger kan en representant være morsom uten å ville det, langt oftere hører vi morsomme bemerkninger fra talerstolen.

Det er intet krav til dress og kjole i bystyresalen. Det setter jeg pris på. Men de fleste prøver likevel å holde en viss standard. Det har med respekt for bystyret som institusjon å gjøre. Vi skal tross alt styre byen.

Mot slutten av gårsdagens bystyremøte var det en representant fra Arbeiderpartiet som skulle på talerstolen. Jeg hørte først at lyden av skrittene ikke var helt som når skoene møter gulvet. Det kunne vel ikke være at han gikk i sokkelesten? Jeg kastet et blikk mot bena hans da han passerte foran meg, og joda, der var det ingen sko å se! Ordføreren la tydeligvis ikke merke til det, men mange andre merket seg situasjonen. Men etter hva jeg forstår av de litt mer erfarne bystyremedlemmene har det vært verre tilfeller tidligere. En av de mer fremtredende bystyremedlemmene gikk nemlig barbent på talerstolen. Da var det mange som mente at grensen var overtrådt.

Den Stoltenbergske syke

Finanskrisen er på mange måter en bløff. Ikke det at vi ikke har hatt en krise i det nasjonale og internasjonale finanssystemet, men under dekke av finanskrisen har vi hatt alvorligere problemer. Regjeringen har tatt tak i finanskrisen, men samtidig latt være å gjøre noe med de viktigste problemene: konjunkturnedgangen og den nye økonomiske verdensorden. Dermed er det grunn til å frykte at Norge kan få “Den Stoltenbergske syke”.

Først til finanskrisen:

Finanskrisen er først og fremst knyttet til problemer i finansnæringen. Amerikanske og andre banker har ekspandert og lånt ut penger til alt for mange som ikke har kunnet gjøre opp for seg. Banker har gått over ende som dominobrikker og tilliten har forsvunnet. Dermed strammer alle til lånetilgangen samtidig og selv gode låntagere blir nektet kreditt. Dårlig regelverk og manglende internasjonalt samarbeid har forsterket problemene. Myndighetene i de fleste land har grepet inn, reddet banker og på forskjellig vis bidratt til å få finanssystemet til å fungere igjen.

Konjunkturnedgangen:

Før finanskrisen har verdensøkonomien nådd en konjunkturtopp og økonomien var på vei ned igjen. Etter en rekordlang oppgangsperiode i verdensøkopnomien med rekordhøye råvarepriser og stor økonomisk vekst har vi startet på en konjunkturnedgang. Etterspørselen etter råvarer synker, prisene går ned, bedriftene slutter å investere og sier opp ansatte for å unngå underskudd. Folk blir mer utrygg på jobben sin, begynner å spare mer og kjøpe mindre. Så er vi inne i en ond spiral. Denne nedgangen i ferdensøkonomien ville kommet uansett, men har blitt forsterket av finanskrisen.

Hva er så Stoltenbergregjeringens svar på disse problemene? Finanskrisen angripes med enb rekke tiltak som bedrer tilgangen på kreditt og som sikrer soliditeten i bankene. Tiltakene er fornuftige og har fått tverrpolitisk støtte.

I tillegg til dette vedtas flere tiltakspakkern som har til hensikt å motvirke konjunkturnedgangen. Det er fornuftig. Problemet er at tiltakene i all hovedsakelig er rettet mot offentlig sektor. Det er de private bedriftene og deres ansatte som sliter, men det er offentlig sektor som styrkes. Dette får en dobbelt negativ virkning for det private næringslivet. For det første får de liten hjelp i form av for eksempel skattelettelser for å motstå nedgangstidene. Samtidig fører den store pengebruken i offentlig sektor til at kronekursen går opp og renta går opp. Dermed blir norske varer dyrere i utlandet.

Noen tall fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) til Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser dette. Fra tredje kvartal 2008 til tredje kvartal 2009 har totalt antall sysselsatte gått ned med 38000 i Norge. Men dette tallet er ujevnt fordelt. Industrien har tapt 18000 ansatte, varehandelen 20000 og bygg og anlegg 12000 ansatte. Samtidig er det 6000 flere ansatte i offentlig administrasjon og 8000 flere ansatte i helsevesenet.

Med dette bakteppet er det vanskelig å forstå hvorfor regjeringen ikke har vært villig til å sette inn tiltak som styrker næringslivets rammebetingelser og konkurranseevne.

Men finanskrisen og konjunkturnedgangen blekner i betydning i sammenligning med de langsiktige utfordringer Norge står overfor:

En ny verdensorden:

Verden er i dramatisk forandring. Jeg har tidligere skrevet om Thomas Friedman og hans bok “The Earth is Flat” basert på tanker fra hans besøk i Bangalore i India og Infosys.. De færreste i Norge har fått med seg at India har hatt en vellykket månelanding og har planer om Mars i fremtiden. Kina har hatt langt større oppmerksomhet. Men sin sterke øknomiske vekst og store befolkning har Asia med Kina og tildels India i førersetet fått en langt større betydning for verdensøkonomien enn tidligere.

Hovedkonklusjonen i Thomas Friedmans bok er at mange land som tidligere har vært betegnet som utviklingsland nå er i ferd med å bli reelle konkurrenter til oss i Vesten. For lengst har de overtatt store deler av markedet for masseproduserte produkter. Men selskaper som Infosys har også store fremganger innen IT- og konsulentbransjen. Siden selskapet ble etablert i 1981 har de økt til over hundretusen ansatte!

I en slik globalisert verden blir det krevende for Norge å opprettholde og sin velstand når oljealderen en gang tar slutt. Vi kan ikke konkurrere på lave lønninger. Vi kan ikke subsidiere oss bort fra dårlig konkurranseevne. Og vi kan ikke alle bli offentlig ansatte.

Skal vi beholde vår velstand må vi satse på kunnskap, forskning, god infrastruktur, jobbe smartere og bli mer effektive. Da holder det ikke med hvileskjær i forskningen. Da holder det ikke å levere middelmådige skoleresultater. Da holder det ikke å sultefore universiteter og høgskoler. Og da holder det ikke å ha dårligere veitilbud enn de fleste av våre konkurrenter. Mens Stoltenbergs regjering bruker rekordmange oljekroner får forskning og høyere utdanning lide. Hvordan skal det da gå når regjeringen neste år skal begynne å stramme inn?

I følge World Economic Forums Competetiveness Report er ikke kvaliteten på det norske utdanningssystemet så aller verst. Vi er nr 16, langt bak Singapore på første plass og også godt bak de andre nordiske landene. Innen matematikk og naturfag er vi imidlertid kun nr 59 i verden! India, Barbados og Trinidad og Tobago er blant landene som er LANGT foran oss… Nå er det slik at statistikker kan brukes til så mangt, for eksempel til å fortelle at Norge er verdens beste land å bo i, men likevel bør vi ta disse resultatene på alvor.

Lite tyder imidlertid på at regjeringen har skjønt alvoret. De har levert et statsbudsjett som gir litt til alle, men aller minst til det som er viktigst for vår fremtid: skole, utdanning og forskning. Hvorfor er det slik? Kanskje er det slik at Stoltenberg er feig og pinglete, slik Karita Bekkemellem skriver i sin bok. Har han ikke kraft nok til å prioritere det som er viktigst? Eller er det slik at han ikke forstår hvor alvorlig det er for Norge og bare utsetter problemet? Eller er det kanskje ikke kultur og tradisjon i Arbeiderpartiet for å satse på utdanning og forskning? Uansett kan konsekvensene av ikke å ta disse utfordringene på alvor store.

Jeg kaller det den Stoltenbergske syke.